Det skjer noe med et lite barn når du tar på dem en ryggsekk. De klarer det kanskje ikke helt selv. De begynner å vagge med en gang for å stille kroppen inn etter vekten som legges på ryggen deres. I barnehagealder skal det ikke mer tyngde til enn et bukseskift, en matboks og vannflaske, før gangen er ustabil i starten.
Få med deg denne langlesingen: Maktkampen om seksåringene. Dette skjedde da regjeringen skulle finne ut av hvordan de har det (for abonnenter)
Så blir sekkene tyngre og tyngre. Spørsmålet er hvor tung byrde en seksåring egentlig tåler. Skoledebatten er en av de politiske debattene der de idelogiske skillelinjene blir svært tydelige for oss. Og diskusjonen om hvor tidlig det såkalte læringstrykket skal settes inn er det sterk uenighet om. Blir dårlige skoleresultater bedre av at små barn har mer teoretisk skole?
[ Les serien "Slik formes skolen" her ]
Ikke ifølge professor i pedagogikk, Peder Haug, fra Høgskulen i Volda. Han sier faktisk rett ut til Dagsavisen lørdag at han har studert barnas PISA-resultater gjennom årene. Og det er ingenting som tyder på at ti års skolegang har hjulpet.
Så hva hjelper da? Det skulle vi jo gjerne visst. Det mente Stortinget også da de ba regjeringen om å evaluere seksårsreformen. Regjeringens håndtering av den bestillingen, kan du lese om i Dagsavisens reportasje, Maktkampen om seksåringene.
På tross av at tidligere kunnskapsminister, Jan Tore Sanner (H), hevder han har bedt om at en evaluering skulle prioriteres, er det altså to og et halvt år siden bestillingen kom fra Stortinget. Spillet i kulissene, som Dagsavisen har avdekket, er urovekkende. Og som mor slår det meg: Hvor ble det av barna? Det er uenighet om forskningsmetoder, ideologisk uenighet og maktkamp. Men hvorfor har ikke regjeringen fått mer fortgang i å skaffe en skikkelig evaluering av seksårsreformen og hva den har gjort med barna våre? Vil de ikke vite hvordan barna har det? Eller er de redde for at egen politikk skal settes i et negativt lys? Det vet vi ikke.
[ Les Jan Tore Sanners svar her ]
Sønnen min begynner på skolen om to år. Det er før evalueringen av seksårsreformen er klar. Jeg må sende ham til skolen i uvisse om hvordan tidlig skolestart vil fungere for ham.
De er små, seksåringene. Noen er bare fem når de starter på skolen. At vi vet så lite om hvordan de har det, er urovekkende. Og at årsaken kan se ut til å dreie seg mer om hensynet til politikken enn om barna, gjør meg sint. Ingen beslutninger blir bedre av at det går prestisje i dem. Hvis vi skal få den beste skolen for barna våre, så må det utvikles en pedagogikk som gjør at små gutter ikke faller av fordi skolehverdagen ikke passer for dem. Denne advarselen har regjeringen allerede fått. Men de viser svært liten vilje til å agere. Men det var kanskje viktigere å få nye læreplaner på plass et år før valget? For vi vet jo ikke hvem som sitter med makta når sannheten om seksåringene ligger klar.