Løsningen ligger ikke i å presse gjennom en oppheving av statskirken mot viljen til kirkens eget grunnplan.
Både kirken og staten har fått sine kommisjonsrapporter på bordet. Bakkevig-utvalget og Gjønnes-utvalget foreslår begge en ny ordning mellom kirke og stat, der Den norske Kirkes forankring i Grunnloven tas bort, og erstattes med en egen kirkelov. Dette er en slags «halvveis statskirke», som har fått sine motstandere på begge sider. Noen vil ta skrittet fullt ut og avvikle statskirken uten egen kirkelov. Andre vil opprettholde statskirken som den er. Alle disse meningene er representert i mitt parti, både lokalt og sentralt!
Jeg har deltatt i en del debatter om dette, og får mange henvendelser både som lokal partileder og som ordinert prest i Den norske Kirke. Og reaksjonene er interessante. Svært mange som har et fjernt forhold til kirken vil likevel holde fast på statskirken. Kirken gir trygghet, og mange oppfatter det slik at det nettopp er statsfolkekirken som sikrer dem denne tryggheten. «Ikke ta kirka vår fra oss» er en vanlig reaksjon. Motstandere av dagens ordning blir litt støtt av denne reaksjonen. For ingen har tenkt å ta kirken fra folk! Men det er samtidig svært positivt for kirken at brede lag av befolkningen føler denne tilhørigheten.
Det er ikke vanskelig å se at dagens ordning er gammeldags, for ikke å si forhistorisk i et moderne pluralistisk og flerkulturelt samfunn. Det er som med kongehuset. Både statskirken og kongehuset har røtter tilbake til en tid der konger og biskoper hersket over stat og kirke, uten å bli plaget av demokrati og mangfold. Ut fra rent prinsipielle forhold kan det være fornuftig å være både republikaner og statskirkemotstander. Mange av mine trosfeller og partifeller er det.
Men vår historie viser samtidig at både kongehuset og statskirken har hatt evne til å tilpasse seg den moderne tid, og har funnet sin plass i det demokratiske samfunn. Dersom kongehuset begrenset folkestyret, burde vi kvittet oss med det. Og dersom statskirken begrenset religionsfriheten, burde vi kvittet oss med den!
Mange er med rette opptatt av minoritetenes plass i samfunnet vårt. Det store testspørsmålet er om statskirkeordningen krenker religiøse eller andre minoriteter. Jeg kan ikke se at det er slik. Religionsfriheten er også inntatt i grunnloven, og alle livssynssamfunn får i prinsippet samme tilskudd per medlem som statskirken.
På ett punkt er dette likevel et problem: I grunnlovens §12.2 er det et krav om at minst 50% av regjeringens medlemmer skal være medlemmer av Den norske Kirke. Denne paragrafen mener jeg er en krenkelse av religionsfriheten, og derfor bør paragrafen avvikles.
Flere reformer bør gjennomføres, uten at det betyr at vi avvikler statskirken. Det er aldri lurt å skylle barnet ut med badevannet! Det kirkelige demokratiet må styrkes kraftig. I dag er det bare 3% av kirkemedlemmene som bruker stemmeretten ved valg til menighetsråd. Svært ofte legges det fram en eneste liste, med så få kandidater at alle blir valgt - enten som faste menighetsrådsmedlemmer eller som vara. Det finnes i dag ikke direkte valg til bispedømmerådene, og dermed heller ikke til Kirkemøtet, som er kirkens øverste organ - og som velger Kirkerådet.
Kirkemøtets flertall ønsker å avvikle dagens statskirkeordning. Det samme vil flertallet i bispekollegiet. Samtidig tyder tilbakemeldingene fra det eneste demokratisk valgte nivået i kirken - menighetsrådene - på at flertallet ønsker å beholde dagens ordning. Denne tilbakemeldingen tror jeg kirkeledelsen og Stortinget gjør lurt i å ta inn over seg.
Det store og bærekraftige kompromisset i denne saken tror jeg derfor ligger i å gjennomføre demokratireformer og nødvendige justeringer i grunnloven. Løsningen ligger ikke å presse gjennom en oppheving av statskirken mot viljen til kirkens eget grunnplan - mot kirken selv.
