Av Inger Helene Skjærpe
Undertegnede er en av disse uvennlige naboene. Riktig nok har jeg ikke protestert. Jeg rakk det ikke, for kommunale instanser hadde det i første omgang påfallende travelt med å kjøre saken gjennom uten at andre naboer enn dem med direkte nabogrense fikk vite noe. En liten prestebolig skulle omgjøres til asylmottak. Etablert boligstrøk, men med usedvanlig mange kommunale boliger samt trafikkutfordringer.
LES OGSÅ: Her planlegger kommunen asylmottak – naboene protesterer
Joda, vi bor i et småkoselig strøk med hus, hager og snirklete gangstier. Vi hører vinden suse i høye trekroner og har en lun tone oss naboer imellom. Mange av boligene er kommunale, mange flere enn i de fleste områder i byen. Vi er vant til det, og alle er en del av helheten.
Selv bor vi to hus fra den omtalte presteboligen. Like på andre siden av huset vårt har kommunen tre store, gamle hus med tilsammen åtte leiligheter, og bortenfor dem igjen er der en god del andre kommunale hjem. Leietakerne har selvsagt svært ulik bakgrunn og livssituasjon. Som nyutdannet lærer på syttitallet bodde jeg selv kommunalt på Sola i noen år. Å bo kommunalt er ingen skam.
Det skal likevel ikke stikkes under stol at vi har slitt med enkelte kommunale naboskap i mange år. Det har vært søppelproblemer, rus, nattebråk, politibesøk og utrygghetsfølelse, ofte når folk utenfra har besøkt leietakere. Jeg og andre naboer har selv måttet forsøke å ordne opp i mange av problemene rundt bråk og forsøpling, uten at jeg skal gå i detaljer. Vi nærmer oss tålegrensen, og det er uansett ikke kjekt å måtte gjøre jobben som andre, ikke minst huseier, skulle ha gjort.
LES OGSÅ: – Ønsk flyktningene velkommen
Det siste vi trenger er uroen ved enda et kommunalt foretak i vårt lille område, i dette tilfelle en form for institusjon med fem ungdommer fra ulike steder, omtrent på samme alder, pluss flere roterende team med ansatte. Det blir ikke roligere, for å si det forsiktig. Fem ungdommer vil ha behov for å røre på seg, gi lyd fra seg og etter hvert ha besøk, og det blir mer trafikk. Presteboligen her i gata er en typisk beskjeden familiebolig, i en smal blindvei der husene ligger nokså tett, og der små barn leker.
Om biltrafikk siterer RA en Venstre-politiker på at det planlagte asylmottaket for fem ungdommer ikke vil skape mer trafikk enn om en vanlig familie på fem bodde i huset. Dette er vanskelig å forstå. Det skal være et visst antall ansatte på huset til enhver tid, og selvsagt flere skift. Om alle disse ansatte har bil, skal flere biler både inn og ut flere ganger i døgnet ved alle vaktskiftene. Det skal også kjøres diverse ærender, og det vil bli en del besøk. I denne trange gata vil dette medføre uforsvarlig mye kjøring, buksering og motorlyd. Jeg gruer meg ved tanken.
Sosialt sett bærer vårt område mye mer enn vår del av de kommunale byrdene, og vi bør ha krav på å slippe økt belastning. Faktisk gjorde kommunen i fjor et saksframlegg om å selge eiendom for å få en jevnere fordeling av kommunale boliger. Selg boligen i Vidars gate 21, eller la den i det minste fortsette å være en vanlig familiebolig.