Skrevet av: Cille Ihle, kommunestyrerepresentant for Stavanger Høyre, og John Peter Hernes, kommunestyrerepresentant for Stavanger Høyre.
Stavanger feirer 900 år i 2025. På veien mot dette jubileet kan vi fantasere oss inn i fortiden:
Her får vi øye på et maktsenter i vikingtiden, spredte bosettinger på høyden over Vågen, fjorden som kommunikasjonsåre, byggingen av Domkirken, alle de gamle seilskutene, framveksten av en industriby, utbygging av byen med små trehus fylt opp av barnerike familier, store fabrikkpiper, Eckhoff sine staselige bygg, Viking Fotballklubb, hermetikkindustrien, verdenskriger, slaget på Parra, møbelindustri i Hillevåg, endringen med oljå, fra fattigmannskost til gastronomi med Gladmat og annen mat. Hva blir det neste?
Torill Våland skrev i Aftenbladet lørdag 13. mars om den pågående utgravingen av Domkirken, og hvilken gylden anledning det er til å se bakover i vår historie. Domkirken, med den betydning den har og skal ha i byen vår, kan nettopp brukes til å fortelle oss historien om oss selv og hvor vi kommer fra. Den historien skapes og endres med ny kunnskap. Derfor er det så viktig at Domkirken får den arkeologiske utgravingen den fortjener.
Vi må kjenne og verne om vår egen historie. Det er det som skaper identitet og tilhørighet, og den tilhørigheten binder oss til byen i hjertene våre. Som gir oss lengsel om vi bor vekke en stund. Det er den tilknytningen som forhåpentligvis driver våre unge hjem igjen etter arbeids- eller studieopphold andre steder. Sammen med stedsvennlig utvikling som tilpasser seg det eksisterende.
[ «Hoffagent Kielland på Ledaal» ]
Transformasjonene vi ser i byen vår er noen steder helt nødvendig. Stavanger er ikke et museum, men en levende by. Men det nye kan også være en trussel når det fjerner det som er historie. Vi tør påstå at vi en del steder har behandlet kulturminner med en litt for hard hånd.
Derfor er det fantastisk å for eksempel se Pedersgadå med sin historie nå blomstre igjen. For blomstre gjør den nettopp fordi byggene i gata endres av flere som evner å se verdien i det autentiske. En altfor firkantet behandling av regler og krav ville sannsynligvis gjort denne typen transformasjon umulig. Vi kan ikke stille de samme typene krav til nye kontorbygg på Forus som til gamle ukurante bygg i Middelalderbyen. Det er en vanskelig men nødvendig øvelse å ikke bare se bakover, men også framover når det gjelder byutvikling.
Midt i store utbyggingsplaner må vi også zoome inn på de små gatene med de små trehusene og de trange brosteinslagte smugene. Inn i alt det som ikke universelt utformet, som ikke har fulgt byråkratiske tellekanter og alle nye tekniske krav. Også her må vi legge til rette for boliger og næring, men på stedets premisser.
Vi må kjenne og verne om vår egen historie.
Å være byutviklingspolitiker er spennende, og det forplikter. Ikke minst forplikter det til å være bevisst på byhistorien. Det vi gjør former byen i et hundreårsperspektiv, så det vi gjør nå må stå seg for framtiden.
Hva får framtidens generasjoner se når de fantaserer seg inn i fortiden? Forhåpentligvis vil de se at grepene vi tok i dag bidro til et levende Stavanger sentrum også i framtiden. At vi lyktes med å legge til rette for enda flere boliger og arbeidsplasser i sentrum slik at det var folk i gatene og lys i vinduene selv på forblåste septemberkvelder. Klarer vi å igjen gjøre sentrum til noens nabolag har vi en god sjanse til å lykkes med akkurat det.
Heldigvis er det så utrolig mange i denne byen som brenner for sentrum og som jobber til sentrums beste. Likegyldighet er byutviklingens største fiende og engasjement og uenighet hører med når det handler om noe vi er glade i.