Per Ditlev-Simonsen (87) om frigjøringsdagen: – Følelsen av frykt som ble borte var en lettelse

I dag skulle det vært en storstilt markering av 75-årsjubileet for krigens slutt. Men koronakrisen legger en demper på de planlagte markeringene.

– I kveld skulle Regjeringen hatt en stor middag og nasjonal markering i Rådhushallen. Og vi skulle ha pyntet byen til fest, sier ordfører Marianne Borgen (SV) til Dagsavisen.

For abonnenter: Våre beste artikler om korona

– Det blir en nedskalert feiring i år. Men det er viktig at vi markerer 8. mai og feirer friheten, demokratiet og respekten for menneskerettighetene. Å bygge tillit mellom befolkningen og samfunnets institusjoner og politikere er helt sentralt for vår feles trygghet. Denne tilliten er selve limet i vårt samfunn, og det merker vi betydningen av i disse koronatider, sier Marianne Borgen.

Ordførerbesøk

Etter to måneder med hjemmekontor, er dette mitt første besøk i hovedstaden siden 9. mars. I Borggården, som på denne tiden vanligvis syder av turister som skal besøke rådhuset, er det ikke en eneste sjel å se.

Det er helt stille.

Men en person som kjenner Rådhuset ut og inn har tatt turen denne formiddagen.

Per Ditlev-Simonsen (87).

I tre perioder, fra 1995 til 2007 var han byens ordfører. Nå besøker han dagens ordfører Marianne Borgen for å snakke om frigjøringsdagene og krigsårene, som et av de siste tidsvitnene.

– Hver gang jeg går forbi Rådhuset kikker jeg opp på ordførerens kontor, og er så glad for at det er Marianne Borgen som sitter i ordførerstolen, sier han med et smil.

– Det er gøy å være tilbake på kontoret som jeg hadde i 12 år. Og alt er som før. Møblementet er det samme, og står plassert akkurat slik det var da jeg var ordfører, sier han og kikker bort på dagens ordfører, som lar seg smigre av gamleordførerens ord.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Krig og fred

Per Ditlev-Simonsen var knapt sju år da krigen brøt løs.

– Vi  flyttet inn i nytt hus på Røa 8. april, med front mot Kolsåstoppen. Huset lå midt i den gamle innflygningen mot Fornebu, og da jeg kikket ut av vinduene tidlig på morgenen 9. april så jeg tyske Junkerfly komme inn mot flyplassen. Jeg innbiller meg at jeg kunne se de tyske flygerne, sier han stille.

– Krigen hadde brutt ut noen måneder før, så jeg visste hva det var. Jeg aner ikke hva jeg tenkte da jeg så flyene, men jeg ble kjemperedd, sier Per Ditlev-Simonsen.

Samme dag evakuerte alle som hadde et sted å dra, til byen. Sammen med familien dro Per til en hytte en onkel hadde på Lillehammer.

– To dager senere var Oslo grepet av panikk. Da gikk det rykter om at Oslo skulle bombes sønder og sammen, sier han.

Les også: Skole, helsetjenester og måten vi bor på: Slik tror ekspertene at koronakrisen vil påvirke oss (+)

Uhyggelig

På hytta ved Lillehammer ble de til begynnelsen av juni.

– Da vi kjørte oppover Groruddalen fløy tyske fly over oss. Jeg opplevde det som uhyggelig, sier han.

Men hverdagen med skolegang på privatskolen Roll og Ihlen kom etter sommeren.

– Vi merket tyskerne i bybildet hele tiden. Jeg hadde min daglige skolevei forbi dagens Gardeleir,  hvor mange tyske soldatene bodde under krigen. Som en del av motstandskampen skulle vi ikke sitte ved siden av tyske soldater på trikken. Men noen ganger var det så fullt, at vi bare måtte, sier han.

Noen av det han husker best var lyden av tyske støvler mot gatene.

– De lagde en spesiell lyd, og når jeg ser filmer fra krigen, kommer den lyden tilbake, sier Ditlev-Simonsen.

Etter fem år i tyskernes jerngrep kan han endelig feire friheten samme med tusenvis av andre i Oslos gater.

–  8. mai er nok den viktigste dagen i mitt liv. Og sammen med 9. april den mest skjellsettende dagen i mitt liv, sier den tidligere ordfører.

På kvelden den 7. mai ante man hjemme hos Ditlev-Simonsen at fred var i vente.

– Vi hadde ikke lov til å ha radioapparater, men da ble de hentet frem. Ryktene om fred spredte seg som ild i tørt gress.  Det spredte seg helt til blendingsgardinene som vi var nødt til å ha under krigen. Det å kunne sette fyr på dem, var en stor seier, sier Ditlev-Simonsen.

Tidligere Oslo-ordfører Per Ditlev-Simonsen husker godt frigjøringsdagen 8. mai 1845, og han var selv i Oslo sentrum da byen brøt ut i spontan glede og jubel. Foto: NTB Scanpix

– Følelsen av frykt som ble borte var en utrolig lettelse.  Alt som var mørkt ble lyst, sier han og kikker rundt seg.

På selve frigjøringsdagen tok han sammen med en gjeng venner trikken med til sentrum fra Røa.

– Alle løp rundt og ropte hurra, og sang «vi har vinni, seier'n er vår». Folk tok seg bare fri fra jobb og skole, og dro ned til sentrum for å feire. Det var en spontan jubel som varte noen dager, sier han.

– Frigjøringsdagene var nok mer en fest for de voksne enn for barna. Vi måtte tilbake til skolen, sier han.

Et par dager etter frigjøringen står han i Røa-kysset og ser løslatte fanger fra Grini bli fraktet vekk fra grusomhetene.

– Det gjorde inntrykk å se de være løslatt,  sier han.

17. mai

En uke etter frigjøringen deltar Per Ditlev-Simonsen i det første 17. mai toget på flere år.

– Jeg husker at det var et veldig regnvær, og at det pøste ned. Men det var det ingen som brydde seg om, sier Ditlev-Simonsen.

– Vi gikk i 17. mai-tog forbi slottsbalkongen, hvor kronprins Olav stod. Resten av kongefamilien kom hjem sjuende juni, sier han.

Også da deltok Per Ditlev-Simonsen i folkemengden.

– Det var så mye folk at vi ikke  kom lenger enn til Rådhusgaten. Men jeg husker at det var en som talte. I ettertid har jeg fått vite at det var Einar Gerhardsen, sier han med et smil.

I dag er det 75 år siden Norge igjen ble ett fritt land.

– Jeg har vært forsvarsminister, og har ofte vært med på markeringer på Festningen. Men de siste årene har jeg som oftest vært i Portugal på denne dagen. Men 8. mai er en veldig viktig dag for meg, avslutter Per Ditlev-Simonsen.