Nyheter

Fyrstikk­streik

I oktober 1889 gikk de kvinnelige arbeiderne ved Bryn og Grønvolds fyrstikkfabrikker til streik mot lav lønn, helseskadelige arbeidsforhold og økonomisk avstraffelse av ansatte.

Bilde 1 av 2

«En dag, det var 24. oktober, jeg husker det som det var i går, kom bestyreren inn i pakkeriet. Alle slutta å arbeide. Så holdt han en lang tale for oss. Han snakka om konjunkturer og verdensmarked, om produksjon og avsetning. Det var mange vanskelige ord, men slutten skjønte vi, og den var slik: «Derfor håper direksjonen på Deres forståelse når den, liksom direksjonen ved fabrikken på Bryn, nå ser seg nødsaget til å redusere prisen pr. pakket gross fra 6 til 5 ½ øre. Vi stirra på hverandre. Slå ned til 5 ½ øre! Ta fra oss et halvt øre på grosset!»

Slik skildres opptakten til den sagnomsuste fyrstikkarbeiderstreiken sett med 16 år gamle «Ingas» øyne i boka «Vi på ’Fyrstikken’» av Elin Strøm. De fleste personene er dikta opp, men historien er basert på faktiske hendelser. Et lønnskutt på 20 prosent var den utløsende årsaken til at 372 fyrstikkpakkersker gikk ut i streik i oktober 1889: «Margit stirra på bestyreren med hat i blikket. Kristine gråt – høyt. Anna var rasende og knytta nevene. Plutselig ble hun rolig. Hun så utover salen og sa med langsom stemme: «Jenter! Finn vi oss i detta?» Først var det helt stille, så skreik vi: «Nei!» Vindusglasset klirra, og det ble et liv. Alle snakka og ropte. Bestyrerinnene løp rundt og hysja, men ingen hørte på dem. Vi var bare fortvila og rasende. Da hoja det utafor vinduene, og der stod ei flokk jenter fra Bryn. De ropte at de streika, og at vi måtte bli med. Vi løp ut i gården, men da kom vaktmannen flyende og låste porten. Han trodde kanskje at det hjalp å låse oss inne. Men vi ble bare enda sintere.»

Streiken hadde ingen leder. Jentene hadde ingen formulerte krav eller strategi, de gikk bare hjem fra arbeidet. Det var Social-Demokratens redaktør Carl Jeppesen som tok grep om organiseringa. Han hadde sett hvordan det gikk med typografstreiken tidligere samme år og forsto at de streikende var dømt til å mislykkes uten økonomisk støtte. Han organiserte både pengeinnsamlinger og streikemøter, og han ble med i streikekomiteen som en av tre utenforstående menn og tre fyrstikkarbeidersker.

Bedriftsledelsen gikk etter hvert med på å forhandle, men nekta å innfri kravene, som var: Fast arbeidstid fra kl. 7 til 19 med 1 ½ times pause. 1 øre høyere betaling per gross pakkete fyrstikker. Avvikling av mulktsystemet. Vann, såpe og håndklær tilgjengelig på arbeidsplassen.

Det ble arrangert demonstrasjonstog og agitasjonsmøter til støtte for de streikende, og folk strømma til. Carl Jeppesen, Bjørnstjerne Bjørnson og kvinnesakspionerer som Ragna Nielsen og Margrete Vullum holdt flammende appeller. Legen Oscar Nissen sjokkerte med å informere om de helsefarlige arbeidsforholdene ved fabrikkene. Tre arbeidersker i ulike stadier av forsfornekrose ble vist fram til skrekk og advarsel. Den sist framviste hadde fått halve ansiktet operert bort. Dagbladet refererte: «Der gik en voldsom Bevægelse gjennem Forsamlingen, da denne stakkars Pige, bedrøvet og ligesom skamfuld over sit Udseende, traadte op paa Kathetret. Hendes Ansigt havde vist været friskt og vakkert; men nu var det bare en medynkvækkende Karrikatur. Hun havde mistet Tænderne og Dele af Kjæven, saa hele Underansigtet var trukket sammen og op til en Form, som lignede et stedevarende, stille-staaende Smil.»

En konsekvens av streiken var at driften ved fyrstikkfabrikkene stoppa opp, og de andre arbeiderne ble permittert. Blant dem var mange menn med forsørgeransvar. Omtanken for disse familiene fikk de streikende til å krype til korset og avblåse streiken like før jul, uten å ha oppnådd særlig mye. «Inga» forteller: «Vi skjønte at fabrikken ikke ville gi seg på det med lønna. Og de trua oss med å kjøpe pakkemaskiner. Men vi har fått bort mulktsystemet. Nå skal vi i stedet betale 20 øre til sjukekassa om vi er for seine om morran.»

Da streiken hadde vart i en måned, ble det formulert en resolusjon til regjeringa om å bedre forholdene ved fyrstikkfabrikkene. Året etter ble det innført nye forskrifter med krav til hygiene og ventilasjon. Et annet resultat av streiken var at fyrstikkarbeiderne danna fagforening. Mange mener fyrstikkstreiken var det store gjennombruddet for arbeidernes klassekamp i Norge.