Å bygge et nytt sykehus er selvsagt ingen enkel sak, men måten finansieringen skjer på er direkte dysfunksjonell. For hvem ante at en av landets mest folkerike regioner risikerer å ende opp med et halvt sykehus? I tillegg kan det komme et uoversiktlig antall år med delt løsning mellom det nye sykehuset på Ullandhaug og det gamle sykehuset på Våland.
[ Prisen på Stavangers nye sykehus øker med 450 millioner. ]
På forrige ukes styremøte i Helse Stavanger ble det lagt fram en rekke negative nyheter om framdriften i byggingen av Nye SUS – der kostnadsrammen på første byggetrinn er 11,3 milliarder. Åpningen av sykehuset er flyttet fra 2023 til 2025, første byggetrinn ser ut til å sprekke med 450 millioner kroner og byggetrinn 2 er skjøvet fra 2040 og ut i en uviss framtid. Som om ikke det er nok er økonomien til SUS haltende med avvik på 125 millioner kroner mellom driften og resultatet.
Resultatet for sykehusdriften er viktig å ha med seg for den som vil forstå hvorfor Nye SUS først blir komplett når dagens nyfødte er godt voksne. Når nye sykehus bygges følger staten en finansieringsmodell bare økonomer kan elske. I 2016 kom gladnyheten om at daværende helseminister Bent Høie og like daværende samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen kom til Stavanger med kake, en lånebevilgning på 5,9 milliarder og ikke minst et lån på 175 millioner for 2017. På den tiden var Nye SUS beregnet til å koste 8 milliarder – noe som altså er noen kostnadssprekker siden. Mens 70 prosent av det nye sykehuset bevilges over statsbudsjettet, må de resterende 30 finansieres via lån fra Helse Vest og sykehuset via sin egen drift.
Det siste vil si at dagens sykehus på Våland må legge inn solide overskudd på driften slik at det kan settes av nok penger til å bygge nytt sykehus. Innsatsfinansiert finansiering ble innført allerede i 1997, med andre ord noen år før dagens helseforetak så lyset i 2001 under den første Stoltenberg-regjeringen. Tanken bak er at sykehusene skal oppmuntres til å behandle flere pasienter. Et beinbrudd er med andre ord lik penger i kassen. I tillegg fører kravet om at helseforetakene følger regnskapsloven med seg enda flere komplikasjoner fordi det må legges inn avskrivninger for bygninger og utstyr.
Med helseforetak organisert som hvilket som helst annet aksjeselskap, krav til overskudd og en heftig byråkratisering med egne organisasjoner på både lokalt og regionalt nivå, har for lengst ført til et dysfunksjonelt helsevesen. Det er for lengst slått fast at staten sliter med overskridelser hver gang det skal bygges noe – enda verre er det når staten skal liksom-låne penger til seg selv når den samme staten skal bygge nye sykehus. Ett av motivene ved å overføre sykehusene fra fylkeskommunene til statlige foretak var å få opp aktiviteten og å kutte uendelige underskudd.
I stedet for å disiplinere er sykehusdrift- og bygging blitt et spill der det viktigste – at pasienter blir friske – ikke lenger er målet.