Portrett

Magne Aasbrenn: Målmannen

Hæ? Er den nye leiaren i Noregs Mållag frå Østfold? Ær’em blitt helt gærne der nere, eller?

Bilde 1 av 3

«Ja, jeg er enebarn, altså. Og jeg er drita lei av å bli spørt om jeg er bortskjemt. For det er jeg, og så kan det væra det samma med det. Jeg skulle ønske jeg ikke vokste opp som enaste ungen, det var innmari tråkig før, da jeg var litten og sånn. Nå er det verst for mora mi, for når jeg nå blir voksen, har ho ingen fler å dulle med».

Utdrag fra Magne Aasbrenns roman «Banna ben», 1978.

«Nynorsk verksemd» står det på en liten plakat festet på Magne Aasbrenns (61) postkasse. Kassa henger utenfor en gammel villa i Fredrikstad, der den ganske ferske lederen i Noregs Mållag har bodd de siste 37 årene. Ja, helt siden 1979, året etter at den ikke så helt lite selvbiografiske romanen hans «Banna ben» kom ut – i sin helhet skrevet på en slags normert fredrikstaddialekt. Midt imellom antakelse og utgivelse av debutboka traff han unge Marit, og allerede i forlovelsestiden fikk de kjøpt dette gamle huset, der en kolonialforretning en gang lå. Den da 24 år gamle Magne Aasbrenn og hans like unge kone rykket så inn, pusset opp og gjorde alt klart til de tre barna de etter hvert skulle få. I dag er de tre barna voksne. Det ble en lege, en lektor og snart en realfagslærer. Lektordatteren bor sammen med familien sin like nedi gata her. Hun har overtatt sine avdøde besteforeldres hus, det som en gang var Magne Aasbrenns barndomshjem. Der vokste han ganske riktig opp som selverklært bortskjemt enebarn, i bydelen Bjørndalen. Eller «Bjørndærn», som det heter på Magne Aasbrenns breie fredrikstaddialekt.

– «Nynorsk verksemd», ja. Jeg venter bare på tagginga, smiler Magne Aasbrenn der han står i døråpningen.

Det er vel ikke direkte kontroversielt i dag å være leder i Noregs Mållag, selv om språkspørsmål og målsak i Norge historisk sett alltid har hatt sprengkraft nok til å utløse eksplosive debatter. Fortsatt fins det nok både lokale målstrider og en og annen nynorskhater der ute. Eller så er det kanskje bare en litt småirritert bokmålselev som mumler «forbanna grautmål» for seg selv, mens han skriver «spynorsk mordliste» med tusj på nynorskordboka si. Men foreløpig er det ingen aggressive, antinynorske riksmålsaktivister som har tagga ned postkassa til Magne Aasbrenn.

– Jeg var likevel litt spent da jeg satte opp den lille plakaten, sier Aasbrenn.

– Når kommer han med den første tusjen, han som har fått så innmari lyst til å skrive «spynorsk verksemd»?

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Han følger oss inn i en stue som bugner av bøker, vi skimter både Tor Obrestad, Sigurd Hoel og Olav H. Hauge der i hyllene. I en krok har gamle vinylplater med Hoola Bandoola Band, Mikael Wiehe, Björn Afzelius, Jackson Browne og Bob Dylan fått leve videre («de er gjemt bak døra, så da er det greit for kona mi»). På et bord ligger Fredriksstad Blad, der Aasbrenn er språkspaltist på 12. året, og en del av stua er dessuten satt av til barnebarnas (i hovedsak rosa) leker. Det er fem av barnebarna, tre er bosatt i Danmark.

– Så mållagsleiaren er stadig på ferie i Danmark, riksmålets hjemland! Men se her, jeg har stelt i stand litt mat, sier Aasbrenn, og farer geskjeftig ut og inn av kjøkkenet for å dekke spisebordet med brød, syltetøy, ost og lefser.

– Nå får dere oppdiskinga vi pleier å ha på møter i Østfold Mållag. Vi har moro av å finne nynorsk mat i butikkene her i Fredrikstad, sier han.

– Jaså, så det fins altså egen nynorsk mat?

– Ja, altså, nå snakker vi om varer med nynorsk på etiketten, varer som interessant nok markedsfører seg på nynorsk. Her har du «skumma kulturmjølk», du har «Gamalost», her ser du syltetøy fra Lerum i Sogn og Fjordane...

Vi leser på en av syltetøyetikettene fra Lerum, der det står om både «vatn» og «fortjukningsmiddel».

– Dette er faktisk et eget arbeidsområde for Noregs Mållag, dette med nynorsk næringsliv og markedsføring på nynorsk. Vi ser mange positive tegn der, særlig det at nynorsk ser ut til å passe så godt til markedsføring av norsk, kortreist mat. Jeg tror nynorsken bidrar til en følelse av autentisitet og ekthet i en slik sammenheng. I sommer har for eksempel Tine hatt plakater over alt med reklame for «stølsmjølk», sier Magne Aasbrenn, og ser direkte lykkelig ut ved tanken. Ja, dette er en mann som åpenbart blir lykkelig bare av en liten syltetøyetikett. Han forteller også at hans nynorskhjerte frydes hver gang han kommer fra Sverige og passerer grensa over Svinesund. Der ser han nemlig at det ikke bare står «Norge» på skiltet, men også «Noreg».

Magne Aasbrenns verksemd som nynorskens frontmann begynte allerede i april, da han ble valgt til ny «leiar» i Noregs Mållag, som den første fra Østfold noensinne. Men det er nok først nå, ved årets skolestart, at han virkelig kjenner på at han har skiftet beite. For første gang på over 30 år står han ikke der i klasserommet og tar imot nye elever ved Frederik II videregående skole i Fredrikstad. Det er uvant og litt vemodig for den gamle norsklektoren, som i alle år har brent for både elevene sine og norskfaget, hvori opptatt både bokmål og nynorsk. Samtidig har han på sin måte markert skolestarten i sin nye rolle også – som da han nylig kritiserte prøveprosjektet ved Manglerud skole, der 80 elever i 1.–4. klasse skal få all undervisning på engelsk. «Om denne utviklinga grip om seg, vil det føra til ei alvorlig svekking av bruken av norsk språk i norsk skule», sa Aasbrenn i en kommentar til nynorskfolkets nettavis Framtida.no. Han har også gått ut mot Høyre og kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen, som ifølge Aftenposten foreslår å avskaffe obligatorisk skriftlig sidemålsundervisning i både ungdomsskole og videregående skole i neste partiprogram. «I praksis, og på sikt, tyder det å riva vekk nynorskkunna frå majoriteten av folket», hevder mållagsleder Aasbrenn.

Denne første, rare «skoleuka» hans har ellers bestått av en dag med hjemmekontor i Fredrikstad, en dag på tur til målnøytrale Vegårshei på Sørlandet for å støtte noen foreldre som krever nynorsk som hovedmål for ungene sine, og en dag med møter i «Skrivarstova», Noregs Mållags hovedkvarter i Oslo. Resten av uka har han tilbrakt på Gol i Hallingdal, på besøk hos Buskerud Mållag. Ja, for det fins da noen nynorskkommuner i Buskerud også (3), men der, som så ofte ellers i landet, blir nynorsken den lille minoriteten, omgitt av en massiv bokmålsmajoritet. Flest nynorskkommuner finner vi på Vestlandet, og i de indre fjellregionene i Telemark og Oppland. Men det er visst blitt litt mer liv i målrørsla i nord også, så om et par uker skal Aasbrenn reise for å besøke mållaget på Senja i Troms.

– Jeg blir som en slags emissær, jeg nå, sier Aasbrenn.

– «En reisende i nynorskens tjeneste», liksom?

– Nettopp, hehe!

– Men hva er ståa for nynorsken i skolen, nå ved skolestart i 2016?

– Av elevene som har nynorsk i grunnskolen, er tallet nå på 12,25 prosent. Den prosenten har gått ned, men det betyr ikke at antallet nynorskelever har gått mye ned, sier Aasbrenn, som sjekker Statistisk sentralbyrå (SSB) for sikkerhets skyld. Der blir det oppgitt at 76.389 skoleelever har nynorsk som hovedmål nå.

– For tjue år siden var tallet 77.904, opplyser Aasbrenn.

– Men dette er ikke som i nynorskens glansdager? Når var de, forresten?

– De siste årene før krigen. Da lå nynorskprosenten i skolen på mellom 30 og 40 prosent, sier Aasbrenn, som forklarer nedgangen med mye tilflytting til de store byene, som alle er bokmålskommuner. I mange østlandsfylker – som Østfold – er de gamle dialektene under et spesielt stort press fra hovedstaden og det normerte bokmålet. Svekkes dialektene, svekkes nynorsken også, ser det ut til. Det vakte derfor stor oppsikt da Fredriksstad Blad for tre år siden ga ut en hel avis på fredrikstaddialekt. Folk i Østfold, som ellers er vant til å bli ledd av når de snakker sine dialekter, kjente seg en stund der plutselig stolte av målet sitt. Og det var nok aldri blitt noe av den dialektavisa uten Magne Aasbrenn og to andre kolleger i Fredrikstad Mållag. De var språkkonsulenter for utgaven, og jobbet på spreng for å hjelpe journalistene å finne fram til et østfoldspråk som egnet seg for avis. Det ble mye «bælmoro» og «særpemøk i fri ælveferd», og særlig annonsene ble ganske elleville: «Haru fått en sprut i rutæ? Ja da snakkær vi stensprut asså». Fram til da hadde østfoldmålet lenge ligget nederst på de norske dialektenes rangstige, og ennå huskes det at språkprofessor Finn-Erik Vinje i sin tid omtalte det målet som «Norges styggeste».

Vinjes uttalelse var faktisk med på å inspirere til stiftelsen av Østfold Mållag i 1989, der Aasbrenn var ett av de første medlemmene. Et mållag i et bokmålsfylke, der det ikke fins en eneste nynorskkommune! Noregs Mållags nye leder kommer altså fra et fylke der bare et par, tre skoleelever har nynorsk som hovedmål, og der én – 1 – nynorskelev gikk ut av videregående skole nå før sommeren.

– Du er den aller første mållagslederen fra Østfold, og du kommer ikke akkurat fra et fylke med lange, stolte nynorsktradisjoner?

– Nei, det er nok riktig. Men det stemmer ikke at Østfold Mållag var det første mållaget her noensinne. Etter hvert fant vi ut at det også var ei lita målrørsle her mellom 1902 og 1915. Og Ivar Aasen, som grunnla nynorsken, var også i Østfold for å samle inn ord og uttrykk til det nye, norske skriftspråket han ville lage.

– Men er de andre nynorskfolkene i Noregs Mållag likevel litt skeptiske til «han typen fra Østfold»?

– Det har jo blitt litt erting og tulling, og jeg vil jo spisse øra når jeg kommer på neste landsmøte. Hvis det står en flokk sunnmøringer der og snakker, og som så plutselig blir helt stille når jeg kommer forbi, så vil jeg bli litt mistenksom, flirer Aasbrenn godmodig.

– Men jeg skal jo være enig i at østfolddialektene kan virke litt rare. Ikke har vi diftonger, for vi sier «ben», «sten» og «gren», slik de gjør i Sverige, ikke «bein», «stein» og «grein». I Fredrikstad sier vi dessuten «torv» og «have», som jo er pære dansk. Men bøyningsmønsteret i østfoldmålet, det finner du igjen i nynorsk. Bare at når det på nynorsk ender på «-ar», sier vi «-ær». Du vet, som i «guttær» i stedet for «gutar», sier Aasbrenn, som har brukt et helt yrkesliv på å få østfoldmålet anerkjent som tradisjonsrike, norske dialekter med røtter tilbake til vikingtiden. Han har skrevet bøker og artikler om dette, og bruker østfolddialektene som utgangspunkt når han skal lære stadig nye generasjoner Fredrikstad-elever nynorsk. Han prøver med det gode, snakker om østfoldmålet som har blitt ledd av og tråkka på, og om nynorsken som viser respekt for alle norske dialekter, uansett om de er fra Telemark eller Østfold.

– Jeg prøver også å få dem til å se det romantiske i Ivar Aasens prosjekt på 1800-tallet: Der hadde vi altså en gæren 22-åring, som satte seg i hodet at han like godt skulle lage et nytt, norsk skriftspråk, bygd på språket til bønder og småfolk, ikke embetsmenn og overklasse! For meg er nynorsk derfor et ungt og revolusjonært prosjekt, ikke noe gammalt og støvete. Tenk å finne på noe sånt, da?! Det er ganske kærslig gjort, er du ikke enig? Du må nesten være 22 år for å finne på noe så sprøtt.

Pussig nok var Magne Aasbrenn selv også akkurat 22 år gammel da han fant ut at han like godt skulle skrive en hel roman på fredrikstaddialekt. Som visesanger i viseklubben Hartvig ble han tatt av den såkalte dialektbølgen på 70-tallet, i likhet med folk som Halvdan Sivertsen og Trygve Hoff. Han skrev noen ganske lokalpatriotiske viser på fredrikstaddialekt, som «Døm står og blinkær»: «Døm står og blinkær/døm står og blinkær/i stål og glass og har kosta gryn/Men Fredrikstad er ente Manhattan/og vi var glad i den gamle by’n!».

– Det har vel alltid vært en del av meg, en dragning mot å ta vare på det gamle, sier han når vi står og blar litt i ei visebok han var med på å gi ut på 70-tallet.

– Så tilbrakte jeg et halvår i England, og leste «The Catcher in the Rye». J.D. Salinger, er dere med? Da tenkte jeg: Det må da være mulig å skrive en norsk «Catcher in the Rye»? Så da prøvde jeg det, da, med «Banna ben». Det var litt sånn tidlig Knausgård, den var temmelig selvbiografisk og mangla filter! Den ble mye mer privat enn «Catcher in the Rye», i alle fall. Jeg gikk nok litt for langt, tenkte jeg etterpå, sier Aasbrenn, og virker med ett litt brydd og rød i kinna.

– Er du fortsatt flau over den boka?

– Nei, ikke nå lenger. Det var bare de 20 første årene etter utgivelsen at jeg følte meg litt ... ja. Nå blir jeg egentlig mer stolt. Boka tyder jo på mot, en type mot som du kanskje bare har når du er 22 år.

Men selv om Magne Aasbrenn tidlig ble begeistret for dialekter, er han oppdratt i et pent bokmålshjem. Han skrev også bokmål på skolen. Det var først i voksen alder at han gikk over til å skrive på nynorsk.

– Så du kan si jeg er en konvertitt! Far min var fra Østerdalen, men var aldri noen målmann. Likevel begynte kanskje interessen min for dialekter med far min. Jeg husker godt da jeg som liten satt i baksetet, på vei oppover på sommerferie til farsfamilien i Rendalen i Østerdalen. Underveis trengte jeg nesten ikke se ut av vinduet for å vite hvor langt vi var kommet. For jo nærmere vi kom Rendalen, jo mer forandret fars dialekt seg, forteller Aasbrenn, som gjør et forsøk på å slå over til farsdialekten:

– «Je kainn tala rendøl littegræinne, men det blir itte perfekt»! Alle onkler og tanter og slikt snakka rendøl, så jeg føler jeg er vokst opp med to dialekter, rendøl og mors dialekt fra Fredrikstad. Det var dialektene som førte meg inn i nynorsken. Det, og så studerte jeg jo norsk på Blindern, og ble veldig bevisst på at det norske språket virkelig består av to skriftspråk: Bokmål og nynorsk. Vi må ha begge deler, vi må ha hele skalaen av det som er norsk språk! Vi må ha alle tangentene, både de hvite og de svarte.

En av Magne Aasbrenns kongstanker er ellers at nordmenn, med sine to skriftspråk og mangfoldet av dialekter, er spesielt «språkøvde». Han mener vi har så god trening i å tolke «ekstra støy» når vi mottar språksignaler, at vi derfor er spesielt flinke til å forstå både svensk og dansk. En annen kongstanke han har, er at nynorsk har mer motstandskraft mot engelsk påvirkning. Likevel: Under 15 prosent av oss bruker nynorsk, som har vært offisielt skriftspråk siden 1885. Og andelen synker år for år.

– Hvis du skal være helt ærlig: Føler du noen ganger at du kjemper for en tapt sak?

– Nei, etter min mening er nynorsken mer synlig i samfunnet enn på lenge. Stadig flere aviser og nettaviser tillater nynorsk, det er masse nynorsk i NRK og mye nynorsk og dialektskriving på sosiale medier. Skoleprosenten går ned, men i samfunnet er nynorsk mer synlig. Ja, vi merker motvind, men det er mindre motvind enn før, det er litt mer aksept. Den verste krampemotstanden er svekka, og Mållaget har faktisk medlemsauke!

Magne Aasbrenn ser lykkelig ut igjen, nesten like lykkelig som da han fortalte om den syltetøyetiketten.

– Jeg ser ikke så mørkt på det. Flere og flere skjønner nå at norsk språk blir fattigere uten nynorsk. Det blir som kaffe uten koffein! sier Aasbrenn, som nå ser ut til å ha kommet over den lille flauheten over sin Knausgård-roman fra 1978. Som han selv skriver i «Banna ben»:

«Når jeg leser gjennom det nå, virker det jo temmelig på tuppa mye av det. Sent på kveldane blir tankane litt spessielle, og sjøl om en kanskje mener det samma på dagtid, så liker en ikke å buse rett ut med det på den måten. Likkavæl vil jeg ikke forandre på noen ting. Det ble skrevi sånn som jeg tenkte det da, og samma hvor mye jeg griner på nesa nå, så kommer jeg til å tenke på samma måte til kvelden. Dønn sikkert.»

Fem favoritter:

Musikk: Varierer med humør, blodsukker og alkoholprosent, men sier Daniel Kvammen.

Film: «Citizen Kane» av Orson Welles (1941).

Bok: I dag velger jeg meg Leo Tolstojs «Krig og fred», i nynorsk utgave.

Mat: Stekt makrell med rømme, det er ekte østfoldmat!

Sted: Beste sted er heime.

Mer fra Dagsavisen