- Jeg fatter ikke at folk ser Hotel Cæsar og alle disse såpeserie, sa en bekjent av meg i en uformell samtale med en gjeng godt oppdratte folk til stede. De fleste hadde nok foreldre med innbundne bøker i bokreolene.
- Det er jo litt spennende å se om Eva og Jens August kommer til å gifte seg, prøvde jeg.
- Og greier Jens August da i tilfelle å oppføre seg? Han har ikke vært like stødig før, for å si det pent, la jeg til.
Samtalen stilnet, folk kastet skråblikk mot meg under hevede øyebryn. Jeg kunne like godt stått sammen med en gjeng Bærums-folk på Quart-festivalen og argumentert følelsesladd for de varme trekkspillakkordene til Bjørns Orkester.
Tausheten som fulgte fikk fram trassen i meg.
- Et av de store øyeblikkene i Cæsar er jo når Juni og butler Blom spiste fleinsopp sammen, maste jeg videre.
- Eller Arne Marcussen, den sleipe presten. Han snurret jo Juni rundt lillefingeren. «Bedemannen», som Astrid kalte ham. Litt av en type, la jeg til.
Nå begynte folk å se på meg igjen, lenge. Stillheten var påtrengende, og raslingen i avisenes kultursider tiltok i styrke. Her måtte noe gjøres, enetalen måtte inn på et litt annet spor.
- Det er jo merkelig at søsken kan bli så ulike som Juni, Julie og Jens August kan bli så ulike som de faktisk er blitt. Den jeg har mest respekt for er faktisk Julie, selv om hun kan være litt naiv iblant.
Nå så folk for det meste ned i kafébordet, eller ut gjennom vinduet.
- Nå ja, de har nå ikke sammen faren alle tre, men likevel.
Ingen respons. Det herligste var at ingen tok initiativ til å skifte tema, heller. Det ga meg muligheten til å fullføre.
- Dessuten er jo det stadig mer interessant å følge spenningen mellom Pelle og Svein. Faren til Vilde er jo i bunn og grunn en snill mann, men han er vel ikke akkurat den skarpeste kniven i skuffen. for å si det sånn. Tror dere Vilde tar seg sammen, forresten?
Jeg fikk ikke svar.
