Unødig polarisering

DEBATT: Den enorme idrettssatsingen de siste tiårene er en følge av politisk konsensus, skriver Per A. Thorbjørnsen.

Skrevet av: Per A. Thorbjørnsen, folkevalgt 1983–2019 Stavanger Bystyre 

Det føltes ikke bare som om jeg satt kaffen i halsen da jeg leste RA-kronikken 20. desember «Idretts­byen Stavanger styrkes kraftig», nei, det var som om hele kaffeplantasjen kom deisende i hodet. Det er skremmende hvor upresis og villedende historiefortellingen til de ledende politikerne i Stavanger Arbeiderparti er.

En ting som bare får være er at de kaller det «en kraftig satsing» å legge et nytt kunstgressdekke, en ny e-sportssatsing, at man «jobber for et nytt vannsportanlegg», og at de kutter i driftsstøtten til både Idrettsrådet og idrettslagene. At de kutter mindre enn kommunedirektøren hjelper ikke. Kutt er fortsatt kutt. 

En annen ting er Arbeiderpartiets idé om å omorganisere tilskuddet til idrettslag og idrettsorganisasjoner. I forslaget de la fram med flertallspartiene i formannskapet skrev de «fra 2022 utbetales tilskuddene som i dag deles mellom idrettslag og idrettsråd, direkte til idrettslagene». Etter den massive kritikken som kom fra idretten selv, gikk flertallet med på å endre vedtaket sitt i kommunestyret. Nå heter det at «samarbeidspartiene er opptatt av at det er idrettslagene, også gjennom sine lovfestede organ, som skal bestemme hvordan kommunens årlige tilskudd til idrett for barn og unge best kan ivaretas». Det er bare å undres over hvorfor ikke dialog var viktig tidligere i prosessen. 

En tredje ting som bare får være er kronikkens utgangspunkt «mindretallet konstruerer en forestilling om at Stavanger har fått et idrettsfiendtlig politisk flertall» og at flertallspartiene svarer med «lenger fra sannheten er det ikke mulig å komme». Høyst sannsynlig er begge deler helt feil. Men det får så være.

For tilbake til kaffen. Der artikkelforfatterne fra Arbeiderpartiet, Dag Mossige og Øyvind Jacobsen bommer så ettertrykkelig at det nærmest gjør vondt, er utsagnet «Derfor synes vi også det er bra med økt politisk debatt og engasjement rundt idrettspolitikk i Stavanger. I altfor mange år har idrettspolitikk vært en parentes i det politiske liv». 

Setningen kommer ut av ingenting, ikke noen form for dokumentasjon eller nærmere redegjørelse, bare «I altfor mange år har idrettspolitikk vært en parentes i det politiske liv». En parentes? Det kan ikke leses på en annen måte enn at det menes at idrettspolitikk har vært noe underordnet, noe mindre viktig, noe politikere ikke har vært opptatt av de siste periodene. 

LES KRONIKKEN HER: Idrettsbyen Stavanger styrkes kraftig

Hvordan er det mulig å hevde dette? Hva vil samarbeidspartiene (Ap, FNB, Rødt, MDG, SV og Sp) fortelle leseren? Jeg kan ikke skjønne annet en at det er et bevisst forsøk på å skade de tidligere flertallspartiene (H, Frp, V, KrF, Sp og Pp). Dette famøse utsagnet er på minst fem områder totalt feil: 

1. Det har vært en formidabel satsing på interkommunale idrettsanlegg de siste ti årene. Sørmarka Arena, Randa­berg Arena, Sandneshallen og Sola Arena utgjør nærmere 50.000 kvm idrettsflate. Inklusivt infrastrukturtiltak har dette vært en milliardsatsing. Stavanger tar selvsagt største del av kapitalkostnader og driftstilskudd som største kommune. Folkehallene har vært en suksess, og kommunene har møtt honnør for denne satsingen både av departement, idrettsforbundet og andre kommuner. Kan dette interkommunale arbeidet kalles en idrettspolitisk parentes i det politisk liv?

2. Stavanger har satset stort på svømmeanlegg de siste årene. Det er totalt brukt nærmere 500 millioner kroner brutto. Vi har fått 25-metersbasseng i Kvernevik og på Hundvåg. Stavanger svømmehall er rehabilitert etter alle kunstens regler, vi har fått svømmeanlegget Gamlingen og det er brukt store midler på rehabilitering av Tastahallen. Kan denne satsingen på svømmeanlegg kalles en idrettspolitisk parentes i det politiske liv?

3. Det har vært bygget en rekke andre anlegg i kommunal regi og i samarbeid med private og stiftelser, for om lag en halv milliard kroner. Skateanlegget på Tasta ble bygget i to omganger, det har vært bygget en rekke kunstgressbaner, de to siste er på Kvalaberg og Vassøy. Det har vært bygget nye ishaller på Tjensvoll og Siddshallen er rehabilitert i nært samarbeide med Stiftelsen Stavanger Ishall. Stavanger kjøpte istid i DNB Arena av Oilers, uten dette kjøpet er det ikke sikkert arenaen hadde blitt en realitet. Det har vært bygget ny dobbel håndballbane på Hinna. I sum utgjør dette nye 500 millioner kroner brutto. Kan denne storsatsingen kalles en idrettspolitisk parentes i det politiske liv?

4. Det ble så seint som i mai 2019 vedtatt en ny Fagplan for idrett 2019–2034. Jeg fulgte arbeidet på nært hold. Jeg registrerte stort engasjement fra våre folkevalgte i kommunalstyret kultur og idrett (KKI) i forrige periode. Jeg registrerte elleve representanter, med leder Annamaria Gutierrez (V) i spissen, som med stort engasjement mente at idrettspolitikk er viktig for byen. Så fikk vi også en egen fagplan som ble tverrpolitisk vedtatt og som blir en stor økonomisk utfordring å følge opp. Planen koster flesk, det er bare å satse. Jeg vil også nevne at kommunalstyret for miljø og utbygging i forrige periode hadde et stort idrettspolitisk engasjement, ikke minst i tilrettelegging av turstier, Sørmarka idrettspark og Lassa idrettspark. På Lassa ble det vedtatt både kunstgressbaner, tilrettelegging av egen rugbybane og cricketbane. Kan dette politiske engasjementet kalles en idrettspolitisk parentes?

5. Jeg opplevde også god dialog med Idrettsrådet og idrettslag i byen. Det var kort vei fra råd og lag til det politiske miljø, fra ordfører og utvalgsleder til enkeltrepresentanter. Jeg tror at Viking AS opplevde imøtekommenhet og vilje til gode løsninger når laget strevde som mest med økonomien for noen år siden. KKI hadde regelmessige møter med Idrettsrådet og det var alltid en åpen dør både til leder Annamaria Gutierrez og nestleder Bjarne Kvadsheim og de øvrige medlemmene. Ganske enkelt fordi vi ønsket å ha fortsatt status som idrettsbyen, for at vi visste at anlegg er viktig for folkehelsen, at anlegg er avgjørende for både bredde- og elitesatsing. Den interessen og viljen, kan den kalles en idrettspolitisk parentes? 

I sum gir dette et rungende nei. Idretts­politikk har så åpenbart vært alt annet enn en parentes i det politiske liv. Det har vært politisk velvilje til å satse stort på idretten i Stavanger. Vi har klart å opprettholde både Stavanger og regionen som idrettsbyen/ idrettsregionen. Det har kostet, men det har vært godt anvendte kroner og øre. Det er bare så inderlig trist at ledende politikere fra dagens flertall kaller dette en parentes! 

Selvsagt er ikke kommunen/regionen i mål, selvsagt skal Idrettsråd og idrettslag være utålmodige slik at fagplanen realiseres. Jeg vil også hevde at selv om det i forrige periode var H, Frp, V, KrF, Sp og Pp som formelt vedtok idrettsbudsjettene, opplevde jeg i stor, stor grad et tverrpolitisk engasjement, og ikke minst var Arbeiderpartiet enige i det aller, aller meste. Den enorme idrettssatsingen de siste tiårene er som en følge av at formannskapsmodellen virker på sitt vakreste med politisk konsensus. Vi har stått sammen om denne satsingen. Derfor er den polariseringen som Mossige og Jacobsen legger opp til, ikke bare unødvendig, men ødeleggende for utviklingen, ikke kun for idretten, men for hele byen. Stopp mens leken er god.