Omdømme og likestilling i Norge

Det framgår av The Gender Gap Indeks 2006 som er utført av World Economic Forum. Indeksen måler graden av likestilling mellom kvinner og menn innenfor arbeidslivet, økonomien, utdanning, politikk og helse. Alle de nordiske landene ligger selvsagt høyt oppe på listen men med Danmark på en skuffende åttendeplass.

Når det gjelder Statistisk sentralbyrås levekårsindeks for 2006 er det Stavanger regionen som får best plassering. Men når det gjelder likestillingsindeks for 2006 viser denne at av storbyene i Norge er det Oslo og Tromsø som skårer høyest på likestillingsindeksen. Stavanger og Kristiansand er de to storbyene som får lavest indeks totalt. Alle storbyene skårer høyere på denne indeksen enn forrige rapportering, bortsett fra Stavanger og Bergen.

En av indeksene storbyene blir målt på når det gjelder likestilling er antall kvinnelige kommunestyrerepresentanter. På dette punktet skårer Stavanger kommune lavest av alle storbyene. Faktisk statistikk over kvinneandelen i lokalpolitikken gir til en viss grad bilde av en situasjon men fanger selvsagt ikke opp de mer kvalitative aspektene ved kvinners deltakelse i politikken. I bystyret i Stavanger er det 67 representanter. I valgperioden 1999 til 2003 var det 37 prosent kvinner i bystyret. I denne valgperioden som vi er inne i nå fra 2003 til 2007 er tallet sunket til 34 prosent. Dette er foruroligende tall og hvis trenden med synkende tall fortsetter er det virkelig grunn til bekymring.

En jevn fordeling av makt og innflytelse mellom kvinner og menn i beslutningsprosessene er en sentral likestillingspolitisk målsetting. Tilgang på makt og innflytelse gir mulighet til å påvirke og forandre samfunnet vi lever i samtidig som en er ansvarlig for de beslutninger som fattes. Kvinner er i dag i mindretall på samtlige politiske arenaer. Mannsdominansen er særlig stor i toppvervene. En representativ kjønnssammensetning er øker sjansene for at begge kjønns interesser og behov blir en del av den politiske dagsorden.

I møte med sentrale kvinnelige politikere har det vært drøftet utfordringer med å være med i politikken. Beskrivelsen er at mange vegrer seg mot politisk deltakelse på grunn av den store arbeidsbelastningen, mange har store utfordringer med å kombinere politisk arbeid med annen yrkeskarriere. Det oppstår også lett konflikt mellom deltakelse i politikken, familieliv og mangel på økonomiske ordninger som gjør det mulig å delta i politisk arbeid. Det er også helt nødvendig å synliggjøre det meningsfulle ved politikken og det viktige samfunnsansvaret.

Nå vil vi gå videre i Stavanger og kartlegge alle bystyrerepresentantenes opplevelse av utfordringer knyttet til deltakelse og representasjon. Dette forslaget kom fra varaordfører Bjørg Tysdal Moe og er viktig for å kartlegge utfordringene. På et bystyremøte nå i vår vil det bli foretatt en anonym spørreundersøkelse for å fokusere på politikerrollen, identifisert kjønnsforskjeller og virkemidler. Resultatet skal blant annet brukes for at vi bedre skal kunne tilrettelegge for kvinner i politikken.

Jeg vil også oppfordre folk til å stemme på kvinner. På Høyres liste ved kommunevalget i 2003 sto det like mange kvinner og menn på listen. Allikevel ble det opprinnelige resultatet at bare seks av 18 medlemmer i bystyret fra Høyre er kvinner (Høyre har fått fire nye bystyrerepresentanter i perioden). Målet ved valget til høsten er at det kommer like mange kvinner og menn fra Høyre inn i bystyret og at antallet kvinnelige representanter fra de andre partiene også totalt sett øker. Det er ingen grunn til at Stavanger kommune skal skåre lavest på likestillingsindeksen når det gjelder antall kvinnelige representanter.

Det er ingen grunn til at Stavanger kommune skal skåre lavest på likestillingsindeksen når det gjelder antall kvinnelige representanter.

Alle storbyene skårer høyere på denne indeksen enn forrige rapportering, bortsett fra Stavanger og Bergen.