Jærbanen. Foto: Roy Storvik

Nei til bonusbasert jernbane

DEBATT: Det siste man trenger en slik ekstraordinær situasjon er et økonomisk press på selskaper og ansatte.

Av styret i Lokomotivpersonalets Klubb Stavanger

NRK, Stavanger Aftenblad og flere andre norske medier kunne 2. oktober melde at Go-Ahead kan innkassere en bonus på 30 millioner kroner fra Staten. En av betingelsene for å oppnå dette er at det ikke oppstår problemer i løpet av det første driftsdøgnet som er 15. desember.

Pengepremien er betenkelig. Det er tydelig at det er knyttet mye politisk prestisje til at NSB skal bort og nye selskaper inn. Problemet er at høy prestisje og sikkerhet gjerne går dårlig sammen.

Dette har man smertefullt fått erfare på japansk jernbane hvor enkeltindivider er blitt presset til å gjøre fatale valg. I Amagasaki-ulykken i 2005 døde over 50 personer og 300 ble skadet da lokomotivføreren forsøkte å ta igjen en bagatellmessig forsinkelse på halvannet minutt.

Også i Norge har vi en alvorlig ulykke knyttet til endringer; Nidareid-ulykken i 1921 kom direkte i forbindelse med åpningen av Dovrebanen og var en betydelig erfaring for datidens NSB. Selv om ulykker kommer sjelden kan arbeidet for sikkerhet aldri ta slutt. Norsk Lokomotivmannsforbund har ved flere anledninger påpekt at sikkerheten på jernbanen igjen er truet gjennom hasteinnføringen av regjeringens jernbanereform.

Kan det tenkes at det økonomiske aspektet skyver det sikkerhetsmessige aspektet til side den 15. desember? Vil det være vanskeligere for togpersonalet å innstille eller forsinke et tog på grunn av av en konkret sikkerhetsmessig risiko denne dagen? Hva med alle beslutningene som skal tas videre oppover i jernbanesystemet samme dag. Vil de være preget av sikkerhetsmessig eller økonomisk tenkning?

Overgang fra et operatørselskap til et nytt er en særdeles komplisert og alvorlig affære i seg selv. Det siste man trenger i en slik ekstraordinær situasjon er et økonomisk press på selskaper og ansatte. Jernbanedirektoratet og Stortingsflertallet reduserer her jernbanedriften til et simpelt «gameshow» med millionpremier i potten og et potensielt tragisk utfall.

Ingen tog er forsinket i dag for moro skyld. Skal man peke på en vesentlig faktor som fører til uregelmessigheter er det økt togtrafikk gjennom flere år kombinert med etterslep på fornyelse av eksisterende anlegg. Hadde det vært flere voksne på jobb i departement og regjering ville man kanskje ha gjort noe mer her i stedet for å hive skattebetalernes penger etter internasjonal storkapital