Det var noe fjernt og arrogant over Erna Solbergs oppfordring om at permitterte heller kan se seg om etter nye jobber, som om de sultne og fattige kan spise kake hvis det er tomt for brød. Forslag fra opposisjonen ble avfeid, men så kom regjeringens spesialøvelse; baklengspolitikken. Det er langt fra første gang under pandemien at regjeringen i stedet for å tenke framover og se hva som betyr noe for folk som mister jobbene, snur ryggen til før opposisjonen presser dem på plass. Dette så vi i startfasen av koronaen, og mønsteret gjentar seg nå etter at regjeringen snudde og utvidet permitteringsordningen til 1. juli.
LES OGSÅ: Regjeringen er tvunget i kne.
Høyresidens frykt for permitteringer er at ordningen fungerer som kunstig åndedrett gitt av staten til bedrifter som heller burde ha gått konkurs. Og ja, det finnes forskning fra finanskrisen i 2008 og oljeprisfallet i 2014 som støtter synet om at forlengede permitteringsperioder «låser inne arbeidskraften». Det kan være fornuftig å la for eksempel et oljeserviceselskap bukke under, slik at de ansatte kan komme seg over i andre jobber i nye næringer, eller videreutdanne seg.
Problemet er at Erna Solbergs argumenter – helt til hun plutselig mente noe annet – er basert på helt andre tider enn de vi er i nå. Finanskrisen i 2008/2009 var tøff, men regjeringen hadde nok verktøy i kassen til å redde bankene. Oljeprisfallet rammet hardt, men her tok næringen selv også solide grep i tillegg til offentlige tiltak. Koronapandemien er noe helt annet. Kriser kan komme én gang i tiåret, mens pandemien er en hundreårskrise.
LES OGSÅ: LO og NHO med sterk medlemsvekst i korona-pandemien.
I arbeidslivet er det først og fremst personer i serviceyrker som handel og reiseliv som rammes av permitteringer eller oppsigelser, og det faktum at de gjerne har lav eller ingen utdannelse gjør det vanskelig å omstille seg til nye jobber. Det er de med svakest forutsetninger på arbeidsmarkedet som får hjelp via utvidet permitteringsordning i en tilnærmet unntakstilstand.