De tarvelige Indvaaneres Kilde til Forsyning

Byens kjøpmenn satte svært liten pris på konkurransen fra folk som solgte varer på torget. Torghandlerne betalte ikke skatt og heller ingen husleie, bare en liten torgavgift hvis de skulle stå der mer enn to dager. De kunne derfor selge varene sine billigere enn butikkene, noe som påførte kjøpmennene mye hodebry.

Et lynnedslag i Hellig Trefoldighets kirke i 1686 og en påfølgende brann var utløsende årsak til flyttinga av kirke og torghandel fra Christiania Torv. Alle egna tomter innafor kvartalene var i bruk, derfor måtte den nye kirka reises utafor byvollene. I 1697 sto den ferdig ved Store Vollport. Gapestokken fulgte med.

Festningsvollen ble revet få år seinere. En stor dam foran byporten mista sin funksjon som vollgrav og hindring for eventuelle angripere. Dammen lå dessuten i veien for tradisjonell torgvirksomhet foran kirka. Kommunen beordra derfor innbyggerne til å tømme søpla si i dammen, og løste dermed flere problemer i en smekk.

Les også: Nyhetssentral og sirkus for folket

Men det drøyde lenge før det nye torget ble anlagt. I 1735 mista byens borgerskap tålmodigheten og krevde handling. Kort etter ble tomta stukket ut, forstadsrønnene fjerna, og tusenvis av lass matjord ble fylt over søppeldynga. Til markedet i februar året etter sto Stortorget klart for åpning ved skjæringspunktet for hovedinnfartsårene Grensen, Møllergata og Storgata.

De første åra ble torget lite brukt utenom markedsdagene. Men etter hvert kom det i gang et akseltorv noen dager i uka, og smått om senn ble daglig torgvirksomhet vanlig. Avstraffelsesseanser som kagstrykninger og henrettelser med øks foregikk nå på Stortorget.

Alle slags varer ble solgt på torget. Også levende storfe, småfe og fjærfe. Ifølge Tobias 1/2010 var tidas begrensede muligheter for kjøling årsaken til at dyra ble solgt levende. Salget foregikk under åpen himmel i all slags vær, og varene ble dermed utsatt for både sol, regn og skitt. De hygieniske forholda ble tidlig gjenstand for diskusjon. Opinionen var spesielt kritisk til kjøttomsetninga. Det ble bygd noen salgsboder eller snarere plankeskur ved Kirkegårdsmuren, uten at det hjalp særlig mye.

For å få kjøttsalget inn i ordna former vedtok kommunen i 1840 å oppføre slakterboder. Stadskonduktør Chr. H. Grosch fikk oppdraget med å tegne dem. Tjuefire basarer ble reist der kirkegårdsmuren hadde gått langs Karl Johans gate og Dronningens gate. Anlegget ble seinere utvida sånn at basarene og Brannvakta, som ble oppført på samme tid, til sammen danna en snau halvsirkel. Kjøtthandlerne fikk leie plasser her for en billig penge, men salget av kjøtt på selve torget fortsatte.

Handelsloven av 1842 oppheva borgernes handelsprivilegier. Det vil si at salg av «innenrikske Varer» og «Fornødenhetsartikler» ble frigitt så lenge salget ikke foregikk fra et fast utsalgssted, altså butikker. Det ble også lettere å få handelsborgerskap, og flere fikk tillatelse til å drive handel utafor byene. En ny yrkesgruppe vokste fram, såkalte oppkjøpere som dro rundt i bygdene og kjøpte varer for videresalg på torgene i byene.

Denne liberaliseringa fikk begeret til å flomme over for byens kjøpmenn, som jo måtte betale både skatter og avgifter i tillegg til husleie og utgifter til drift. I håp om å presse torgprisene oppover, ba de myndighetene øke torgavgiftene. De argumenterte blant annet med at kvaliteten på varene var langt dårligere på torget enn i butikkene, noe som antakelig var en realitet. Men protestene var til liten nytte.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre Oslo-sider her!

Ifølge representantskap nr. 1/1882 (Tobias 10/2010) var det byens «ubemidlede og tarvelige Indvaanere» som handla på torget, det vil si folk som var nødt til å «betænke sig paa hver Øres unødvendige Udgift». Kjøpmennenes krav om høyere avgift ble avvist fordi myndighetene ikke ville berøve de fattige «den Kilde til deres Forsyning, som de selv anser for den billigste og bedste». Det viktigste var at de fikk mat på bordet, kvaliteten fikk komme i annen rekke.

Torghandelen fikk fortsette som før. I et tillegg til torgvedtektene av 1892 het det: «I indtil 2 av ukens dage kan torvene benyttes uten avgift av hvemsomhelst til salg av egne husdyr, frembringelse av egen husflid, av egen landbonæring eller av egne eiendomme, utbytte av egen jakt eller eget fiske, fisk som man selv har røkt, saltet eller ludet, brændeved samt vilde urter og bær». Ønsket om kontroll med kjøttomsetninga og hensynet til befolkningas helse førte til at en offentlig kjøttkontroll ble oppretta i 1894.