Øya som forsvant

Den vakre og kuperte Sjursøya tilhørte i middelalderen Mariakirka i Gamlebyen og hadde 200 ulike blomster og planteslag. Fra 1870 ble det bygget villaer med hager, og badeliv og rekreasjon for velstående kristianiafamilier kjennetegnet øya. Rutebåten D/S «Ceres» stoppet her på sin rute mellom Pipervika og Bekkelaget, men forfatteren Johan Borgen forteller fra sitt barndomsparadis at øya ikke var for alle: «Her tåltes ingen pensjonatvirksomhet, og her var landstigning forbudt. Her var ikke plass for andre fremmede enn dem man inviterte». Familien Borgens landsted Eden lå nydelig plassert mellom frukttrær, og med fritt utsyn over fjorden og de andre øyene, men i 1920 var det slutt på idyllen.

Allerede i 1915 var Sjursøya tegnet inn i konkurranseplaner for byens havneområde. Tanken var å legge gassverk på øya og etablere havneanlegg. Øya lå i nabokommunen Aker, og Kristiania ønsket å innlemme øya i byen da de kjøpte den i 1920. I 1921 startet Havnevesenet å rive husene. Sjursøya gjennomgikk en dramatisk forandring. Den kuperte øya måtte utplanes. Arbeidet ble drevet som nødsarbeid, der på det meste var 1500 fattige og arbeidsløse som ble satt til sprenginga på øya i to skift. Fram til 1934 ble 900 000 kubikkmeter stein sprengt ut, og øya gjort landfast. Til slutt var det lite som minte om den opprinnelige øya.

[ Langøyene - dumpingplassen for søppel og byens fattige ]

Havna var planlagt for massegods, men på midten av 1930-tallet ble det forhandlet med Nyland verksted om å flytte fra Bjørvika for å åpne for utbygging av østhavna. Det var praktisk vanskelig å ha et så viktig havneområde i en annen kommune og i 1936 gikk Aker kommune med på å gi fra seg Sjursøya. Oslo ønsket alle øyene og hele kyststrekningen fra Kongshavn, men bare Sjursøya inkludert det nærmeste strandområdet og Kneppeskjæret ble lagt til Oslo ved kongelig resolusjon i 1938. For å komme til Sjursøya fra Oslo måtte man fortsatt passere Aker kommune.

Til tross for stor oppslutning om parolen «Reis det nye skipsverftet på Sjursøya» i 1. mai-toget i Oslo i 1935, ble Nyland verksted ikke flytta til Sjursøya. Istedenfor ble oljehavna flytta hit fra Paulsenbryggen nedenfor Østbanen. Den nordøstlige delen av øya ble brukt som bensinhavn og i 1938 ble 4000 kvadratmeter frigjort til det amerikanske oljeselskapet Texaco til omlasting av bensin og olje. På nordsida ble det etablert kullkai for «A/S Sjursøen Kull og Koks» og på sørsida et nitti meters kaianlegg for Ford Motor Company. I tillegg bygget statens kornforretning kriselager av korn.

[ Hemmeligheten i Malmøgata ]

Da Norge ble okkupert i 1940 var alle kaiene i oljehavna ferdige og det tyske luftvåpenet beslagla hele øya til flystripe og forlegninger. Etter krigen etablerte Hydro, Mobil (Sporveienes Bensin Depot), Esso og Shell seg på øya. I 1952 fikk firmaet A/S Ekeberghallene konsesjon på adkomsten til industri og lagerhaller som ble sprengt ut i fjellet mellom Sjursøybrua og Bekkelagskollen. Havnevesenet flyttet ut hit på midten av 1950-tallet og mellom 1962 og 1978 lå det gassverk på vestspissen.

De siste tretti årene er byen åpnet mot fjorden. Motorvei og industri er byttet ut med fjord og sjø. Med havnepromenaden fra Tjuvholmen til Sørenga er Oslo blitt fjordby, men Sjursøya som Norges største containerhavn gjør Oslo også til en fortsatt synlig havneby. Tankanlegget i Ekebergåsen og oljehavna på Sjursøya forsyner førti prosent av Norges drivstofforbruk. På grunn av store byggeprosjekter i Oslo er det etablert en moderne betongfabrikk på Sjursøya. Som kanskje eneste havn i verden har Oslo havn en estetisk veileder for utviklinga av havneområdene, og siloene fra Norcem er derfor malt i blågrått så de glir inn i himmelen og bakgrunnen. Hovedprinsippet er likevel at havna skal eksponeres, ikke skjules.

[ Her finner du mer byhistorie fra Oslo ]