Tellingen på knappene ble etter hvert så hørbar og spekulasjonene så mange at Stanley Wirak må ha tenkt at nok er nok. 18. mai ble nyheten sluppet om at den 71 år gamle Sandnes-ordføreren ikke tar gjenvalg. Sandnes-triumfene på Wiraks vakt har vært mange – han kan riktig nok ikke ta æren for byens OL-gull på 1500 meter – men det mest oppsiktsvekkende ved siviløkonomens snart 12 år ved makten er samarbeidet med Frp. At Ap og Frp skulle finne sammen bak ryggen på et Høyre som styrte Sandnes nærmest av gammel vane, var en politisk bombe.
Det er sammensatte grunner til at Stanley Wirak og Pål Morten Borgli har opptrådt som et lokalpolitikkens Knoll og Tott, og den viktigste er den politiske pragmatismen. De to ledende partiene i Sandnes har definert hvert sitt politiske område som ultimativt – for Ap er det konkurranseutsetting av helse og omsorg, for Frp eiendomsskatt. Alt annet har det vært mulig å forhandle om.
Lokalpolitikk er som regel preget av lave ideologiske motsetninger, slik det var i Stavanger i Leif Johan Sevlands regjeringstid. Da samarbeidet Høyre og Ap periodevis tett, og kunne spesielt etablere flertall i saker som gjaldt byutvikling. Det er nettopp pragmatismen, det lave ideologiske stressnivået og sansen for praktisk politikk som har preget Wirak-æraen. Det går en rød – eller muligens blå – tråd nordover til Sevlands brede koalisjonsbygging, og derfra bakover til samarbeidet mellom Arne Rettedal (H) og Leif Larsen (Ap-ordfører fra 1968-1971) i oljealderens første år.
Det har også vært smart av Wirak og Borgli å tenke byutvikling, selv om agendaen har vært full av krevende saker som Forsand-krangel, kuvending om rushtidsavgift, budsjettkutt og de voksesmertene Sandnes har kjent på. Å utvikle Ruten fra å være oppholdssted for busser, privatbiler og tvilsomme elementer, er en suksesshistorie. Nå framstår den store plassen midt i Sandnes sentrum som en arena for aktivitet og samling – og noe Stavanger ikke fikk til da Torget ble bygget om. Spoler vi 15–20 år tilbake var det nettopp byutviklingsprosjektene som forente Stavanger-politikere som tradisjonelt sett er motstandere. Ruten, rådhuset og satsingen på sentrum har også tjent som viktige identitetsbyggere, og i den wirakske æraen har Sandnes gått fra å være en soveby i sør til å bli en norsk storby som forhåpentligvis snart slipper å se stedsforklaringer i riksmediene som «Sandnes ved Stavanger».
Stanley Wirak vil ikke bare etterlate seg en by som har funnet sin identitet, men også et gedigent ka då ittepå-spørsmål. Ap må samarbeide bredt for å beholde flertallet, og Marianne Chesak har allerede stengt døren for Frp hvis hun blir ordførerkandidat. Nominasjonsmøtet i Sandnes Ap kan bli årets politiske thriller.