I HAVANNA: Dag Nylander leder Norges team som tilrettelegger for forhandlingene i en av verdens lengst pågående konflikter. – Det blir fred, sier Nylander. FOTO: HEIDI TAKSDAL SKJESETH

Han er vår mann i Havanna

De siste tre årene har Dag Nylander flydd skytteltrafikk Oslo-Havanna. Målet: Fred i Colombia.

 

HAVANNA (Dagsavisen): På et lite, inngjerdet område utenfor Cubas hovedstad, Havanna, forsøker 40 geriljamedlemmer fra FARC og like mange representanter for staten Colombia å løse en over 50 år gammel, brutal og blodig konflikt. En liten dam ligger idyllisk mellom hjemmene, som til vanlig huser besøkende presidenter og statsoverhoder. Nå har geriljaen inntatt området. Og Dag Nylander, lederen for Norges tilretteleggingsgruppe.

Den lengste krigen

Etter nesten tre års forhandlinger begynner både Nylander, FARC og Colombias myndigheter å bli utålmodige.

– Det kan være slitsomt å farte fram og tilbake og å bo halve tida her og halve hjemme. Men det er verdt det, sier Nylander til Dagsavisen.

Opptil 200.000 mennesker er drept i krigen mellom den marxistiske geriljagruppa FARC og den colombianske staten, i det som regnes som Latin-Amerikas lengste borgerkrig. Med Cuba som vert, har Norge fått rollen som tilrettelegger mellom geriljaen og myndighetene. Etter nesten tre år med forhandlinger, kjenner Dag Nylander hovedpersonene på begge sider godt.

Det hender også at de gamle blodfiendene møtes på sykkel- eller spasertur rundt den idylliske innsjøen. Alle sier de er optimistiske, når 37. runde i forhandlingene nå går i gang.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Dyp krise

Men det er ikke lenge siden forhandlingene var i dyp krise, den verste så langt. I en konfrontasjon i Colombias jungel drepte geriljaen FARC elleve unge soldater. Tiltroen til fredsforhandlingene stupte. For Colombias regjering er støtten i befolkningen det mest kritiske: Mange colombianere har dyp mistro til FARC, som i årevis har drevet med kidnapping, utpressing og narkotikaproduksjon for å finansiere geriljaen.

– Det er vanskeligere å erklære fred enn krig, har Juan Manuel Santos, Colombias president, sagt.

For Dag Nylander og det norske teamet handler det om å finne kreative og spiselige løsninger for begge parter. De viktige punktene om landreform og politisk deltakelse er det allerede en grunnleggende enighet om. Men hvordan skal menn og kvinner skyldige i grove overgrep og brudd på menneskerettighetene straffes? Begge sider har grufulle overgrep på samvittigheten. Ingen vil i fengsel.

LES OGSÅ: Nærmere en fredsavtale i Colombia

USA med

Dag Nylander er likevel optimistisk. Nylig engasjerte også USA seg i forhandlingene ved å utnevne en spesialutsending, trolig som følge av USAs endrede Cuba-politikk. Det har vært gjort flere forsøk på å megle fram fred mellom partene i Colombia. Men aldri har samtalene kommet så langt som nå, sier Nylander.

Han tar likevel forbehold. En vet aldri hva som kan skje.

– Blir det fred i Colombia?

– Ja. Det blir fred en dag. Men det er ikke sikkert det skjer nå.

 

 

FARC: Vil ha rettferdighet

– Vi ønsker fred og rettferdighet, sier FARC.

Fram til nylig ledet 53 år gamle Pablo Atrato 200 geriljasoldater nordøst i Colombia. I dag sitter han rundt forhandlingsbordet i Havanna. Han er optimistisk. Og rastløs. Kontrasten fra 20 år i jungelen til et begrenset område på Cuba er stor. Han savner Colombia. Men tror han kan være med på å få på plass en historisk fredsavtale. Den må bidra til sosial rettferdighet. Og ikke inkludere fengselsstraff for noen av geriljamedlemmene, slår Atrato fast.

– Aldri har noen forhandlet seg selv fra jungelen til fengsel. Det skal heller ikke vi, sier Atrato til Dagsavisen.

Han jobber for at geriljaen kan entre den politiske scenen, uten fare for egne liv.

– Colombia er fortsatt ett av de verste landene å være fagforeningsleder eller menneskerettighetsaktivist i. Hvordan kan myndighetene endre det? De må vise at de kan og vil, sier Atrato.

– Dere har drept uskyldige?

– Vi har gjort feil. Jeg er en fredelig mann, jeg ønsker ikke vold eller konflikt. I dag bruker Colombia 13 prosent av statsbudsjettet på militæret. Det burde brukes på utdanning. Målet er at flertallet kan leve et bedre liv.

– Hva skjer hvis forhandlingene feiler?

– Da fortsetter vi kampen.

– Med våpen?

– Hvis nødvendig.