På Facebook er det en annonse som ruller og går, for det som omtaler seg som «Norges rimeligste fagforening», nemlig Krifa. De reklamerer tilforlatelig med at «Du trenger verken gå gjennom tillitsvalgte, kolleger eller venner for å få den hjelpen og de svar du trenger.» Kanskje jeg får piggene ut for tidlig, men det framstår for meg som de insinuerer at tillitsvalgte er et slags byråkratiserende mellomledd. Om det er tilfellet, så har Krifa misforstått noe helt grunnleggende med fagforeningenes og de tillitsvalgtes rolle i den norske samfunnsmodellen.
Jeg begynner å google, og det blir etter hvert klart for meg at de neppe har misforstått. De mener kanskje at det er slik det er: at tillitsvalgte ikke trengs. Den hjelpen som trengs kan man få via telefon eller mail, fra noen på et sentralt kontor et sted.
For selv om Krifa kaller seg en fagforening, så framstår både nettsiden deres og historikken deres som de er noe ganske annet enn en fagforening. I mine øyne kan man ikke påstå man er en fagforening uten å være demokratisk styrt, ha tillitsvalgte og drive fagforeningsarbeid. Det kan jeg ikke se at Krifa er. Det framstår som de har jurister og rådgivere som kan bistå, men fagforeningsarbeid i den forstand de fleste av oss kjenner det kan det ikke påstås å være.
Det tar meg også litt tid å finne ut hva Krifa egentlig står for. På den norske nettsiden er hele navnet ikke brukt særlig hyppig, men de heter visst Kristelig Fagforening. Det er en dansk konstruksjon, og ble stiftet som en motpol til de sosialistiske fagforeningene. Bakgrunnen var blant annet at de ikke ønsket å støtte bruk av streik og lockout og som et tilbud for dem som ikke ville være aktive i klassekampen.
I Danmark har de et styre og regionale foreninger, men i Norge kan jeg ikke finne noen demokratisk struktur. På nettsiden finnes det en daglig leder, én jurist, en digital markedsfører, en IT-konsulent og en konsulent. Det kan jo tenkes at de ikke har lagt ut alle ansatte, men når de reklamerer med «våre jurister og rådgivere» så syns jeg kanskje én jurist er å overselge seg lite grann om de ikke har flere.
Men hva gjør egentlig en fagforening til en fagforening? Det ble spørsmålet jeg satt igjen med når jeg hadde lest meg litt opp på Krifa. Det viktigste er kanskje at de skal ivareta arbeidstakernes interesser i møte med arbeidsgiverne. Det kan være forholdet mellom en lærer og skolen læreren jobber på, en butikkansatt og butikkjeden eller en sveiser og bedriften sveiseren jobber for. Og den eneste måten en fagforening kan ivareta arbeidstakerne (altså medlemmene sine) og deres interesser opp mot en mektigere arbeidsgiver er at de har makt.
Fagforeninger i Norge har makt og maktmidler de kan bruke. Og det skal vi være veldig glad for. Den grunnleggende forståelsen må nemlig være at arbeidsgiverne i utgangspunktet har mer makt enn de som arbeider for dem. Det finnes mange gode arbeidsgivere, men det finnes jammen meg mange dårlige arbeidsgivere også. Som ikke gir ansatte det de har krav på i lønn eller pensjon, som forlanger overtidsarbeid uten overtidsbetaling, som gir folk sparken på usaklig grunnlag eller generelt behandler ansatte dårlig. Da trengs det maktmidler som utligner maktforskjellene.
[ Funnene viser at yrket ikke anerkjennes og verdsettes godt nok ]
I Norge så har fagforeningene lovfestede maktmidler, og den viktigste av dem er streikeretten. Jeg registrerer også at det nå kommer et forslag fra arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik om å gjeninnføre kollektiv søksmålsrett ved ulovlig innleie for å få bukt med useriøse aktører. Men streik er fagforeningenes viktigste maktmiddel.
Og her mener jeg Krifa bommer fundamentalt på hva en fagforening er: de er jo dannet på motstanden mot streik. Da blir spørsmålet: hva i all verdens dager kan de stille opp med for sine medlemmer? Hvis en arbeidsgiver går i vranglås og det ikke blir enighet, om enten arbeidstidsavtaler, lønn eller pensjon, så kan fagforeningene true med streik eller gå til streik. Og hvis Krifa ikke bruker streik, hvilken trygghet får du som medlem da, egentlig? For 239 kroner i måneden.
Uten fagforeningene har vi ingenting. Derfor oppfordrer jeg deg til å bli medlem i en fagforening – en faktisk fagforening – som kan være der for deg om du trenger det. Fagbevegelsen har gitt oss noe av det vi liker best med Norge. Trygghet for arbeid, tid til å hvile og til å ha fri. Gode lønns- og arbeidsforhold, en pensjon en kan leve av, små forskjeller og store muligheter. Det får du ikke for 239 kroner i måneden.
