Det hemmelige rommet

Rommet ligger i en fløy av huset som i dag rommer Kunsthøyskolen i Oslo. Det er eiendomsfirmaet Seilduksfabrikken DA som eier bygget, og de har visst om rommet siden de kjøpte huset på syttitallet, men har valgt å ikke gå ut med historien før nå. Nå ønsker de å restaurere rommet. De kontaktet kulturhistoriker Sjur Harby og fortalte at de hadde et «hemmelig» rom med autentisk interiør fra 1916, som hadde stått slik det var blitt forlatt siden siste gang det var i bruk, en gang i 1960. For Harby, som er over gjennomsnittet interessert i historie, var det som en drøm.

– Det var som å gå inn i en møllpose som har vært lukket i så mange år og som er så intakt. Det er så sjeldent at jeg får gåsehud, i dag finnes knapt et roteloft igjen i byen, og langt mindre urørte rom som dette. Det er et tidsbilde som må bevares. Radiatorpanelene, linoleumen, lysbryterne. Alt var bevart, også slitasjen. Man hadde ikke falt for fristelsen til å pynte på noe eller pusse opp, det er jo fantastisk, sier Harby.

– Arbeidernes historier er, mye takk være fagbevegelsen nøye dokumentert, men arbeidsgiversidens historier er ikke like grundig fortalt. Sånn sett er dette rommet ganske unikt og kan fortelle mye om både industrihistorien langs elven, om eierne og deres samtid, sier arkeolog Sjur Harby.

– Fordi Christiania seilduksfabrikk gjennom arkiver og fotodokumentasjon er så godt belagt kan vi lese fra forhandlingsprotokollene, til ulike tider, sette oss inn i alt som skjedde i dette rommet, hva folk sa og mente.

Piano og gull

Eierne, som har flyttet møblene til et lager for restaurering var nøye med å fotografere interiøret slik det sto da de fant det. Bildene som Dagsavisen har fått låne viser et mørkt, tungt værelse med gyllenlær-inspirert tapet, mahognimøbler, kunst og portretter i gullbelagte rammer.

– Interiøret er preget av en eleganse fra et Norge som går så det griner. Selv om Christiania Seilduksfabrikk og tekstilindustrien ikke var det som ga mest av seg lot man allikevel seg rive med av luksusbølgen. Tapetet stammer antakelig fra en fabrikk i Frankrike som spesialiserte seg på luksustapeter – og dette kan være det eneste rommet i landet som er bevart med dette tapetet. Kontormøblene, som er innkjøpt hos Myrstedt & Stern i Stockholm er høykvalitet i mahogni og mørk hud, dette firmaet er i dag ukjent, men var av de fornemste rundt 1. verdenskrig.

Han peker også på den lille rosetten i taket der det hang en lysekrone med datidens statusdetalj: godt synlige lyspærer.

– Elektrisitet var ingen selvfølge i 1916 men her dro de til med en forgylt lysekrone med godt synlige lyspærer. På gulvet lå et orientalsk teppe, sannsynligvis årsaken til at linoleumen – som også var dyrt den gangen – er så godt bevart. Sannsynlig årsak til at gulvet er så godt bevart. Og kronen på verket var et piano – steike snålt – i et direksjonsrom, men også ett av datidens store statussymbol.

Rommet ble pusset opp og modernisert rundt 1935–36 – sannsynligvis i forbindelse med et av fabrikkens jubileum.

– Nye gardiner ble hengt opp, de var i kunstsilke – – konservator Tone Rasch ved Teknisk Museum mener de kan også være noen av de siste i sitt slag som er igjen i Oslo, og de kan være produsert ved av en av de andre tekstilbedriftene langs Akerselva, forteller Sjur Harby.

Settes i stand

Nå skal rommet settes i stand, et arbeid som forhåpentligvis kan påbegynnes neste år. Lokale Oslo-bedrifter som Oslo Konserveringsatelier og malermester Steinar Onstad er trukket inn i arbeidet. Hvordan rommet skal brukes er ikke bestemt, men tanken er at publikum skal kunne få se bak det som så lenge var en låst dør.

– Vi regner med at eierne ønsker å skape en formidlingsarena for industrihistorien generelt og seilduksfabrikken spesielt. At besøkende skal kunne fornemme hvordan det føltes for dem som kom inn hit for å føre forhandlinger for de ansatte – et tungt ærverdig rom fylt med folk som egentlig ikke mente det samme som deg. Snakk om å gå rett inn i historien, sier Sjur Harby.