I dag slipper bandet Islandsgate ti nye låter som hyllest til Oslos viktigste klubb. Amerikansk punk med norske tekster. I den anledning ser Aperopet på musikkhistorien i klubben vår.
Hva er landets mest kjente fotballåt? Det er vel ingen tvil, selv om «Vålerenga Kjerke» egentlig ikke handler om fotball. Den handler om brannen i Vålerenga Kjerke i september 1979. Tre år senere ga Trond Ingebretsen ut sangen. Den ble ingen stor og kjent sang før den etter hvert ble plukka opp og ble spilt på bussene som gikk til Vålerengas kamper. Men når dukka den først opp på stadion? «Vi har alltid syngi den», er et trygt svar.
Sannheten er imidlertid at den dukka opp så seint som våren 2001. Vålerenga hadde rykket ned til første divisjon, og noen driftige sjeler i Klanen gjorde det de kunne for å få etablert en hymne for klubben. En hymne slik «You’ll Never Walk Alone» er det for Liverpool, Celtic og Dortmund. Musikken i VIF startet før det.
Til Vålerengas 40-årsjubileum i 1953 ble det skrevet en sang på melodien «Tyven Tyven». Vi våger påstanden om at det var tettere mellom nødrimene den gang enn det er nå. For de senere årene, altså i perioden etter 2000 har det kommet flere samleskiver hvor nye og spennende artister har fått slippe til med sanger som holder kvalitet, selv om det handler om fotball.
Men allerede i gamle dager kom det sanger med Rolf Søder, Nordre Sving og 1973-singelen med Aud Schønemann og Arve Opsahl på den ene sida og Kampen Janitsjar på den andre. Det var sanger, sketsjer og marsjer som hyllet Vålerenga som klubb og Vålerenga som sted. Som fotball- og hockeysupportere kan vi gjerne ta en hyllest til småhus og stille gater og føle at denne handler om hvordan Vålerengas spill varmer.
Variasjonen i materialet har vært stort. Til cupfinalen i 1997 var det Chumbawambas store arbeiderklasse- og alkohol-slager av det året som ble knadd og tilpasset til å kunne bli Vålerengas cupfinalelåt.
Og når vi så oss rundt, hadde andre klubber bare pinlige øyeblikk hvor selve A-laget sang noe ganske falsk sammen med et lokalt danseband. Og det var ikke mer energisk enn det høres ut som. Vålerenga hadde også noen av disse: Vi kan jo bare minne om «Hockeystar» med Shampo. Dere finner den på YouTube.
Men det var også bedre sanger, originale utgivelser og musikk som fungerte godt i seg selv. Og det er denne tradisjonen Islandsgate føyer seg inn i.
Dette er hva hiphopperne i Gatas Parlament, punkerne i The Whalers og Trond Ingebretsen med sitt Bjølsen Valsemølle har gjort gjennom sine karrièrer. Utgivelsene deres omhandler livet på østkanten, om nedturer og samhold, om gatene, folka og fotballaget. Derfor fungerer det også utenfor en snever supportersammenheng.
To av sangene på Islandsgates album har tekster skrevet av «Kyter’n», Vålerengas egen dikter. Wilhelm Holteberg Hansen – som han egentlig het – ble født i Islandsgate 12 på Vålerenga i 1910. Fra han var født i murgården var han nærmeste nabo til trehusbebyggelsen, skolen og kjerka. Nesten alt han publiserte ble publisert på MOM (Meninger Om Mangt), altså leserbrevsidene i Arbeiderbladet. I boka Vålerenga historielag ga ut om ham i 2009 fortelles en historie om en poet med stort hjerte og stor tørst. Mange av diktene handler om livet på samfunnets skyggeside. Og hvordan Kyter’n fikk dette til å gå opp i regnskapet med å leve på Vålerenga.
Islandsgates album åpner med hans «Mitt Kongerike», der tilhørigheten til de «små forkomne trehus» på Vålerenga synges maskulint og nærmest a capella. Det er brutalt, direkte og tøft. Vokalist Are Volmert Sørensen – som også er lærer på Vålerenga Skole – forteller til Aperopet at han også har øvd inn samme tonsetting av diktet med klassen sin på skolen, og at den er framført for Vålerengas Gubbelag i Vålerenga Kjerke.
– Det er overraskende hvor lite oppmerksomhet Kyter’n får. På skolen prøver vi å bruke han en del, men ellers er han ukjent. Likevel gjenkjenner jo ungene det Kyter’n kalte kongeriket sitt som sitt eget, sier Sørensen.
I Klanen har musikk alltid vært en naturlig del. Derfor har det også blitt arrangert en hel rekke konserter i Vålerenga-sammenheng. Ikke bare med Ragnulfs eller andre band som bare spiller «Vålerenga-musikk», og heller ikke som et lokalt fotballag som arrangerer konsert for å tjene penger i egen idrettshall. Men snarere noe som tar det beste fra begge deler. Islandsgate hadde sin debutkonsert på Klanens «Børst & Ball»-arrangement i sommer, drøyt to år etter at debutsingelen kom ut.
Are Volmert Sørensen er bandleder, og har med seg Einar Stubhaug, Anders Blom og Karsten Blomstrand. Sammen har de bakgrunn fra ulike osloband som Hiawata!, Nomber 5’s, Youth Pictures of Florence Henderson og Dømt.
– Vi har som mål å stå midt i supporterseksjonen under åpningen av nytt stadion og spille der. Grunnen til at skiva kommer nå og ikke til sesongstart er jo at vi håper folk lærer tekstene og kan synge sammen med oss når sesongen starter, sier han.
Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen og Trond Erik Sandgren skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.
