«Det har skjedd noe forferdelig, kan du komme», sa fembarnsfaren Mohammed Jama (44) da han ringte sin venn, forfatteren og Tøyen-aktivisten Bjarte Breiteig. Væpnet politi hadde kommet til leiligheten som Jama og familien bor i på Tøyen. Beskjeden var klar: Familien måtte komme seg ut.
Slik historien blir fortalt av Breiteig på Facebook og hos TV 2, er det tydelig at familien har hatt utkastelsen liggende over seg en stund. Fordi Jama angivelig har tjent 15.000 kroner mer enn han kan for å ha rett til kommunal leilighet, har bydelen varslet at de må ut. Men familien har klaget, og ifølge Jama er ikke klagen besvart fra kommunen.
Bydelsdirektør i bydel Gamle Oslo, Tore Olsen Pran, forteller til TV 2 at bydelen bare følger regelverket, at de har 3.000 husstander i bydelen som er vanskeligstilte på boligmarkedet, og at folk står i kø for å få tilgang til kommunale leiligheter.
Slike historier hører vi stadig oftere. Og det er opprørende. En familie med fem barn skal da ikke kastes ut av hjemmet sitt av politiet på den måten vi får det beskrevet. Riktignok har de visstnok blitt oppfordret til å pakke og flytte tidligere, men når klagen ikke er ferdig behandlet, burde de da få bli boende en liten stund? For som SVs Marian Hussain sier til TV 2: Det er ganske vanskelig for barna å ha hjemmeskole når de ikke har noe hjem.
Hvert år gjennomfører Oslo kommune 172 utkastelser. Dagsavisen har skrevet om familien Amiri som måtte ut på gata. Vi skrev også om Kemal Bakii som til slutt likevel fikk bli på Tøyen.
At det finnes inntektsgrenser for kommunal bolig er rett og rimelig. Problemet er at når den er så lav som den er, så faller for mange mennesker mellom to stoler: De klarer seg ikke på det åpne boligmarkedet, men de tjener for mye for kommunal leilighet. De straffes fordi de øker inntekten, og livene snus på hodet. Det er brutalt og fullstendig feilslått.
Byrådet i Oslo har lenge snakket om den tredje boligsektoren, og vi får stadig servert fine ord om pilotprosjekter. Det er bra. Men det hjelper ikke fembarnsfaren og familien som nå er kastet ut på gata at Oslo skal sikre en tredje boligsektor om noen år. Han og familien står i en krise nå, som de ikke skulle havnet i. Vi må ha et system som sikrer at familier ikke sendes ut på gata. Regler er til for å følges, men det trengs nok kommunale leiligheter til at saksbehandlere kan utvise skjønn. Å velge mellom familier er en umulig jobb, og da er det selvsagt at regelverket må følges til punkt og prikke, for at man skal få til noe som helst.
«Jeg ser blikket til barna, aner hva denne opplevelsen gjør med det de måtte ha av tillit til det norske fellesskapet. Den yngste sønnen går i fjerde klasse og er på skolen mens dette skjer. Skolens ledelse har appellert til bydelen om at gutten må få bli i dette miljøet hvor han er trygg. De har brukt tid på å bygge relasjoner – han må i alle fall få bli til dette spesielt krevende skoleåret er over?»
Dette skriver Bjarte Breiteig i et innlegg på Facebook som er delt av svært mange lørdag. Historien til familien Jama har opprørt mange denne helga. Dessverre er den en av altfor mange. Vi kan ikke bare snakke om Oslos skakkjørte boligmarked. Konkrete endringer må skje, og for de familiene som kastes ut på denne måten, haster det.
