SKOLEJENTE: Marianne klar for første skoledag.

Jeg besvimte på første skoledag

MIN OSLO-OPPVEKST: Jeg vokste opp på Veitvet i Oslo sammen med mor, far og min storebror Erling. Det var hans skyld at jeg besvimte da jeg var sju år, på min aller første skoledag. Det skriver ordfører Marianne Borgen.

 

Det var før første skoledag egentlig hadde startet, at jeg besvimte. Det var fordi broren min hadde fortalt at på skolen fikk vi stoooore sprøyter. Men kom meg raskt og var klar da jeg ble ropt opp utenfor skolens hovedinngang. Jeg hadde rød ransel, med reflekskanter og trafikkskilt. Ranselen var i plast og jeg syntes den var kjempeflott. Jeg hadde en fin rød kjole på og hestehale og pannelugg.

Jeg gledet meg veldig til å begynne på skolen, og jeg husker jeg fikk frøken Bryn som min første lærer.

Veitvet skole ble bygget ferdig i 1958.

Det var noen år etter at de fleste hadde flyttet inn. Min bror som skulle begynne på skolen i 1955, måtte gå til Nordtvedt skole.

Jeg var imidlertid heldig å fikk begynne på Veitvet helt nye skole, som første elevkull. Vi gikk i ren jenteklasse. 1BJ.

Bessadamene

Jeg husker spesielt Oslo-frokosten som veldig flott. Først og fremst «bessadamene» som jobbet med å lage i stand. Bessadamene hadde en viktig sosial funksjon, de var datidens miljøarbeidere som snakket mye med barna og hadde alltid tid.

Hvis jeg var veldig tidlig på skolen … sånn rundt halv åtte, fikk jeg lov til å hjelpe til å dekke på. Det var alltid stor stas. Vi la på bordene firkantede matpakkepapir. Oppå de la vi to skiver grovt firkantet brød, en halv gulrot, et halvt eple eller annen frukt. Så satte vi på små melkeflasker med metallkorker på hver plass. Jeg hadde lapp med hjemmefra for å slippe å spise brød med rogn og nypesyltetøy.

Når alle elevene kom for å spise var det kjempestrengt. Ingen fikk prate, alle skulle sitte stille. Men det fikk vi selvfølgelig ikke alltid til. Det morsomste vi visste var å plukke av melkeflaskenes korker, trykke de helt flate og sende de rundt i rommet som små ufoer. Da fikk vi alltid kjeft.

Les også: En oppvekst på utgått dato

Les også: Feil bukse på Oslo vest

Sjakkmiljø

En lærer som het Bror Eeg startet raskt en sjakklubb på skolen. Det er det eneste fritidstilbudet jeg husker vi hadde på skolen. Til å begynne med var det bare gutter som fikk gå der. Men Bror Eeg, var en flott lærer, og han inviterte oss jentene særskilt inn. Det har jeg vært så takknemlig for. Det var flere av oss jentene som begynte å spille sjakk, og vi var også det første jentelaget som stilte i Oslo-mesterskapet for skolene. Jeg tror det må ha vært da vi gikk i 5.-6.-klasse. Jeg ble også Veitvetmester i sjakk flere ganger. Jeg har hatt glede av sjakken også seinere.

Veitvetbyen

Mine foreldre og min bror Erling flyttet inn på Veitvet våren 1955. Adressen var Beverveien 12, leilighet 2.

Veitvetbyen ble bygd av Selvaag, som en del av den sosiale boligbyggingen etter krigen. Jeg tror mine foreldre betalte omkring 5.000 kroner for den 89 kvadratmeter store leiligheten i Beverveien. Pappa var ufaglært arbeider i byggebransjen og tjente den gang cirka 12.000 kroner i året.

Foreldrene mine fikk leiligheten i Beverveien 12 tildelt gjennom boligsjefens kontor, der de hadde stemplet i tre år, noe folk uten egen bolig kunne gjøre. Inntil da bodde vi i leiligheten til mine besteforeldre som selv leide i Sofies gate 1. Der hadde vi ett rom som mine foreldre, broren min og jeg bodde i. Så når de fikk tildelt leilighet på Veitvet var det stor glede og begeistring, en moderne flott leilighet, med innebygget kjøleskap, bad, stue, kjøkken og tre soverom fordelt på to etasjer.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Mamma og pappa syntes leiligheten var så stor at helt til å begynne med leide de ut det største soverommet til to damer fra Hadeland.

Alle naboene flyttet inn samtidig, og jeg husker det bodde mange barn i blokka vår, som hadde 20 leiligheter, pluss noen hybelleiligheter på baksiden. På det meste bodde det over 50 barn bare i vår blokk.

Det var et stort bomberom nede i kjelleren, som vi syntes var litt skummelt, og så var det et stort felles vaskeri.

Dugnadsånd

Jeg husker at det var store områder med leire rundt blokkene, som etter hvert ble opparbeidet til grønne fine gressplener. Alt ble gjort på dugnad, og jeg husker at mine foreldre var veldig aktive og mye ut og gravde og plantet.

Vi barna gledet oss også i flere år over leireområdene. Vi lekte «kappe land» og kastet femøringer på «Stikka».

Utearealene var ikke opparbeidet, skole fantes ikke. Det var kun en liten butikk. Veitvetsenteret kom i 1958, og var da Nord-Europas største kjøpesenter.

Jeg husker åpningsdagen. Da var det gratis softis til alle barna. Vi sto i kø helt fra skolen nederst i Veitvetveien og opp, og det smakte fantastisk.

Det var en stor opplevelse. Fra å føle av vi bodde avsides og på landet, kom liksom byen til oss gjennom senteret. En rekke flotte butikker, musikkonservatoriet ble plassert der, leger, tannleger, bank og mye mer. Men det viktigste for meg var biblioteket. Det var helt fantastisk. Mange av oss brukte det nesten daglig. Jeg husker det var et lekserom der, hvor vi kunne gjøre lekser. Og vi fikk også mye hjelp av dem som jobbet der. Det var skikkelig leksehjelp i praksis. Vi hadde den gang ikke mange bøker og oppslagsverk hjemme, så biblioteket var en gullgruve, og et fantastisk sted å få være.

Det som startet med angst og besvimelse første skoledag, ble en trygg og god oppvekst i et område med utfordringer som lærte meg betydningen av å ta vare på hverandre og akseptere forskjellighet. Selv om det var en annen tid, så trengte vi trygge voksne, steder å være og møtes – akkurat slik barn også trenger i dag.

Jeg tror mine foreldre betalte omkring 5.000 kroner for 89 kvadratmeter.

Les også: Da det var Oslo mot oss 

Les også: Flukten over Storokrysset

Les også: Hundrelappen som brant i lomma