Annonse
Kjøkkenet på Mirabel på Sørenga trenger sårt en opp­gradering, selv om restauranten er nyåpnet. Det øvrige ved stedet oser av luksusfølelse.

Middelhavsfarer

Hei! Hvor skal du?

Annonse
Oslo

 

3

Mirabel Sørenga

Sørengkaia 163

Tlf: 919 15 491

Mat              2

Meny           4

Miljø            4

Service        3

Prisnivå       4

– Hei! Hvor skal du?

Han spretter fram fra en nyåpnet pizzaeske bak skilleveggen, en plugg av en sikkerhetsvakt som åpenbart er midt i personalmaten og tror det er stengetid. Men klokka er tidlig på ettermiddagen, Byløven er på vei tilbake til middagsbordet fra toalettet da stedets vakt blir så brysk at et nytt besøk absolutt ikke frister. Verken til toalettet eller restauranten for øvrig. Den litt uvillige passiaren avsluttes riktignok med et smil fra vaktens side, men før det lurer man på om man har glemt å kneppe både det ene og det andre mens man stammer fram at man gjerne vil tilbake til bordet. Etterpå lurer man på om de søte gamle damene som hygger seg ved nabobordet risikerer å bli utsatt for samme behandling, i så fall bør det være en hjertestarter i lokalet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

På Sørenga i Oslo åpner den ene restauranten etter den andre, alle med utsikt mot sjøbadet, Vippetangen, et kneisende nytt Munch-museum og en Barcode-rekke som fra denne kanten slett ikke framstår så grå som de siste dagers kritikere vil ha det til. Nesten ytterst på havnepromenaden lokker Mirabel med middelhavskjøkken og bar. Med litt godvilje kan nok stedet oppleves som en reise til et sydenland langt unna en travel norsk hverdag. Kanskje tar de mål av seg å lokke meglerne fra Tjuvholmen over til østsiden av havnebassenget, men ender trolig med tilreisende som vil heve seg et hakk over Egon uten å føle seg fremmedgjort. Mest av alt minner stedet om en eksklusiv utgave av Olivia, og er da også et ledd i en liten kjede av restauranter. At Mirabel finnes i Lillestrøm og på Jessheim Storsenter, forklarer «passer for alle»-menyen. Til tross for at sola varmer sitter det ikke en sjel på uteserveringen. Inne er det bortimot tomt, og stedet virker ikke fullere av at det toetasjers lokalet på en god dag har plass til et halvt tusen spisende. Noen har like store ambisjoner som penger. Servitøren er imidlertid både blid, proff og imøtekommende, lar oss smake på husets chardonnay og anbefaler mat fra en fyldig meny kjøtt- og fiskeretter, pasta og pizza. Dessverre går hun av vakt midt i måltidet, og arvtakeren skjønner ikke det enkleste ord norsk og er mest opptatt av å lytte til det som måtte komme av beskjeder gjennom øreproppen. – Jeg blir aldri helt vant til servitører som tror de er med i en James Bond-film, sier Byløven.

Les også: Ny medisin fra Tekehtopa

Servitører med ledninger ut av ørene og muskler i døra passer et sted som lett ville glidd naturlig inn på et jetsetsted i for eksempel Frankrike eller Spania. En mellomting mellom restaurant og nattklubb, med mørk og elegant barinnreding i skinn, gull, glass og stål, med flasker oppetter veggene og møbler som oser av jordfarget eksklusivitet. Flammer slikker opp langs vegginstallasjonene og du geleides inn etter alle kunstens regler, men typisk nok er det ingen som sier takk for besøket når du har lagt igjen en sum penger som svir som dårlig samvittighet på kontoen.

Les også: Er det noen sake?

Bordvennen bestiller en pizza med parmaskinke (165 kroner) som absolutt er god, og vitner om at kjøkkenets klassiske italienske retter av pizzaer og pastaer holder godt nivå. Men en forrett med hvitløksmarinerte snegler (109 kroner) – servert uten sneglehus – er en tam og pregløs affære, langt fra «escargots» slik de virkelig kan være når man får dem perfekt tilberedt. Men den store skuffelsen er hovedretten, en breiflabbfilet (299 kroner) servert med krepsehaler, reker og ferske grønnsaker. Risen som følger med er tørr og steinhard på det viset den blir hvis den blir liggende lengde, og fiskefileten som vagler over grønnsakene er om mulig enda tørrere, seig og framfor alt helt smakløs.

– Det er ikke engang mandag, konstaterer Byløven og leter etter krepsehalene. Det er mest reker, og i den grad de kan kalles ferske så er de nyfisket fra boksen. Skalldyrsausen, det lille som er, er det beste med en rett som til og med svikter i kjøkkenhagen, fordi de ovnsstekte grønnsakene har samme tørre konsistens som risen. Det hjelpeløse basilikumbladet på toppen av alt som bæres fram, er åpenbart kokkens signatur.

Mirabel byr opp til fest, eller som det står på nettsiden: «på Mirabel restaurant & bar partyer vi dere på en gastronomisk reise gjennom flere land». Og det hadde vært et helt greit party om selve reisen hadde vært en innertier.

– En ting er å sitte her på sommeren, ta et glass og se på livet og havet, men skal noen orke å ta turen ut hit når kulda kommer, må kjøkkenet snarest få samme prioritet som interiøret, konkluderer Byløven.

Les også: Real sørstatsmat

Annonse