Hvem: Bjarte Breiteig (47)
Hva: Forfatter og Tøyenforkjemper
Hvorfor: Kommer med ny bok, «Tøyeneffekten» i oktober
– Du er kjent Tøyen-forkjemper. Nå kommer du med bok. Hva handler boken om?
– Den handler om Mona og Jostein som flytter til Tøyen i 2009 og åpner en nabolagskafé, for å bygge fellesskap, i det som på dette tidspunktet fortsatt er Norges mest beryktede bydel. Jostein er i overkant idealistisk, og Mona strever for å henge med i svingene. Romanen følger henne gjennom et døgn i fortvilelse da Jostein ikke vender hjem fra en reise til København. Det er en fiktiv historie, men den foregår i virkelighetens Tøyen. Jeg bor selv på Tøyen, og miljøet her har preget meg så dypt at det til slutt ble umulig ikke å skrive om. Til tross for prøvelsene Mona møter, håper jeg leseren vil merke at romanen er skrevet med dyp kjærlighet til bydelen. Mest av alt er det en bok om fellesskapet, om tro og tvil på hva man kan få til sammen.
[ Tok gata tilbake ]
– Hva er så spesielt med Tøyen?
– Det er følelsen av å være et stort VI, på tross av så mye. Tøyen er kanskje den bydelen hvor man minst forventer at det skal finnes et fellesskap, på grunn av de store forskjellene i befolkningen. Men det finnes, og det er sterkt. Vi har vært gjennom så mye sammen, for bydelen er hele tiden under press. Ikke minst nå, på grunn av de stigende prisene og de ustabile boforholdene mange har. Men vi har vist gang på gang at det nytter å stå opp for hverandre. Som en nabo sa: Det eneste som kreves av deg som Tøyen-borger, er at du må tåle at naboen er annerledes enn deg selv.
Når man engasjerer seg, så oppstår det kjærlighet. I dag elsker jeg Tøyen, og jeg føler alltid en dyp fryd når vi kommer tilbake fra ferie og kjenner dette trøkket av liv.
— Bjarte Breiteig, forfatter og Tøyenforkjemper.
– Har Tøyen fått et urettmessig dårlig rykte?
– Da vi flyttet hit i 2008, var det livlig narkosalg i bakgården, og vi hadde spanere fra politiet på soverommet, mens sønnen vår på ett år lå i senga og småpludret. Det var slåssing og skudd ute i gata, og skolen slet. Den tiden er forbi. Tøyen har i dag et godt rykte. Her er det et nettverk av folk som bryr seg om hverandre. Tøyensatsingen har også satt sine positive spor. Tøyen er helt klart landets mest sjarmerende bydel.
– Du er også kjent for å ta de svakes parti på Tøyen. Hvorfor dette engasjementet?
– Jeg ser mennesker rundt meg, som tar plass og inngår i nabolaget, og som gjør en innsats for fellesskapet. Når disse skvises ut, kan jeg ikke leve med det. De er ikke svake, men har ikke det økonomiske grunnlaget som sikrer dem en plass når bydelens popularitet stiger. Det er begrenset hva jeg kan gjøre, men jeg har da greid å lage litt rabalder.
[ Kemal skulle kastes ut av boligen sin. Nå får han forlenget kontrakten med tre år ]
– Du er født i Kristiansand. Hvordan havnet du selv på Tøyen?
– Det var her vi hadde råd til å kjøpe da vi ventet barn. Jeg hadde alltid tenkt på Tøyen som en stygg bydel med lite sol, mye søppel og stygge bygninger. Men så gikk den en liten faen i meg, som sa «la oss bo her, og se». Når man engasjerer seg, så oppstår det kjærlighet. I dag elsker jeg Tøyen, og jeg føler alltid en dyp fryd når vi kommer tilbake fra ferie og kjenner dette trøkket av liv. Bydelen er veldig forskjellig fra der jeg kommer fra i Kristiansand, hvor alle hadde nokså lik bakgrunn, tro og økonomi.
– Hvilken bok har betydd mest for deg?
– I de siste årene må det være «Håpets kronologi» av Tron Jensen. Den gir et fantastisk tidsbilde av Oslo på åttitallet og er skrevet med letthet, frekkhet og et sjeldent mot.
[ Betaler 8.000 i månden for et kott ]
– Hva gjør deg lykkelig?
– Å få være sammen med familien min, og ha god tid til å lese. Jeg har en skrivestue på Hadeland hvor jeg drar når jeg trenger ro, og hvor jeg dyrker grønnsaker. Det gjør meg lykkelig å grave fram potetene om høsten.
– Hvem var din barndomshelt?
– Hardyguttene. Jeg leste 80 av de 81 bøkene som var kommet da. Det var en bok jeg ikke fant, eller da jeg fant den var det for sent – da var det ikke så interessant lenger.
– Hva misliker du mest ved deg selv?
– Pessimismen min. Jeg har lett for å bekymre meg unødig, og se mørkt på ting. Noe som er helt uproduktivt.
– Hva gjør du når du skeier ut?
– Da blir jeg sittende altfor lenge oppe og drikke altfor mye.
– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot eller for?
– Det siste jeg demonstrerte for var «Black Lives Matters». Ellers så går jeg gjerne i tog for det meste som handler om rettferdighet, likeverd og litteraturens kår.
[ Tragedien på Tøyen (kommentar) ]
– Er det noe du angrer på?
– Jeg kan angre helt utrolig mye på små og uviktige ting, en dum vits eller noe upassende jeg har sagt en gang. Jeg bruker altfor mye tid og krefter både på anger og selvbebreidelse.
– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Leonard Cohen, mens han levde, og da måtte vi hatt med en gitar. Gjerne to, så kunne jeg spilt med, selv om han kanskje ikke hadde syntes at det låt så bra. I heisen ville han ikke hatt noe valg. Jeg blir aldri lei sangene og stemmen hans.
Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen!
