For to år siden ga kunstkurator, musiker, kritiker og forfattar Bjørn Hatterud ut minneboka fra helvete «Mot normalt». Den handlet om oppveksten i ei lita bygd med nådeløs mobbing. Nå er han aktuell med en ny bok , nemlig «Mjøsa rundt med mor» - en indre og ytre reiseskildring som handler mye om hva det vil si å ha en plass der en vet en hører til. I øyeblikket ligger den i toppsjiktet på bestselgerlista til Tronsmo bokhandel i Oslo.
– Det er en indre og samtidig en ytre reise der vi beveger oss, både i tid og rent fysisk rundt i et område, i dette tilfellet rundt Mjøsa, sier Bjørn Hatterud.
– Når du har flytta fra et sted der slekta bor kan det føles som et svik mot dem, samtidig som du kjenner at det hadde vært veldig vanskelig å bli boende.
Les også: – På kjøttmarkedet var jeg innvollene
Syk, homo og arbeiderklasse
Familien er det Hatterud vil kalle typisk, norsk arbeiderklasse. Selv er han født med en form for ryggmargsbrokk og klumpfot, og helt fra han var liten gutt har han måttet gjennomgå en lang rekke smertefulle behandlinger og operasjoner. Tidlig i tenårene skjønte han også at han var homofil, noe han ble grovt mobbet for.
– De fysiske smertene jeg hadde var enorme, men tanken på å stå fram som homo var så mye verre. Så da jeg fortalte det, var det fordi jeg var i ferd med å bryte sammen totalt, uttalte han til Dagsavisen i forbindelse med et intervju da han ga ut oppvekstboka «Mot normalt» i 2018.
Da Hatterud gikk i førsteklasse på barneskolen ble postkontoret i bygda utsatt for væpnet ran. Hatterud fikk vite at ransmannen var en tremenning og skrøt stolt om det på skolen dagen etter. Bare for å høre at det var tremenningen til en annen i klassen også. I hele oppveksten hadde faren pekt ut folk i bygda som var i slekt, og mange år seinere satt Bjørn seg ned for å granske slekta for å se om de mange sykdommene hans kunne skyldes uheldig genblanding.
«Klumpfot som eg har er blant anna eit vanleg symptom på systematisk innavl» skriver han i boka, men forteller at han kunne trekke et lettelsens sukk etter slektsgranskingen ferdig: ingen usunne krysninger.
Elsker Groruddalen
Barndomshjemmet lå i Veldre. Foreldrene og mange av slektningene bor der fortsatt. Han husker godt da han selv 12 år gammel kom inn i et middelklassehjem for første gang.
– Ja, de hadde kunst på veggene og gjerne en gyngestol og en rosemalt antikk kiste. Familiebildene var ikke sånne oppstilte fra fotografen, men svart-hvitt-bilder av folk som drev med noe artig. Det var noe helt annet enn jeg var vokst opp med.
For 21 år siden flyttet han til Oslo, og i boka skriver han at han aldri er helt sikker på om han reiser hjem når han drar til barndomshjemmet, eller om hjemme er leiligheten på Grorud i Oslo. Å ha dype røtter et sted, men å bo et annet sted betyr å ha to identiteter. Han skriver at han har flytta fra en dalside til en annen, og at han ikke kunne tenke seg å bo noe annet sted enn Groruddalen, det resonnerer med hans egen klassebakgrunn.
– Har du alltid en følelse av hjemløshet?
– Ja, og det kan være litt slitsomt, men det er noen fordeler også. Du lærer deg å se ting fra mange ulike vinkler og perspektiv, og det trener opp din fleksibilitet i det å håndtere møter med nye miljøer. Jeg vil nesten si du blir en slags ekspert på å gli inn over alt uten store problemer.
Å snakke pent eller fint var forbundet med oslodialekt. Men ikke sosiolekter fra Oslo øst.
– Jeg tror at når du kommer litt ut av Oslo så er det å snakke pent det samme som oslomål. Vi tenker at oslomål er det samme som målet til Wenche Foss, ikke Valborg i Olsenbanden.
Når itte vart som en sku
Når Hatterud og mor farter rundt Mjøsa på kryss og tvers lytter de til nærradiostasjoner som sender på FM-nettet. Det blir mye Ole Ivars og Vazelina Bilopphøggers. Hans og ikke minst morens forhold til Ole Ivars har fått et eget kapittel i boka.
– Det er ikke akkurat den musikken jeg setter høyest men det er mye klasse i tekstene til Ole Ivars. Ofte handler de om den lille manns forsvar, men det blir ikke særlig verdsatt siden dansebandmusikk regnes som lavkultur av smakspolitiet.
Les også: Dansekongen
– Du starter boka di med en tekstlinje fra Alf Prøysen. Er han et forbilde?
– Alle vi som har vokst opp med Prøysen har nok et litt ambivalent forhold til han. Jeg tenkte aldri på han som et forbilde, til det var den nesegruse lokale hyllesten av han for stor. Først etter at jeg ble voksen har jeg skjønt hvor lite verdsatt enkelte sider ved han var, og hvor utafor han må ha følt seg. Han måtte jo daue før han skulle bli elsket.
Avant garde
Farfaren til Bjørn Hatterud, Johannes, jobbet med Prøysen på gården i Oppsal i Veldre. Han beskrev Prøysen som en «avvikar som gekk og tråkka i driten». Blant de laveste av de lave, nemlig husmannssønnene. Morfaren ble konfirmert sammen med prøyse og beskrev han som en snåling med permanentkrøller og uten press i buksene. En avviker som bare lengtet bort. Og mest komisk av alt. Ifølge morfar: «Han var itte no flink mæ kvinnfolka».
– Har du et annet forhold til han i dag?
– Har er helt klart en jeg holder høyt, ingen har skrevet bedre om skam enn Prøysen.
– Skam er et tema vi aldri blir ferdige med, har du skam?
– Alle har skam. Det er menneskelig. Og det kan være ting som folk ikke rår over selv, folk som skammer seg over ensomhet, mangel på kjærlighet, sånne ting. Vi tror liksom at det er noe grunnleggende feil med folk som er ufrivillig alene, og ler av det. Det påfører folk skam.
Les også: – Jeg liker ikke ordet toleranse. Aksept er det som teller
Når det gjelder Alf Prøysens musikk har han stor sans for hvor nyskapende han var, til tross for at de fleste forbinder han med koselige julesanger.
– Han var forut for sin tid, både han og komponist/gitarist Bjørn Fongaard, som blant annet jobbet som sessionmusiker for Prøysen. De tok unge, radikale kulturuttrykk inn i kosekroken for de minste. Det resulterte i barneprogrammer som var ganske avant garde. Kanutten, for eksempel. Pølser som fløy i løse lufta. Folk skjønte jo ikke hva de ble eksponert for egentlig. Dette var jo noe helt annet enn «Julekveldsvisa». Ganske fantastisk.
– Hva slags forhold har du til hedmarksdialekta?
– Den dialekta er jo ikke akkurat rock’n’roll, alle som snakker hedmarking oppfattes som fryktelig snille og dumme, unntatt Sigbjørn Johnsen, selvfølgelig. Hjemme er den nesten som en sosiolekt, alle som kom fra middelklassen snakket et mål som var mer Oslo, mens bønder og arbeidere og rånera som gikk på yrkesfag snakka hedmarking.
Hedmarksdialekta har et image som snill og koselig, hevder Bjørn Hatterud. Foto: Sissel Hoffengh
Ikke populært
Mjøsa er Norges største innsjø. Ifølge NAFs reiseplanlegger kan en kjøretur rundt kan ta alt fra 5 timer til flere uker, avhengig av hvor mange avstikkere man tar. 453 meter dyp er den også Norges dypeste og Europas fjerde dypeste innsjø.
– Det ligger mange «bortkomne» bilvrak på bunnen der ja. En stund var det et yndet sted for forsikringssvindlere. Skulle vært artig å ha sett hvordan det ser ut på bunnen.
Men å reise rundt Mjøsa er ikke nødvendigvis noe folk fra hjemtraktene hans foretar seg.
– Det blir litt sånn som oslofolk som aldri drar til Aker Brygge, ler Bjørn Hatterud.
– Da jeg spurte mor om vi skulle kjøre rundt Mjøsa var da også hennes første reaksjon: «Offer da?»
