Det er en tid for alt. Siden slutten av september har Rogalands Avis vært til salgs i et forsøk på å redde Dagsavisens økonomi. Som kjent havarerte salget til tross for flere forsøk. De neste stegene var å se på alternativer som aldri var realistiske, og sluttstrek ble satt av styret i Dagsavisen AS. Det har vært 125 år som arbeiderbevegelsens avis i Stavanger, arbeidsplassen til generasjoner med journalister, fotografer, typografer, reproteknikere, trykkere, selgere og avisbud. Vi var avisen som under redaktør Trond Hegna definerte motstanden mot naziregimet i 1940. Nå er 1ste Mai og RA historie som følge av dårlige tider og dårlige valg.
Det er også en tid for å se det større bildet. Mens Randaberg har to redaktørstyrte aviser, står Stavanger igjen med én. Det kan diskuteres om skjebnen har en ironi, men fra den kanten må det være et pek at Stavanger mister sin nummer 2-avis. Ikke nok med at 900-årsjubilanten Stavanger er energihovedstaden, men vi har også en ambisjon om å være ytringsfrihetshovedstaden. Ut fra Sølvberget har byen bygget ut en infrastruktur for ytringsfrihet. I 1996 ble Stavanger Norges første friby for forfulgte forfattere og journalister. Det internasjonale fribynettverket ICORN har siden 2006 hatt Stavanger som sitt globale hovedkontor. Kulturhuset rommer også Kiellandsenteret og Kapittelfestivalen, som begge er sentrale deler av infrastrukturen for ytringsfrihet. Det siste tiåret har Kverulantkatedralen KåKå stått fram som en av utviklerne av sivilisert uenighetskultur som forutsetning for ytringsfrihet. Å invitere motsetninger opp på samme scene er den positive motsetningen til debattukulturen på sosiale medier. Å la meninger brytes mellom folk som ser hverandre i øynene har større tyngde enn de fleste ytringene som rører rundt på Facebook og X/Twitter.
Våre gode kolleger og konkurrenter i andre redaktørstyrte medier i Stavanger, det være seg Aftenbladet, NRK Rogaland eller TV Vest, må være ekstra årvåkne på ytringsfrihetens vegne framover. Oppstår det blindsoner i journalistikken når RA er vekke? Gis det plass til stemmene som ikke har kraften status, rolle, parti eller organisasjon gir? Høres stemmene til kvinnen og mannen i gadå som har noe viktig på hjertet? Journalistikkens blindsoner og nyhetsørkener er kjent og diskutert i USA, og selv om vi ikke har amerikanske tilstander er dette en tid for å snakke om forutsetningene for redaktørstyrte medier i Norge.
Det er et uttrykk for digitalisering at den ene Amedia-avisen etter den andre varsler om kutt i papirutgavene, men reduksjonen sier sitt om inntektssvikt og dobling av kostnader. Forhåpentligvis kommer mediekonsernene seg over kneiken som tok knekken på RA. Forhåpentligvis vil noen snart etablere en ny nummer to-avis i ytringsfrihetshovedstaden.