Portrett

Sjøfareren

Jon Michelet drømmer om at moren ser ham nå. Nå som han endelig kruser på en bølge av suksess.

- Hvor skal man spurte om ikke på oppløpssida? Men dette er faen ikke en sjarmør­etappe!

Det er julestemning i stua på Larkollen. Den første snøen har lagt seg over den gigantiske blodbøka utenfor stuevinduet. Jon Michelet fyrer i peisen og koker kaffe. På stuebordet står en bolle med valnøtter fra egen hage. Michelet bor i et hemingwaysk forfatterhjem med våpen og jakttrofeer på veggene. I gangen er det spent opp et svært sebraskinn. Men noe selvsnekret bord for spritflasker har sjømannen ikke.

- Den 8. desember for to år siden sa jeg til kona: «Nå setter jeg bort whiskyflaska. For godt». Den sløvet meg og så hadde jeg dette svære prosjektet. Jeg kunne ikke kaste bort tida. Jeg måtte være skjerpa. Hun lo. «Ha ha». Nå har jeg ikke smakt alkohol på to år. Jeg savner det ikke. Gi meg en Munkholm og jeg er happy! Det handler om prosjektet, prosjektet, prosjektet ...

Sjømannen fra Østfold har overlevd flygende springskalle, kreft og hjerteoperasjon. Nå er han halvveis i seilasen om de norske krigsseilerne. 1.400 sider av «livsverket» er unnagjort. Michelet er ikke redd for at kreftene skal ta slutt.

- Jeg har kommet meg gjennom mine kuler. Jeg er fit for fight. Dette skal jeg fullføre!

Ved skrivepulten henger et utklipp av bestselgerlisten. Michelet topper med sine to romaner om krigsseilerne. Til sammen er de to bøkene nå trykket opp i 250.000 eksemplarer.

- Jeg kommer til å bli søkkrik, sier Michelet og humrer.

Kommunisten som har snakket mot pengemakta i alle år, kommer ikke til å berike seg selv. Mesteparten av pengene han tjener skal plasseres i et fond som skal gå til å dokumentere historien til krigsseilerne og veteranene fra krigene etter andre verdenskrig.

- Har du ikke kjent på lyst til å beholde pengene selv?

- Hvorfor skulle jeg det? Hvis jeg begynte å fleske rundt i en Porsche og båt med flybridge, ville folk tenkt: «Noe så dumt. Noe så jævlig dumt!» Og jeg ville følt meg som en klovn.

Kona Toril Brekke kommer inn i stua og spør om hun kan ta litt kaffe. På spørsmål om suksessen har gått mannen til hodet, svarer hun:

- Det har den virkelig ikke. Han har beina på jorda. Men han er selvfølgelig veldig glad.

Ekteparet har to døtre sammen. De giftet seg i 1976. På begynnelsen av 80-tallet ble de separert og levde 20 år fra hverandre. Så flyttet de sammen igjen i barndomshjemmet til Michelet på Larkollen.

- Vi fant ut at vi trivdes så bra under samme tak at vi like gjerne kunne være gift, sier Michelet.

- Og nå er du fornøyd?

- Hvor fornøyd blir man i et ekteskap? Det er klart det er ... det er alltid noe. Vi er vel ganske uenige om hvor bøkene mine skal ligge strødd. Men det er småting. Jeg er jævlig fornøyd med å ha en kone som jobber for Flyktninghjelpen og reiser ut i verden.

- Du kan ikke være forfatter uten å ha tid for deg selv. I perioder må du være i bobla. Det vet Toril. Det er et premiss for vårt forhold. Hun har sin jobb. Jeg har min.

Det har vært nok av nedturer i Jon Michelets forfatterkarriere. På 90-tallet solgte bøkene hans nesten ingenting. Han fikk lunkne anmeldelser. De fem turbulente årene som redaktør i Klassekampen hadde tatt på. Michelet hadde «svidd av jævlig mye køl». Han fant ikke tilbake til skriveformen. I hvert fall ikke en form som fenget publikum.

- Hva er det du har truffet denne gangen?

- Jeg har truffet en streng i sjøfartsnasjonen Norge. Det er en streng som mange vil at jeg skal klimpre på. Turid Larsen skrev om sin onkel som var krigsseiler da hun anmeldte boka i Dagsavisen, at jeg dro vekk forhenget så hun klarere kunne se onkelen og hva han hadde vært gjennom. Det er så mange døtre og slektninger av krigsseilerne som har kommet til meg og sagt det samme. Jeg tror suksessen også har noe å gjøre med at folk elsker den store, spennende, episke fortellingen.

Det var sjømann Jon Michelet ville bli. Som ung var han seks år på sjøen og ble etter hvert styrmann.

- Mine tre første kapteiner var alle krigsseilere, på godt og vondt. Jeg møtte dem til havs. Jeg kunne ikke skrevet disse bøkene uten den erfaringen.

Det er mange erfaringer han også gjerne skulle vært foruten fra årene på sjøen.

- Det er klart det er ting i min sjømannstid jeg ikke ville gjort i dag, som dagens sjøfolk heldigvis er forskånet for. De har et mer normalt liv. De kan komme hjem. Prostitusjonen i havnebyene er nesten borte. Jeg var heldigvis så ung og dum og uerfaren at jeg kan unnskylde det. Og i dag kan jeg skrive om det med klokskap.

Det kunne gå hardt for seg. Michelet forteller om en krangel med en smører fra Moelv. På en bar i havnebyen Curaçao rant det over for smøreren.

- Jeg var på toalettet og hørte bare «klakk, klakk, klakk». Han lå i lufta med en flygende springskalle. Jeg fikk opp hånda, så han klarte bare å knuse den ene fortanna. Men jeg ble så jævlig forbanna at jeg tok et glassbord i baren og tredde det ned over huet på ham. Hadde jeg dreid det rundt, kunne jeg skåret det av. Men jeg ble stoppet. Heldigvis.

- Apropos bord. Var det ikke et bord involvert da du lagde høl i en vegg i Tromsø?

- Nei, da slengte jeg en kontorstol tvers gjennom møtelokalet og inn i en lettvegg i redaksjonslokalene til Nordlys. Jeg hadde fått sparken og var rasende fordi jeg mente at avisa ble fjernstyrt av Ap på Youngstorget.

- Hvordan er temperamentet ditt i dag?

- Jeg har tøylet det noe. Men av og til greier jeg det ikke, som når snøfreseren ikke starter.

- Hva gjør du, da?

- Jeg slår’n.

- Du kaster ikke ting rundt deg i stua?

- Det er lenge siden. Og det skulle da faen meg bare mangle. Jeg er snart 70 år.

I et portrettintervju han gjorde for snart 20 år siden, uttalte Michelet at han ville bli en torpedo for de eldre når han ble gammel.

- Det er viktig å si det når du er 40. Nå som jeg er i ferd med å bikke 70, er det opplagt at jeg vil slåss for de eldres sak. Derfor bør jeg kanskje bestrebe meg mer på å bli en torpedo for ungdommens sak, når de unge ikke får jobb eller mister rettigheter.

Michelet satt noen år i kommunestyret i Rygge for Rødt. Og fremdeles ser han rødt når noen tukler med fanesakene hans.

- Vi kan ikke akseptere at de ansatte i Ryanair ikke kan fagorganisere seg. Når ikke Ryanair går med på det, får de fly et annet sted! Det er et paradoks at vi i dag slipper løs noe som vi aldri ville gjort på 50-tallet da vi var mye fattigere. Fagorganisering skal vi ha!

Michelet er også forbanna på den nye regjeringen.

- Hva skjer med en gang vi får en ny blåblå-regjering? Jo, da tar de matjord på Vestby og gir en tomt til IKEA. I Vestby er det nok av stein og fjell å bygge på. Det er et forferdelig signal regjeringen sender. Det er vanvittig. Nå må vi skjønne at verden står overfor matvaremangel.

For noen år siden kjempet Michelet en lang kamp mot at det skulle bygges golfbane i nabolaget. Han tapte. Golfgresset ble sådd rett over matjorda som besteforeldrene hans en gang eide.

- Blir det matkrise, skal jeg faen meg være den første til å dra plogen på Evje. Vi skal ikke slippe markedet fritt. Vi skal ikke bygge varehus på matjorda. Vi skal ikke bygge i strandsonen så folk flest ikke kan bruke strendene. Sånn skal vi ikke ha det i Norge!

Jon Michelet har fire døtre. To av dem har gått i farens fotspor. Den eldste, Tania, er forfatter. Marte er journalist og samfunnsdebattant. Hun er en av mange kvinner som det siste året har stått fram og fortalt om trusler og grov hets på nettet.

- Det er helt vilt. Mannfolka må besinne seg. Da jeg brøt gjennom i samfunnsdebatten, sa og skrev vi det vi kunne si til hverandre ansikt til ansikt. Nå kan du slenge all mulig dritt ved å være anonym. Mediene må skjerpe seg. Men vi ser at det skjer noe nå.

Michelet mener menn må si tydeligere fra om at alt hatet som blir rettet mot kvinnelige debattanter ikke er greit.

- Jeg kommer fra en mannskultur til sjøs og på brygga. Ingen sjømann på 60-tallet kunne snakke sånn til en kvinnelig telegrafist som det mannfolk gjør til dattera mi på internett. Hadde noen gjort det, ville de blitt pælma til haiene!

- Hvordan forklarer du alt hatet som menn retter mot kvinner?

- Det er en sånn idiottanke om at vi lever i et kjerringdiktatur. Det er bare tull! Jeg skjønner ikke hvordan menn kan tenke så korka tanker. Det er jo jævlig bra at vi lever i et samfunn der kvinnene får en plass som min mor og bestemor bare kunne drømme om.

Michelet begynner å snakke om kona.

- Jeg ville blitt gal hvis jeg skulle sitte og holde henne i hånda foran TV-en hver kveld. Vi lever i et sjømannsekteskap der hun er sjømannen. Hun reiser jorda rundt for Flyktninghjelpen. Hvorfor skulle jeg ha noe imot det? Det beriker jo mitt liv. De som blir krenket av kvinnenes framgang har bygd sine liv på et dårlig fundament.

Over peisen henger to malerier som faren hans malte. Ett av dem er av moren, der hun sitter og leser. Det var moren som ville at den skoleflinke sønnen skulle ta seg utdannelse og satse på skriving. Michelet, som er enebarn, hørte på moren og søkte seg til Journalisthøgskolen.

- Foreldrene mine trodde ikke de kunne få barn. Hun var 34 år da hun fikk meg. Den gang var det veldig gammelt. De hadde gitt opp. Så kom krigen. Jeg er et resultat av slaget ved Stalingrad - krigslykken snur - og de lager meg i begeistring!

Foreldrene var ikke religiøse, men valgte likevel å døpe sønnen.

- Jeg ble døpt i begeistring under frigjøringsrusen i 1945, sier Michelet og smiler bredt.

Etter at han ble kreftsyk i 2007, begynte han å gruble på de store spørsmålene og hvorfor han ikke har noen religiøs tro. Han skrev en bok om den hardt prøvede Job. Michelet kom ikke nærmere Gud. Men han grubler fortsatt på hvorfor han ikke greier å tro.

- Til våren skal jeg holde et foredrag i Lillesand menighet. Det blir mitt store foredrag om religion i bibelbeltet på Sørlandet. Jeg skal prate om hvorfor jeg ikke kan tro.

- Hvorfor greier du ikke å tro?

- Det henger sammen med min univers­anskuelse. Det går ikke i hop for meg at vår lille idé om en himmel for menneskene kan stemme når man ser på universet og dets utvikling.

- Har du en uro i deg siden du går så dypt inn i disse spørsmålene?

- Uroa er ikke i meg. Uroa går mellom meg og de som tror. Jeg lever i en verden hvor milliarder tror - jeg skjønner ikke hvorfor de tror, og ikke jeg.

- Er du redd for å dø?

- Ja, jeg ser ikke fram til det. Jeg henger fast til livet med begge henda. Det er to ting du frykter når du er tett på 70: Det ene er demens, å bli borte, gleppe taket. Det andre er å dø og forlate livet. Jeg har klart en stor dose dødsangst. Samtidig kan jeg ikke se for meg et evig liv.

- Tror du det er dødsangsten som gjør at folk blir religiøse?

- Ja, det tror jeg. Det og håpet om at det skal være noe mer, at vi skal få møte igjen våre kjære. Og det skjønner jeg veldig godt. Jeg har et veldig stort savn etter mora mi. Det er et savn jeg har kjent på siden hun døde i 1972. Hun ble bare 62 år og betydde mye for meg. Jeg var mors sønn.

- Det hender at jeg drømmer at jeg møter mor igjen. Og det er ikke alltid ålreite drømmer. De kan være kompliserte, fordi jeg ikke når helt fram. Jeg tenker på henne nesten hver dag. Og særlig nå når det går så bra: «Dette skulle mutter’n fått opplevd». Av og til tenker jeg at hun sitter et sted og ser det som hender med meg. Men jeg kan ikke tro det.

Innenfor peisestua ligger rommet der Jon Michelet hamrer ut historiene om krigsseilerne. Han tør ikke å koble datamaskinen til nettet og lagrer alt på disketter. Rommet er fullt av gjenstander fra den store verden. På veggen henger et diplom som forteller at Michelet er æresborger av Miraflores i Peru.

- Søsterpartiet til AKP hadde makta i bydelen da vi besøkte den i 1982. Jeg ble erklært som æresborger for min støtte til verdenskulturen og min kamp for interessene til det norske folk, sier Michelet og smiler.

- Kjenner du behov for å ta et oppgjør med din tid i AKP?

- Nei, jeg gjør ikke det. Ikke mer enn jeg har gjort gjennom mine bøker. Veldig mye av mitt politiske grunnsyn består, men jeg er blitt flinkere til å omgås folk jeg er politisk uenig med. Jeg fikk stor respekt for en Frp-mann i kommunen her som het Frode Klemp. En veldig dyktig politiker. Han ble revet vekk av en hjerneblødning, noen og femti år gammel. Jeg gikk i begravelsen og sa til kona: «Frode var en hedersmann». Og det var han. Men jeg er ikke blitt politisk rundere. Jeg blir like forbanna på de Ryanair-greiene. Jeg flyr ikke med dem før de rydder opp.

Jon Michelet angrer ikke så mye på ting han har gjort i livet. Men noe skulle han gjerne hatt ugjort.

- Jeg slengte altfor mye med leppa mot unge forfattere for 20 år siden. Det var smålig å dra folk ned etter skjorteflaket og sette dem på plass. Det er forferdelig flaut.

- Hvem var det du tok for deg?

- En av dem var Erik Fosnes Hansen. Jeg skrev noe forferdelig dumt til ham som jeg beklaget senere.

- Hva skrev du?

- At «Salme ved reisens slutt» var dårlig. Masse dritt. Det er flaut å tenke på at jeg kunne være så ukollegial og kjip. Sånn skal man ikke være.

Michelet tar seg til hodet. Så slår han om og begynner å snakke om hva det kunne blitt av ham hvis ...

- Hva hadde skjedd hvis jeg ikke ble ekskludert fra sosialistisk gymnasiastlag i 1961? Gro ble medlem etter meg. Jeg ble ekskludert fordi jeg hadde en aksje i avisen Orientering som var mot NATO. Tenk om jeg ikke ble ekskludert og det ikke ble dannet noe SF. Hvor hadde jeg vært da? Jeg har lekt med tanken. Kanskje hadde jeg vandret gjennom Arbeiderpartiet, blitt utenriksminister ... og så kunne jeg blitt generalsekretær i FN.

- Det ville du likt?

- Ja, det hadde vært noe.

- Men du er fornøyd med livet du har levd?

- Det har vært et spennende liv. Bevare meg vel. Og tenk at det blir kronet med en sånn suksess. Det er ren bonus.

jens.marius.saether@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Jeg er en natteravn og lytter på NRKs natt­radiosending med klassisk musikk, «Notturno». Min helt er og blir Franz Schubert. Han gjør meg andektig.

FILM: «Storbyhavnen» fra 1953, med Marlon Brando i hovedrollen og regi av Elia Kazan, er den filmen som har gjort sterkest inntrykk på meg.

BOK: Jeg trekker alltid fram den svenske nobelprisvinneren Harry Martinsons «Reiser uten mål» på grunn av de fine skildringene av sjøproletarenes liv i mellomkrigstida.

MAT: Kveite, eller hellefisk som mor kalte det. Men jeg er ingen gourmet og spiser alltid det som bys, bare det ikke er for mye chilipepper i maten.

STED: Larkollen, alltid. Larkollen!

Mer fra Dagsavisen