Et av vår tids store politiske prosjekt i det norske samfunn er institusjonaliseringsprosjektet som pågår fra babystadiet til voksenlivet, med heldagsbarnehage og heldagsskole som det klart uttalte politiske mål.
Mange finner grunn til å stille spørsmål ved om dette er den rette måten for barna våre å vokse opp på? Risikerer vi at den tunge institusjonaliseringen fra babystadiet går på bekostning av utvikling av den viktige relasjonen mellom barn og foreldre, som igjen er grunnlag for barnas følelsesmessige, psykiske og intellektuelle utvikling? At barnas tid med foreldrene i den norske modellen er henvist til noen få av døgnets mest stressede timer om morgenen før jobb og barnehage og om kvelden etter jobb og før leggetid, sier noe om vårt samfunns prioritering av foreldre/barn-relasjonen.
Det er i vår tid nærmest tabubelagt og politisk meget ukorrekt å stille spørsmål ved om dette er den rette modellen for våre barns oppvekstvilkår. Skal vi alle marsjere i samme institusjonstakt fra babystadiet, eller er det ønskelig med en mer fleksibel modell? Å fokusere på barnas behov, når den overordnede, viktige og politisk korrekte vinkling på dette tema er likestilling mellom kjønnene og full yrkesdeltakelse, blir lite ønskelig, ja nesten utålelig. Godt at noen likevel gjør det. Det er nemlig mulig å ta barnas parti, samtidig som man ivaretar andre viktige sider ved samfunnsutviklingen: Sosialisering av barna i barnehage er bra, men ikke nødvendigvis åtte timer om dagen. Likestilling mellom kjønnene er bra, men kan ivaretas ved at begge foreldre reduserer noe på jobbtimene, for å prioritere samvær med barna.
I mediene ble vi nylig presentert for to store undersøkelser blant 13-15-åringer, utført av henholdsvis Nasjonalt folkehelseinstitutt og Helsedirektoratet, der 9 av 10 unge sier at de ønsker å ha foreldrene mer hjemme, og at relasjonen til familie og venner rangeres på 1. plass, mens materielle goder rangeres på bunn. I samme undersøkelser sies at det er en klar sammenheng mellom unges psykiske plager og mangel på gode relasjoner til familie og venner. Og motsatt at unge med lite psykiske plager oftest har gode relasjoner til familie og venner.
Hvordan kan vi så styre utviklingen av det norske samfunn i en retning som på en bedre måte ivaretar barnas behov for samvær med sine foreldre, og gir de foreldre som ønsker det mulighet for å prioritere dette? Noen foreslår at NAV-systemet bør kompensere for de tapte arbeidsinntektene ved redusert arbeidstid. KrF har programfestet økt kontantstøtte som sitt politiske virkemiddel for at de foreldre som ønsker mer tid sammen med sine ett- og toåringer, skal ha en reell mulighet til å velge dette.
KrF vil endre kontantstøtteloven slik at familier som adopterer barn får mulighet til to års kontantstøtte i forlengelse av adopsjonspermisjonen. KrF vil utvide pappapermisjonen til 10 uker gjennom å forlenge den totale permisjonstiden. KrF vil ha et fleksibelt barnehagetilbud, tilpasset familienes behov. Alle som ønsker det, skal få tilbud om barnehageplass.
