Per Sandberg: Fiskeriministeren fra skogen

– Hva er det egentlig som skjer her?!

Det er en dame som sier det, hun ser ganske forundret ut der hun står i kø her inne på «Fiskeriet» på Youngstorget. Hun skulle hit for å kjøpe fisk til middag, men i stedet får hun altså plutselig se en sprellfersk fiskeriminister dukke opp mellom torsk og sei der bak disken. Innimellom kundene står også en kommunikasjonssjef fra departementet og et team fra TV 2 som følger interessert med på opptrinnet, men det rareste er nok det fiskeriministeren nå gjør. Han tar på seg plasthansker, får utdelt en flat fisk, og strener bort til vinduet. Der holder han fisken triumferende fram for forbipasserende ute på det januarkalde Youngstorget, som om han vil si: «Hei verden! Her er det ypperste fiskerinasjonen Norge har å by på!»

Men for å være ærlig er jo statsråd Per Sandbergs fiskestunt myntet på Dagsavisens fotograf, som har tatt oppstilling utenfor. Hun begynner å ta bilder av ham, mens Dagsavisen spør en av de ansatte bak disken hva slags fisk det er han holder fram for folket.

– Det er en piggvar, opplyser hun saklig.

En piggvar? Hm, er piggvaren egentlig det ypperste Norge har å by på? Er det ikke først og fremst laks, ørret, torsk og klippfisk Norge er mest kjent for i utlandet? Men for å sitere litt fritt etter kong Haakon: Per Sandberg er nok sikkert også piggvarenes fiskeriminister. Men det er fortsatt mest laks, ørret, torsk og annen sjømat Norge i fjor eksporterte til utlandet for 74, 5 milliarder. Dette gode tallet ble bekjentgjort denne uka, og har nok bidratt til at den splitter nye fiskeriministeren Per Sandberg skal vise seg å være i et nesten foruroligende godt humør i dag.

Piggvaren funker ellers også dårlig som metafor for Frps 1. nestleder (en fredelig flyndre som sniker seg unnselig langs havbunnen). Det mest vanlige er nok å sammenligne Per Sandberg med en hund. Han er inne på det selv i sin ramsalte selvbiografi fra 2013: «Bygdetulling er en av de mange rare merkelappene jeg har fått som politiker. Bulldogg, terrier, pitbull, rasist, hissigpropp, villmann og rabagast er andre jeg har fått av journalister og politiske motstandere».

KOMMENTAR: Per Sandberg fanget i fiskegarnet

Etter at Sandberg like før jul ble utnevnt til statsråd, var det enkelte som begynte å kalle ham «breiflabben», for liksom å melde over gang til havriket, men samtidig beholde bildet av Per Sandberg som en buldrende nordtrønder fra papir- og bondebygda Skogn.

– Det finnes jo ikke ei bikkje æ ikke e` blitt sammenligna med, sier Sandberg selv, tydelig tilfreds her inne på det strøkne statsrådskontoret sitt i Kongens gate, flankert av kommunikasjonssjef Ingrid Dåsnes. De to virker allerede som gamle kjente, enda Sandberg på dette tidspunktet bare har virket som statsråd i noen få arbeidsdager.

– Det eneste måtte ha vært puddel, da! sier statsråden.

– Så ingen har noen gang kalt deg «puddel»?

– Nei. Og den dagen det skjer, så er jo hele imaget mitt ødelagt. Hehehe!

Ja, hva vil skje med Per Sandbergs røffe image etter et par år i Nærings- og fiskeridepartementet? Vil han uunngåelig bli transformert til en politisk puddel, som ivrig logrer for det Høyre/Frp-regjeringen måtte finne på? Og selv om han skal være nestleder i Frp – vil han få så mye å gjøre i departementet at han ikke lenger har sjans til å krangle høylytt med KrF og Venstre om asyl- og flyktningpolitikk? Eller holde kontakten med Frps grunnfjell der ute, de som liker at han «snakker rett fra levra». Vil han forvandle seg til en strømlinjeformet, «polert biljardkule», et av hans yndlingsuttrykk om sine regjerings­ivrige partikolleger?

Etter utnevnelsen før jul tegnet Dagsavisens tegner Siri Dokken Per Sandberg med munnen full av fisk. Han hadde riktignok på seg den famøse «Good journey»-T-skjorta, men munnen var så full av fisk at han tydelig ikke fikk fram et ord. Kanskje dette vil bli framtidas Per Sandberg, en Sandberg kneblet av laks, ørret og torsk, mildt dempet ned av den berusende gleden ved gode eksporttall for Norge.

– Har du sett den, Ingrid? en tegning av mæ med muinn` fuill av fisk? spør Sandberg interessert.

Mest sannsynlig satt Sandberg i en fluktstol på Gran Canaria på dette tidspunktet, i ferd med å finlese regjeringens sjømatmelding. Han var der med med kona Line og sønnen Jakob på 9 år.

– Du omtales gjerne som sjefen for Frps berømte «dobbeltkommunikasjon», som mener en ting i regjering og noe annet utenfor. Hvem skal ta seg av det nå?

– Jeg har sagt det: Bare kom til meg, så skal jeg drive litt voksenopplæring for journalister, i forhold til maktfordelingsprinsipp og rollefordeling. Jeg har vært lojal mot regjeringen og regjeringserklæringa. Samtidig har jeg greid å være lojal mot partiet. Og du vet, regjeringserklæringen, det er bare en del av det hele. Det er masse politikk til gode som ikke står der, og du må jo ivareta merkevaren din. Det var kanskje det SV bomma på i regjering: De greide ikke å ivareta merkevaren SV. Så har jeg irritert mange på grunn av det, men Frp har i alle fall ikke opphørt å eksistere fordi vi har gått inn i regjering.

– Hva sier du til de som sier at nå forsvinner du inn i departementet, nå blir villstyringen «temmet»?

– Den som lever, får se! som nestleder har jeg fortsatt et ansvar for å ivareta partiets varemerke. Jeg skal nok greie å ivareta begge deler. Nei, det e'itj'nå fare!

Men Per Sandberg har allerede fått merke avstanden mellom Frps landsmøtevedtak og regjeringserklæringen. Denne uka sa han at han vil følge opp regjeringserklæringen og gå inn for at den såkalte leveringsplikten skal endres. Sandberg vil se bort fra Frps landsmøtevedtak og det hans egne partifeller i nord gjerne vil: Bevare leveringsplikten på kysten slik den er, slik at også små steder langs kysten er sikret fiskeleveranser og arbeid. «Transformasjonen av Per Sandberg fra å være folkets mann til å bli Røkkes mann tok 20 dager. Ikke bare har han sviktet egne partifeller i nord, han har også sviktet kystens folk», uttalte SVs Torgeir Knag Fylkesnes til NRK, da dette ble kjent.

– Som Frp-er burde du jo være en minister for «fiskere flest». Nå kan du bli «storkapitalens fiskeriminister»?

– Det kjæm alder til å skje, blåser Per Sandberg.

– Når man en dag skal evaluere meg som statsråd, så skal ingen greie å plassere meg i bås. Jeg vil styrke hele næringskjeden, både oppdrettssida og det tradisjonelle fisket. Dette handler om felles verdier som skal forvaltes til beste for alle, og der alle taper hvis en sektor går dårlig. Når det gjelder leveringsplikten, vil jeg finne svar på om denne plikten vil skape flere arbeidsplasser? Tryggere arbeidsplasser? Dette trenger jeg svar på før jeg konkluderer.

– Nå kommer du på kant med dine partifeller i Nord-Norge? De er jo for å bevare leveringsplikten?

– Mitt landsmøte har sagt ja til regjeringsplattformen, der det står at vi skal regionalisere leveringsplikten. Jeg drar gjerne opp til Finnmark og snakker med kystfiskerne der om dette. Jeg skal ta dem med på pub, det ser jeg virkelig fram til! Dæm sitt` ikke på ordan der oppe, men det gjør itj`æ heller! Så får vi bruke de store ordan, da, og at vi finner enighetspunkter, det er jeg sikker på.

Sandberg ser virkelig ut som om han gleder seg til å sitte å krangle høylytt med kystfiskere på puber i Finnmark.

– Jeg tror jeg har et fortrinn, og det er at jeg har samme gemytt og humor som finnmarkingene. Jeg føler meg hjemme der. Visste du at jo lenger nord du kommer i Norge, jo mer dansk blir du? Mor til mine to voksne barn er jo dansk, så Danmark er mitt andre fedreland. Derfor føler jeg meg hjemme i Finnmark, for der tenker de som danskene. De har det til felles at de ikke tar med seg en dårlig dag videre. Når en dårlig dag er over, ja, så er den over! Da går man raskt videre til neste dag, til nye muligheter.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Per Sandberg var bare 16 år gammel da han første gang traff moren til sine eldste barn. Det var i 1976, og han var en tynn, pinglete, rødhåret unggutt som kom til Ustaoset høyfjellshotell for å bli servitør. Hun var dansk, het Ulla og var tre år eldre. De to skulle holde sammen i over et tiår. Sandberg var ett av sju søsken, og preget av en ganske tøff barndom i Skogn. I hans selvbiografi «Mot min vilje» forteller han om en snill, overbærende og hjemmeværende mor, men en temmelig autoritær far, som iblant kunne ty til fysisk avstraffelse. «Sjølen», som de kalte ham, satte ungene i arbeid fra de kom hjem fra skolen, og allerede som sju-åtteåring var Per med å klippe plenen, rake ugress, vaske bilen eller hjelpe faren i jobben som lastebilsjåfør. Men faren pleide også å hive alle sønnene opp på planet på lastebilen sin, og kjøre dem rundt til ulike trønderske hoppbakker for at de skulle bli gode på ski.

– Mora mi var nesten for snill, mens faren min i dag sikkert ville blitt fengsla for barnearbeid. På en annen side skal sønnen min, Jakob på 9 år, snart begynne å skjære torsketunger hjemme på Senja. Hvis han blir knallgod, kan han tjene seg 50.000 på to måneder, sier Sandberg stolt.

Etter noen år på Ustaoset dro Sandberg ut i verden sammen med danske Ulla. De jobba blant annet med bildekk på Viking-Askim i Østfold, og en periode flyttet Sandberg alene til Ullas hjemsted på Skagen for å slippe unna førstegangstjenesten. Det var der han fikk den eneste yrkeserfaringen som nå kan gi ham kred som fiskeriminister: I noen måneder drev han fiske utenfor Skagen sammen med Ullas bestefar. Der måtte han samtidig lære seg dansk, for jydene skjønte ikke hans trøndersk.

– Hva fisket dere etter, da? Rødspette?

– Tja, blant anna!

– Det var kanskje til og med litt dårlig vær når dere var ute på sjøen?

– Ja, men sjøl om jeg egentlig er en landkrabbe, så tror jeg at jeg kan greie å sette sjøbein. Jeg ble ikke sjøsjuk da, i alle fall. Som fiskeriminister har jeg fått tilbud om å bli med skreifiske, og de sa: «Vi skal finne en fin dag til deg». Men jeg vil ikke ha noen «fin dag»! Æ vil ha en stormfull dag å bli med på fiske! Jeg vil se hvordan det virkelig er. Det er som når jeg skal treffe finnmarkingene, da må jeg også te meg som en finnmarking. Som de sier i Danmark (Sandberg legger om til bløtt dansk): «Man ska` tale som de fugle` man er i blandt». Altså: Man skal snakk` som de føglan man e` sammen med. Itj`sant?

Til slutt, tidlig på 1980-tallet, ble Per Sandberg innhentet av Forsvaret. Han trivdes faktisk da han avtjente militærtjenesten på Skjold i Troms, og vel hjemme på Skogn tok han fagbrev og ble etter hvert prosessoperatør i bygdas hjørnesteinsbedrift, Norske Skog.

– Så du er en fiskeriminister som kommer fra de store skoger?

– Jeg kommer fra ei bygd, ved Trondheimsfjorden. Det var mest trauste bønder rundt meg.

– Men det må da ha vært skog, du som arbeidet i over 15 år på Norske Skog?

– Ja, jeg var prosessoperatør, som også kjent som «verdens eldste yrke». Mange tror at verdens eldste yrke er prostitusjon, men det er ikke riktig, hevder Sandberg.

LES OGSÅ: Nå må erkefiendene samarbeide

På Norske Skog var Sandberg tillitsvalgt i Fellesforbundet, der han lærte seg noen triks.

– Jeg sa det til LO-lederen en gang: «Ett godt produkt har i alle fall LO og Fellesforbundet laga, og det va `mæ! All min forhandlingskunnskap og min organisasjonskunnskap – alt har jeg fra Fellesforbundet, sier Sandberg, som ble politiker ved en tilfeldighet. Moren hans stemte KrF («men ikke på grunn av Bondevik»), mens faren var Ap-mann («men han la Ap for hat fordi han følte seg lurt i en sak om fagforeningsforsikring»). Selv ble han en gang midt på 1980-tallet forbanna på kommunen da han ikke fikk legge vei opp til huset sitt. Den lokalpolitikeren som gadd å høre på ham, var Frps Sturla Slapgård. Som motytelse stilte Sandberg opp på Frps liste til kommunevalget i 1987.

Han endte opp med mange år i Levanger kommunestyre, og Sandberg ble ikke rikskjent før i 1996, året før han kom inn på Stortinget. Da kom nyheten kom om at han hadde skalla ned en serbisk asylsøker. Dette skjedde hjemme hos Sandberg på nachspiel, etter en opphetet diskusjon om innvandring. Men ingenting kommer opp mot kriseåret 2006, da mye skjedde på en gang i Sandbergs liv. Han jobbet døgnet rundt på Stortinget. Han ble far til Jakob, etter en dramatisk fødsel. Sandbergs mor døde av sykdom, etter noen tunge år der hun ikke greide å forsone seg med sønnen Stigs selvmord (det var Per Sandberg som fant ham). Så ble han tatt for å kjøre for fort, og mistet lappen i ni måneder. Og, ikke minst: Han tok seg noen øl og en akevitt før han gikk opp på talerstolen på Stortinget like før jul. Det siste ble en stor skandale i pressen, og hendelsen fikk alt til å rakne for Per Sandberg. I selvbiografien sin beskriver han at fant seg selv på verandaen sin i vinterkulda, mens han tenkte på broren Stig, og på det å hoppe utfor kanten. Så ringte telefonen. Han tok den. Det var kona Line. Da kom han til seg selv. Han fikk hjelp av Frp-ledelsen til å komme seg hjem til Senja.

KOMMENTAR: Per Sandberg kommer til å sprelle like mye som før (Hege Ulstein)

Når Per Sandberg redegjør i boka for hvorfor han sa nei til å bli statsråd da Høyre/Frp-regjeringen tiltrådte i 2013, trekker han blant annet fram denne perioden i sitt liv. Høsten 2013 følte han seg også sliten, hadde jobbet mye, var naget av dårlig samvittighet for familien på Senja. Han var dessuten ikke motivert nok. Så han sa nei. Men han skrev: «Dette toget er gått, ja – men det kommer som kjent alltid et til». Nå før jul kom altså dette statsrådstoget, etter at Sandberg har tilbrakt de siste to årene som en ganske høyrøstet Frp-talsmann innen flyktning- og asylfeltet.

– Jeg føler at jeg har gjort en god jobb der, så nå er jeg full av energi og klar for å ta fatt på et nytt felt.

– Men du har bidratt til et høyt konfliktnivå? Retorikken din i flyktningdebatten har vært tøff? Er det noe du angrer på?

– Nei. Og «retorikken» har vært helt på sin plass. Det har vært en tøff politisk debatt, ja, men vi må ikke legge lokk på sakene, selv om de er vanskelige.

– Men temperamentsfull, det er du?

– Man kan kalle meg en hissig terrier, men jeg er egentlig en glad fyr. God på bunnen! Og altfor snill.

– Men du har måttet beklage uttalelser underveis, kanskje særlig overfor Knut Arild Hareide?

– Jeg beklaget den dagen, ja. Men i resten av min politiske karriere er det ingen som kan få meg til å beklage noe som helst mer. Det er jeg ferdig med!

Sandberg virker litt morsk nå. Og svært bestemt.

– 2006 var et helvetesår for deg. Politikken har kosta deg en del?

– Alle har «helvetesår». Du trenger ikke være politiker for å oppleve det, det er en del av livet. Det er som Nelson Mandela sier: «Suksess kan ikke måles ut fra hvor mange ganger du har falt, men hvor mange ganger du har reist deg når du har falt». Jeg blir litt lei av at alle skal være så perfekte, og politisk korrekte. Du skal liksom ikke trå feil, for da er du en fiasko. Æ e` ikke sånn! Jeg har gått på trynet, både i hoppbakken og i politikken. Jeg tror ungdommen i dag får for lite motbakker å bryne seg på. Det å gå i motbakke er en form for trening. Får du motbakker for seint i voksenlivet, og mangler trening, får du store problemer med å reise deg igjen.

– Men likevel, det må da være noe du helst ville sluppet å oppleve?

– Å ja, selvfølgelig. Jeg er snart 56 år og det er mange år siden nå, men jeg tenker fortsatt nesten daglig på min bror Stig, han som tok livet sitt. Det er alltid med meg, sier Sandberg, før han lyser opp:

– Men du evaluerer jo ikke alt dette før du skal opp og knakke`på døra hos han Sankt Peter! Da skal du evaluere. Når æ kjem dit, så håpe` æ at æ tross alt kan sei: «Tusen hjertelig takk for fantastisk fest!» Ja, jeg blir nok 92 år før det skjer.

– Hvordan vet du det?!

– Jeg bare tenker det. Disse i familien min, de virker så seige hele gjengen.

Fem favoritter

Musikk: Caroline af Ugglas.

Film: Den amerikanske krigsfilmen «Hjortejegeren» (1978), med Robert de Niro.

Bok: Nelson Mandela: «Veien til frihet» (1994).

Mat: Mølje.

Sted: Japan.