Forslaget om å forby røyking på offentlige steder som badesteder, lekeplasser, busskur, gågater og idrettsanlegg er blitt luftet av Miljøpartiet De Grønne, men foreløpig blir det med ideen. Lovverket er nemlig ikke på MDGs side. Det ligger utenfor lokalpolitiker-mandatet å ty til såpass strenge virkemidler som å forby røyking på en bussholdeplass.
[ Krever røyking forbudt på lekeplasser ]
Innføringen av røykeloven er trolig det beste som har skjedd folkehelsen etter 2. verdenskrig. Daværende helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) hadde utholdenhet og sterk nok ryggrad til å stå imot drapstrusler da han fikk gjennom røykeloven i 2004. I dag er det bortimot surrealistisk å se tilbake på en tid der røyking på puber, restauranter og arbeidsplasser var standarden.
Forbudet har tvunget antallet røykere ned og så å si fjernet passiv røyking som et problem. Antallet dagligrøykende menn er gått ned fra 50 til 8 prosent i 2021, og de siste 20 årene har andelen røykere vært likt fordelt på kvinner og menn. Det som derimot gjenstår av urokkelige tobakksnytere er festrøykere, der andelen har ligget stabilt på 10 prosent fra 1970 til 2010. Her var oppfatningen lenge at festrøyking og av og til-røyking ikke er så farlig, men forskning fra Universitetet i Tromsø viser at festrøykere har 38 prosent høyere risiko for død, sammenlignet med ikke-røykere.
Kampen mot røyking har skjedd gradvis i Norge, fra reklameforbudet i 1975, via forbud på transportmidler i 1988, til økt aldersgrense i 1996 og forbudet mot røyk på utesteder i 2004. Etter den tid er det gradvis blitt strammet til. I 2010 måtte tobakksvarene skjules, i 2014 fikk tobakkspakker bildeadvarsler, i 2014 ble det røykeforbud ved skoler og barnehager – og for fem år siden fikk alle tobakkspakker lik og «kjedelig» utforming.
Forbudene og tiltakene som har gjort røyking dyrt og komplisert, har beviselig hjulpet. Sett bakover til 1975 har det også vært klokt å porsjonere ut tiltakene slik at befolkningen gradvis er blitt både informert og mottakelig for kunnskap om røykingens farer. Med et slikt bakteppe kan det være nyttig å spørre hva som er neste forbud ut? Grunnen til at MDG foreløpig har fått nei til utendørsforbud i Stavanger er legalitetsprinsippet. Kommunen må ha hjemmel i Grunnloven for å innskrenke borgernes rettigheter – og i dag er det ikke mulig å hjemle forbud mot røyking utendørs. Det er vanskelig å definere offentlige områder, og det sier seg selv at håndheving vil være umulig.
Kampen mot røyking må fortsette, men lokale og sentrale myndigheter må se på hvor gevinsten er størst. Er det ved å ta en og annen fortausrøyker, i den grad de utgjør et problem? Eller kan målet nås ved informasjon og skilting? Og er det ikke gjerne slik at den nesten konstante gruppen av festrøykere heller bør være et mål enn en og annen utendørsrøyker?