Navn i nyhetene

På skuldra til Staysman

Hva skulle til for at Hanne Krogh (65) følte at hun fikk litt «street cred?» Jo, Hkeem (23).

Hvem: Hanne Krogh (65)

Hva: Artist

Hvorfor: Hadde siste program i årets sesong av «Hver gang vi møtes»

Hanne! Hva husker du best fra «Hver gang vi møtes»?

– Det må være den surrealistiske opplevelsen da Stian tatoverte navnet mitt på skulderen sin. Tenk det, at jeg skal sitte på skulderen hans hele hans liv. Også var det den «shoutouten» fra Hkeem, da han ropte navnet mitt i en ren tirade under låta «Lykken er». Da løfta jeg hendene og tenkte, jeg har fått street cred!

Er det pinlig å få så mye oppmerksomhet, egentlig?

– Jeg har litt trøbbel med det, ja. Jeg er ikke den første til å åpne døren til privatlivet mitt. Men så prøver jeg å tenke at det er en viktig del av sjenerøsiteten, å ta imot. Jeg delte ting jeg aldri har delt før, med noen.

Men hva tenkte du da du fikk forespørselen, vurderte du å takke nei?

– Jeg tror ikke det var en artist som hadde takket nei i år! Det var bare: hurra, jeg kan få lov til å gjøre jobben min! Ren tindrende glede.

Fikk det deg til å reflektere over egen karriere på en ny måte?

– Ja, på en veldig ny måte, for det har jeg nesten ikke gjort før. Jeg er ikke typen til å se bakover. Men da jeg gjorde det, var det som å møte gamle venner. «Nei, hei! Der er du. Hvorfor har vi ikke sett hverandre på så lenge, vi som hadde det så gøy?».


Hvordan føltes det?

– Jeg kjente på en veldig takknemlighet. Jeg er voksen nok til å forstå at det burde jeg være, og.

Har musikken din endra seg mye med årene da?

– Sangene mine har nok blitt mer og mer personlige. Før i tida var det uvanlig at jenter skrev sine egne sanger. Det var ikke et spørsmål engang, at jeg skulle gjøre det. Det er noen som spør meg av og til, hva skulle du ønske du visste da du var ung? Men da hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Summen av alle valgene man tar, er jo den jeg er i dag.

Har du en låt du er veldig stolt av?

– Ha ha, ah. Kanskje første gangen jeg brukte en melodi jeg også har skrevet selv. En sang jeg skrev om bestemoren min. Da takket jeg nei til to av landets beste komponister sitt forslag. Det var vakkert, men det var ikke sånn jeg kjente min bestemor. Hun var mye mer rocka. Og da tenkte jeg «Krogh, nå lager du den melodien selv!»

Hvem overrasket deg mest, på «Hver gang vi møtes»?

– Alle gjorde det på hver sin måte. For sånn er det. Sånne små kjendisbokser er for trange til å romme mennesker som de er. Men det var kanskje at Hkeem og jeg snakket så direkte sammen, jeg følte virkelig at vi «bonda» veldig. At vi to skulle ha så mye til felles!

Hvis du måtte gifte deg med en av de andre deltakerne, hvem hadde du valgt?

– Ha ha! De var ikke født da jeg spilte inn første plata mi, engang. Så de hadde nok alle sagt nei til det frieriet.

Så du på Grand Prix forresten – og hadde du en favoritt?

– Ja, det gjorde jeg! Favoritten min er konkurransen i seg selv. Det er så mye musikk som må gjennom veldig trange smug for å komme ut til de som skal lytte. Og det er det som er så deilig med Grand Prix – at dørene står på vidt gap.

Faste spørsmål! Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg begynte å lese da jeg var fire år. Så når jeg hadde ransaka hele barneavdelingen på Haugesund folkebibliotek, dukka det opp en bok på trappa. Den var fra en bokklubb, og var ikke ment til oss. Det var første og eneste gang jeg stjal! For det var «Lillelord» av Johan Borgen. Fra det øyeblikket av, visste jeg at uansett hvor vanskelig livet mitt var, fantes det et parallelt univers jeg kunne stupe inn i.

Hvem var din barndomshelt?

– Det var to! Den ene var Gene Kelly, han ligna sånn på faren min. Og John F. Kennedy. Jeg var sju da han døde, og satt og strigråt ved radioen.

Er det noe du angrer på?

– At jeg aldri lærte meg å spille piano. I den sannheten der, så ligger det så mange sanger gravlagt. Uskrevne sanger.

Du skal ikke bare lære deg det nå, da?

– Jo, god idé, haha!

Hva gjør du når du skeier ut?

– Det er hvitt, og tørt og flytende.





Selma Moren

Debattansvarlig i Dagsavisen