Jeg ble skeiv for om lag 20 år siden.
Min mor var også skeiv, hun døde rett før jeg ble skeiv. Jeg tror hun slet med sin skjevhet i mer enn tretti år før hun døde. Det falt henne aldri inn å ta medisiner mot sin skjevhet, selv om plagene var store.
Jeg, derimot tar jevnlig smertemedisiner omtrent hver dag uten at det blir borte. Forskjellen på hennes skjevt og min at hun led av beinskjørhet, gjerne en typisk kvinneplage. Hos meg selv er det artrose, som forårsaker min skjevhet. En tur rundt på byen kan være en stor belastning, må gjerne bruke staver for å holde balansen.
Å være skeiv er blitt ett populært begrep i dag. Stadig dukker det opp folk, som sier de har kommet ut av skapet. Å være skeiv å stå inne i ett skap må være en forferdelig opplevelse. Jeg er glad jeg slapp det.
Men så har jeg etter hvert fått med meg at det å være skeiv er ikke betegnelsen på en person som virkelig er fysisk skeiv. Det er homobevegelsen som har stjålet betegnelsen vår, vi skeive. Min mor var så foroverbøyd at hun nesten tippet framover. Hun var skikkelig skeiv. Jeg har det både sideveis og foroverbøyd og klarer nesten ikke å rette meg skikkelig opp.
Gode homobevegelse, la oss fysisk skeive få lov til å beholde vår fysiske holdningsbetegnelse. La oss få kalle en spade for en spade. Er dere homoseksuelle, så bruk riktig betegnelse på hva dere er om dere har behov for det. Er du homo og sliter med for eksempel min lidelse, ja så er du vel skeiv du også.