Kortreist tegl for murbyen

Prosessen med å tørke og brenne leire til teglstein var kjent i Norge allerede på slutten av 1200-tallet. Det var munker som brakte kunnskapen hit, og den første tida ble teglstein bare brukt til kirkelige og kongelige bygninger. Håkon 5. kan ha vært den første som etablerte et teglverk i Oslo, på Alnaelvas sørlige bredd. Teglverket produserte blant annet stein til utvidelsen av Mariakirka og muligens også til Olavskirka samt gulvfliser til Hovedøya kloster. Mariakirka hadde også teglverk i Maridalen, blant annet for å få bygd kirka.

En del bønder lærte seg kunsten for å drive teglproduksjon i liten skala, men fram til slutten av 1700-tallet ble det meste av teglstein importert. Men da Christiania begynte å ese ut over sine grenser, økte behovet for teglstein, og det ble fart i etableringa av teglverk.

I 1814 var det ifølge nettstedet teglverk.no 11 teglverk i Christianias omegn. Bygginga av nye offentlige institusjoner, industrialiseringa, flukten fra landsbygda og boligspekulasjonen på slutten av århundret førte til flere runder med økt etterspørsel og påfølgende teglverksetableringer.

Det har vært minst 39 teglverk i osloområdet: Akers (Økern/Risløkka), Alna (Breivold), Bentse/Vøien (Myraløkka), Bislet, Bjølsen, Bredtvedt, Bryn, Dæhleneng, Ensjø, Hasle, Haugens (ved Akerselva), Haugerud (ved Sognsvann), Havna (i Nydalen), Holmboes/Holmen (Aker brygge), Hovin, Håkon Vs, Høyenhall, Jordal, Kasa (Maridalen), Kristiania (Bryn), Lilleberg/Lenschow, Lillo, Mellomverket (Akers-elva), Munkehagen (Kværner-dalen), Nes (Maridalen), Normannsløkken (Ensjø), Nygaard (Etterstad), Pile-stredet, Regineborg (Iladalen), Ris, Schultzehaugen (Akers-elva), Smalvolden (Tveten gård), Sollerud, Svendengen (Kværnerdalen), Teisen, Tobiassens (Akerselva/ Vulkan), Voksen, Økernlund og Øvre Foss teglverk.

Teglverksovnene ble fyrt med sagflis og var ikke avhengige av vannkraft som annen industri på den tida, de måtte derfor ikke nødvendigvis ligge ved fossefall. Årsaken til at mange likevel lå ved ei elv, var tilgangen på leire. Det var det viktigste for lokaliseringa, samt nærhet til markedet eller jernbanen – for å få avsatt produktet.

Mange steder i osloområdet lå det leire i 50–70 meter tjukke lag, for eksempel langs Akerselva og Hovinbekken, og ikke minst Alnaelva – der de fire største verkene ble etablert. Graving etter leire forklarer noen av Oslos dalformasjoner, for eksempel Myraløkka på Sagene og søkket der Jordal Amfi ble bygd. Ofte vokste det fram små tettsteder rundt teglverkene, men da leira tok slutt, måtte teglverkene flytte eller legge ned.

Ved krakket i 1899 gikk flere teglverk dukken, og det tok noen år før industrien kom seg på beina igjen. Verdenskrigene betydde nye nedgangstider. I mellomkrigstida og gjenreisingstida etter 2. verdenskrig tok etterspørselen seg opp. Men så økte også konkurransen fra moderne byggeprodukter som jernbetong og Leca-blokker. Liten vilje til modernisering, investering og markedstilpasning skal ha bidratt til at verk etter verk bukka under på 1950–1960-tallet. Aker teglverk var det som holdt ut lengst, til 1970.

På tomta etter Høyenhall teglverk troner Brynsenteret og Alna-senteret på tomta etter Alna teglverk. Av Kristiania teglverk ved Bryn togstasjon finnes det rester den dag i dag: en treetasjes bygning av bindingsverk og tegl med intakt ringovn og tørkerom for stein.