Skandalejegeren

Dette portrettet med Knut Haavik ble publisert 13. september 2003.

Knut Haavik lover norske kjendiser at heretter blir det golf, ikke bryllup og skilsmisser han skal rote rundt i.

– Ja. Jeg skal passe meg vel for å bli som Kjell Bækkelund, som har brukt de siste 20 år av sitt liv til å holde avskjedskonserter.

Fra nå av skal jeg jobbe som ansvarlig utgiver av Norsk Golf.

Sånn er han altså blitt, pressemonsteret hvis myteomspunne journalistiske cowboyvirksomhet har gitt ham ry i kjendis-Norge som det nærmeste en enkel mann fra Vinderen kan komme dyret i Åpenbaringen.

Kommende tirsdag slutter Se og Hør å være et ukeblad, og blir avis med to utgivelser i uka. Men uten Knut Haavik som ansvarlig redaktør.

– Det skal bli deilig å være totalt meningsløs, ler han.

Knut Haaviks kontor ligger høyt oppe på toppen av Allersbygget i Stenersgata. Interiøret matcher layouten i Se og Hør; vegger og hyller er fulle av nips, familieportretter, hundebilder og kjendissnapshots påskriblet hyggelige hilsener. En stor hund boltrer seg fritt på den innendørs golfbanen som opptar halve rommet.

– Bikkja heter Arg. Men jeg kaller'n Angst fordi han er konfliktsky, sier Haavik. Både han og Arg er meget forventningsfulle, for om noen timer venter fjellet og rypejakta.

I fjor høst ga Knut Haavik ut sin selvbiografi "En ramp i rampelyset". Her beskrives blant annet oppvekst som skilsmissebarn på vestkanten og en vill ungdomstid blant annet til sjøs. Og ikke minst: Hans iherdige klatring fra journalistlærling i lokalavis til sjef for Nordens største ukeblad, via en periode som kriminalreporter i Verdens Gang.

En karriere som har kostet fem magesår og en bukspyttkjertel. De første årene i Se og Hør blåste det friskt. Wesenlund-feiden, Dollie-krigen, og senere rettssaken med Ole Paus.

– Jeg hadde ikke noe valg, sier Haavik når han skal forklare hvorfor han tok jobben med å starte bladet i 1978. Han hadde nettopp blitt frosset ut av sin sjef Andreas Norland i VG da han fikk tilbudet fra danske Aller.

– Jeg tror faktisk det var skjebnen, sier han.

– Da vi startet, kalte jeg bladet for "nyhetsmagasinet Se og Hør". Vi hadde en intensjon om å lage et litt mer hardtslående nyhetsmagasin. Det gikk jo etter hvert mer og mer opp for meg at det vi satt og laget var et VG på ukebladpapir. Men vi hadde ikke de forutsetningene som VG hadde: Distribusjon, deadline og antall nyhetssider.

Det har han nå skaffet seg. Mange synes nok det er litt i drøyeste laget å skulle begynne å kalle Se og Hør for en avis, spesielt når store deler av innholdet fortsatt skal bestå av kjendissladder, kongestoff og "hjemme hos"-reportasjer. Men Haavik kicker mest på at jeg omtaler Se og Hør som kjendisblad.

– Det irriterer meg, faktisk, sier han og ser på meg med det ene øyet, mens det andre blingser rett ut i Stenersgata. En aldri så liten muskulær bragd, forbeholdt folk med overdreven skjeling.

– Vi har alltid kjendiser på forsiden. Men vi har også mye mer - krim, sport, politikk og storyer om vanlige folk. Alt i Se og Hør handler om mennesker.

Gjennom sine 25 år i redaktørstolen har han svart personlig på alle leserbrev og skrevet lederspalten samvittighetsfullt hver uke.

Bare to ganger har han måttet melde forfall, da han var innlagt på sykehus. Denne uka skal han skrive sin siste spalte fra en bærbar PC på fjellet. Nå er det andre som står i kø for å skrive: Som Kristin Halvorsen, Jens Stoltenberg, Carl I. Hagen og Jan Petersen.

Ifølge Haavik takket samtlige ja til å være gjesteskribenter uten å spørre verken hvorfor eller hvordan det skal foregå.

– Det eneste jeg ba om, var at de må skrive tilnærmet Knut Stutum Haavik. Med andre ord: Enkelt så alle skjønner det. Og at de skal skrive personlig og nært. Stoffet skal handle om mennesket bak politikermasken. Jan Petersen sa i Dagbladet denne uka at for første gang skulle han skrive noe sjøl!

– Så de skal ikke skrive om politikk?

– Hva er det som er politisk stoff, da? "Hjemme hos ordførerkandidaten i Oslo", for eksempel. Politisk stoff trenger nødvendigvis ikke bare være politikere som skjeller hverandre ut eller kommer med propaganda? Menneskene bak er like viktige som politikken. Det er menneskene vi stemmer på.

Om det er bladet eller samfunnet som har forandret seg, er vanskelig å si. Uansett er det ikke så provoserende å lese Se og Hør-sladder lenger, og Haavik er blitt nesten helt akseptabel.

Da hans kone Torunn døde av kreft i fjor, brukte han spalteplassen sin på å skrive seg gjennom sorgen. Senere ble han invitert av sogneprest Gelius til å snakke i Vålerenga kirke under høymessen. Det utløste debatt, med en harmdirrende Hilde Hummelvoll i spissen.

– Det pussige er jo at Hilde Hummelvoll er kjæreste med Petter Nome. Og han hadde vært taler i Vålerenga kirke selv. Samtidig var gjennomgangsmelodien i kristen-Norge at det var skammelig å la Knut Haavik stå på prekestolen og snakke. Ingen av dem hadde tatt seg bryet med å sjekke om jeg virkelig hadde gjort det.

– Talt i kirken, mener du?

– Nei, stått på prekestolen. Jeg gjorde nemlig ikke det. Og det er en ganske stor forskjell.

Ingvar Ambjørnsen har karakterisert Knut Haavik som mannen som flyktet fra Akersgata fordi det ikke var møkkete nok der for ham der.

– Jeg skal ikke si at hetsen ikke har vært tung i perioder, sier han, letter på brillene og gnir seg i øynene.

– Men de fleste som kommer med sånne utsagn er abonnenter på Klassekampen. Og de har ikke fornærmende kraft.

Likevel er det enkelte som prøver seg. Medieforsker Johann Roppen finleste nylig Haaviks siste 30 ledere, og påsto at Haavik forfektet Frp-politikk.

– Jeg kunne godt tenke meg å vurdere det han skriver og analysere hans politiske ståsted. Men det aner meg hva det er. For en marxist-leninist er alt til høyre for SV fremskrittspartipolitikk.

Men så lenge Haavik vet at han er elsket i folkedypet er han godt fornøyd, han. Derfor skal han fortsette som postkasseredaktør for Se og Hørs leserbrevspalte. I den anledningen er han avbildet i ukens Se og Hør med knallrød postuniform og lue.

– Jeg skriver for herr og fru Hansen, jeg, ute i Se og Hør-land. I dag morges, da jeg luftet bikkja, møtte jeg to karer. Den ene av dem kom bort, slo meg på skulderen og sa: "Fine meninger du hadde på TV i går!". Det gjør dagen god for meg, altså. Jeg er ikke mer blasert enn det.

Knut Haavik hadde noen golfhull på kontoret sitt i Stenersgata. Foto: Erlend Aas/NTB scanpix

På 70-tallet, da Knut Haavik var hardtslående kriminalreporter i VG med slips og sleik, var det ikke like moro å møte folk.

– I selskaper ble jeg omtrent sittende borte i en krok mens de andre satt rundt meg og kritiserte den fæle krimjournalistikken i VG. Men det har vært tungt å være Se og Hør-redaktør også. For eksempel de gangene vi har havnet i retten. Det er for øvrig langt færre ganger enn det folk tror, bedyrer Haavik.

– Men 99 prosent av gangene har det skyldtes dårlig journalistikk og slurv. Å måtte stå og forsvare det har vært ille, noen ganger har jeg til dels vært enig i kritikken. Men som sjefredaktør må du jo stå last og brast med dine medarbeidere utad, og heller flekke ørene av dem på redaksjonsmøtene eller i enerom. Det har vært tungt.

– Har du gjort noe i denne jobben som du har angret etterpå?

– Ikke mye. Men skal jeg kikke litt i bakspeilet, så burde vi ikke publisert de kjærlighetsbrevene som Arne Treholt smuglet ut til kona si.

I motsetning til hva mange tror, hevder Haavik at han har gått mange runder med seg selv i løpet av sin karriere. Og vært sørgelig klar over at enkelte mennesker bør beskyttes mot seg selv. Noen prinsipper påstår han at han har.

– Jeg har alltid sagt at du skal huske på at den du skriver om kanskje har et barn som skal på skolen i morgen.

– Hvordan orker dere å ringe og mase på etterlatte og slektninger etter tragiske hendelser?

– Vi ringer aldri direkte til folk rett etter at de har opplevd noe tragisk. Det man gjør, er å prøve å spore opp en kontakt. En nær venn, en nabo eller en person som kan ta en føler inn.

– Men hører det hjemme i en underholdningssetting?

– Når det skjer noe tragisk, for eksempel en ulykke, så er folk blitt litt redde for å være påtrengende. Dermed blir folk ofte isolert. Og de som blir mest isolert, er de nærmeste pårørende.

Mange ganger har de rett og slett behov for noen å snakke med.

Dette var noe jeg lærte meg da jeg jobbet i VGs kriminalavdeling.

Men det er klart at man må gå veldig forsiktig frem.

– Hvordan da?

– Det handler om behendighet, du må være litt ærbødig, litt forsiktig, føle deg litt fram. Og så, plutselig - så sitter du der!

– Stemmer det at kjendisene kommer rekende til deg for å falby feriene og skilsmissene sine for penger?

– Nei, det har skjedd bare en gang i løpet av disse 25 årene.

Han ville ha en tur til Australia og tilbød seg å slå opp med kjæresten så det passet til vår deadline. Og - unnskyld mitt folkelige språk, men han gikk på hue og rævva ut av mitt redaktørkontor!

– Hva er det meste du noen gang har betalt for en sak?

– Nei, det er sånne ting som vi overhodet ikke snakker om.

– Hvorfor ikke?

– Fordi det er forretningshemmeligheter.

Spør du folk som har jobbet for Haavik om hvordan han er som sjef, får man som oftest bare ett svar: "Han er raus. Mer vil jeg ikke si". Historiene går, om Haavik som opptrer som nisse på julebordene og deler ut hele månedslønner i bonus. Og journalister som tørker seg bak med tusenlapper.

– Mitt postulat er at hvis du lønner folk med peanøtter, så får du apekatter. Derfor har vi hatt et nivå med seniorreportere som er høyt gasjerte, og en gruppe vanlige reportere hvis gulrot er å bli seniorreportere.

I tillegg har Haavik definert både overtid og avspasering som fremmedord.

– Og i Se og Hør bruker vi ikke fremmedord.

Men apropos folk som får betalt av Se og Hør:

– Burde ikke Sven O Høiby fått litt mindre oppmerksomhet?

– Nei, jeg syns han er en festlig fargeklatt, jeg! Er det noe denne kongefamilien vår trenger, er det flere sånne innslag.

– Datteren hans er kanskje ikke helt enig.

– Nei, og hun har nok vært en langt større fargeklatt tidligere, for å si det sånn! sier Haavik. Selv om kongestoffet er noe av det som folk liker best, er Haavik klar i sine meninger om monarkiet:

– At kongefamilien både skal ha privilegier som opphøyde kongelige og privilegier som privatpersoner, det skurrer i mine ører. Når samtlige offentlige bygninger her i landet flagger når Mette Marit har fødselsdag, og pressen samtidig ikke slipper til for å ta bilder fordi hennes fødselsdag er et privat anliggende, blir det feil. Jeg tror for øvrig ikke at Mette Marit blir dronning eller Håkon blir konge. Jeg tror vår nåværende konge blir den siste.

– Ikke så bra for den kulørte presse?

– Se og Hør skal nok gjøre sitt for å holde monarkiet i live så lenge som mulig.

.......