I Stavanger har Arbeiderpartiet startet jobben med å løfte kvaliteten på eldreomsorgen etter mange år med Høyre-styre. I juni fikk ordfører Kari Nessa Nordtun (Ap) gjennomslag for å øke antallet ansatte på sykehjemmene. Slik at sykepleiere og andre får mer tid til hver beboer. Det er viktig for både de ansattes trivsel og motivasjon, men ikke minst for dem som trenger omsorgen. Stavanger bruker fra nå 15 millioner kroner ekstra på dette årlig. I tillegg er de årlige bevilgningene til hjemmesykepleien økt med 10 millioner kroner mer enn administrasjonen ønsket.
Det er en start, men likevel ikke nok. Ansvaret hviler imidlertid på Stortinget først og fremst. Eldreomsorg er dyrt – og må prioriteres i nasjonale milliardbudsjetter.
Dagens regjering sa tidlig at de skulle gjøre eldresaken langt viktigere. I 2018 lanserte de sågar en egen eldreminister, men bare to år senere er stillingen forsvunnet fra Solberg-regjeringen. Er det en beskjed til folk om at pensjonistene og eldre likevel ikke var så viktig?
Nok om dagens regjering. I Arbeiderpartiet er vi mest opptatt av hva vi vil gjøre for våre eldre. La det være sagt med en gang: Politikk for eldre handler ikke bare om omsorg på sykehjem og hjemmepleie – det handler minst like mye hvordan vi som samfunn legger bedre til rette for at de eldre i større grad kan ses på som en ressurs.
Derfor vil vi i Arbeiderpartiet:
- Stimulere til at flere eldre står i arbeid, og ta et krafttak for å hindre aldersdiskriminering i arbeidslivet, slik vi dessverre ser stadig flere eksempler på.
- Beholde den ekstra ferieuken for arbeidstakere over 60 år.
- Gjeninnføre «Den kulturelle spaserstokken» med kulturtilbud rettet særlig mot eldre.
- Sikre at kommunene lager flere aktivitetstilbud for eldre, eller bidrar i finansieringen av slike tilbud hos ideelle aktører.
- Styrke frivillighetssentralene slik at det blir lettere for eldre som vil bidra – å faktisk få gjøre det.
- Lage flere møteplasser hvor eldre og unge kan møtes.
Vi lever stadig lengre liv, og mange eldre klarer seg godt alene uten særlig oppfølging fra kommunene. Det er viktig at eldre gjennom hele alderdommen forblir sjef i eget liv. Disse årene av livet skal innebære mer enn å bli tatt vare på. Det skal være en tid preget av livskvalitet, mestring og nye muligheter for å utfolde seg i samfunnet og i nærmiljøet.
[ Vi trenger en psykisk helsekrisepakke ]
Eldreomsorg er dyrt – og må prioriteres i nasjonale milliard-budsjetter.
— -
Likevel: På et tidspunkt i livet øker behovet for omsorg, og da må vi som samfunn stå klare til å gjøre den fasen i livet best mulig for våre eldre.
Dette er noe av det vi vil gjøre når helsen begynner å skrante:
- Tilby alle eldre over 75 år et hjemmebesøk fra kommunehelsetjenesten.
- Motvirke ensomhet og styrke det psykiske helsetilbudet for eldre, både for hjemmeboende og de som bor på sykehjem eller i omsorgsbolig.
- Sørge for tilstrekkelig med sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser for dem som trenger det.
- Videreføre investeringstilskuddet til bygging/renovering av sykehjem og omsorgsboliger.
- Prøve ut nye boformer, som for eksempel ordninger med studentboliger på sykehjemmene, der studenter kan leie rimelig hybel mot å delta på for eksempel sosiale aktiviteter med beboerne.
- Si klart nei til høyreregjeringens hurtigspor for privatisering og oppsplitting av helse -og omsorgstjenester.
- Og gjennomføre en tillitsreform, der ansvaret for eldre på sykehjem og i hjemmetjenesten ivaretas av mindre, faste team, der brukerne får påvirke tilbudet mer, og der eldreomsorgen styres etter kvalitetskrav istedenfor stoppeklokke.
Jeg kunne skrevet mer, mye mer, men spalteplassen begrenser. Jeg har likevel en oppfordring til slutt: Resten av denne valgkampen bør de eldre få langt mye mer av oppmerksomheten. Ansvaret hviler både på oss politikere og på mediene som bør stille de kritiske spørsmålene.
Arbeiderpartiet er klare til å snakke mye mer om vår eldre, men vi nekter å være med på at eldre bare skal trekkes fram når det er snakk om omsorg og pleie, som en slags byrde for samfunnet.
Eldre er ressurspersoner. I frivilligheten. Som mening- og kunnskapsbærere. Som omsorgspersoner og barnevakter for barna – og som viktige samfunnsaktører.
Det må vi ta på alvor også i politikken. Det fortjener de.