På Tukthuset med dem

Av Johanne Bergkvist

Fra 1741 var tigging en forbrytelse som skulle straffes med tukthus. Der ventet en velkomst med pisk innenfor de høye murene, før den dømte skulle oppdras med hardt og monotont arbeid. Politimesteren i Christiania, Baltazar Sechmann Fleischer, sto i august 1800 med 27 arresterte tiggere på politikammeret. De var småbarnsfamilier, gamle og fattighjelpsmottakere.

Les også: Oslo setter inn ni nye tiltak mot unge gjengangere

Hans dilemma var om han kunne dømme dem til tukthuset når nøden var så stor, og fattigstøtta ikke engang rakk til brød og de fattige dermed tvunget til betleri, eller tigging:

«Skal man da dømme Folk paa Tugthuuset fordi de staaer med den ene Foed i Graven og af Alderdom og Hunger ikke kan Arbeyde, eller opholde Livet med 2 a 3 skilling om Dagen? Skal man dømme den opvoxende Ungdom, som maae ved Betlerie føde og med sammentygede Kjaker skiule sine udsultede og nøgne Forældre og Slægtninge, til Tugthuuset?»

Politimesteren slo fast at tukthusstraffen var for hard og fengsel på vann- og brød umulig. Mennesket trengte mat og drikke. Perioden fra 1780-tallet til Napoleonskrigens slutt i 1815 var preget av kritikk av tukthuset.

Tiggernes plass på tukthuset ble erstattet av folk dømt for nasking og tyveri, etter at det ble innført mildere straffer for tyveridømte i 1789. Kakstryking og henging ble erstattet med tukthusstraff, og tukthuset fikk tydeligere preg av å være en ren straffeanstalt. Mennene ble nå i flertall.

Christiania tukthus sto ferdig i Storgata 33 i 1741. Tukthusanordningen slo fast at tiggere, løsgjengere, gjenstridige tjenestefolk og de som motsatte seg tjenestetvangen skulle straffes med tukthusarbeid.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Hit kom kvinner som fødte i skjul, de som ikke betalte bøter, småtyver og religiøse svermere. Fram til 1771 også barn. Med hardt og monotont arbeid skulle de tuktes – disiplineres og oppdras – til å være lønnsomme for staten.

I første omgang, i desember 1741, ble det tatt inn 30 personer etter en større arrestasjon, en såkalt inkvisisjon. Allerede i 1744 var antall innsatte oppe i 200, og etterhvert overfylt med 300 fanger av gangen.

Rundt tukthusanlegget lå en ringmur langs kvartalet Storgata, Bernt Ankers gate og Torggata. I dag er de eneste synlige sporene etter tukthuset noen deler av denne ringmuren i Youngs gate og går blant annet gjennom Sentrum politistasjon. Innenfor ringmuren ble det drevet omfattende manufakturindustri med fangene som arbeidskraft.

Les også: Clemenskvartalet i Bjørvika står klart om få år. Slik henter det inspirasjon fra gamle Oslo (Dagsavisen+)

På det meste ble det drevet 56 ulike virksomheter, men kun ullmanufakturen og fargeriet eksisterte fortsatt da straffeanstaltkommisjonen oppsummerte virksomheten i 1837.

Arbeidsdagene var lange, fra fem på morgenen til åtte om kvelden, vel nok med en times middagshvil, andakten sju på morgenen og to timers katekismeundervisning. På natten var de innsatte innelåst.

Pisk og hardt arbeid var ikke de eneste prøvelsene som møtte fangene. Tukthuset i Christiania hadde overfylte sovesaler der syke og friske delte senger og mange lå på gulvet. Stanken var så ille at fangevokterne kviet seg for å gå inn. Men enda verre var maten. Med ansikter så gule som ubleket voks gikk de løslatte tukthusfangene og tigget i byen. Den syke huden ble på folkemunne kalt tukthuscouleur, og vitner om gulsott fra leverskade på grunn av epidemier og bedervet mat.

Les også: Da det var akseptert som et nødvendig onde at menn kjøpte sex

Spisemesteren hadde ansvar for å lage og selge mat til fangene, mot det de tjente på tvangsarbeidet. Arbeidet de dårlig, ble de trukket i lønn. I 1791 hadde flere fått nok og startet opptøyer, som ble slått ned av militærvakta. Fangene fikk medhold i at maten var bedervet og spisemesteren sparket, men 14 fanger ble likevel straffet med 30 ganger 20 slag pisk og mørk kjellercelle.

Fra 1813 skulle tiggere og løsgjengere ikke til tukthuset, men settes i andre arbeidshus eller arrest. I 1820 tok staten over bygningene og driften av tukthuset, men i 1837 ble anstalten fortsatt beskrevet som en hjelpeinnretning for Fattigvesenet.

Av Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv