En realists drømmer

«Du kan ikke snu vinden, så snu seilet,» sier et swahili-ordspråk. Å snu seilet - fra konfliktforebygging til økonomisk utvikling, fredsbevaring, menneskerettigheter og klimaendringer - er nå mer enn noensinne opp til hver og en av oss. Vinden vil følge sin egen, ubestemmelige kurs, men overalt i dagens samfunn kan menn og kvinner avgjøre sin skjebne på måter det tidligere var umulig å forestille seg. Tyranner og fromme hyklere, krigsherrer og forbrytere, folk som utbytter menneskelig kapital og folk som ødelegger naturressursene våre, vil vi alltid ha blant oss, men seilene deres er ikke de eneste som kan tøyle vinden.

Tidlig i 2011 begynte en storm av forandring å blåse over den arabiske verden. Gjennom den arabiske våren trådte unge mennesker over hele regionen fram som én mann, desperate i sin lengsel etter verdighet, og krevde muligheter og frihet til å forfølge sine ambisjoner om et bedre liv. Det var en kraft av en type man ikke kan motstå, i hvert fall ikke i lengden. Vi har sett den utspille seg i Afrika, Latin-Amerika og Asia, og nå var tida endelig inne for den arabiske verden. Ingen steder gjorde et regime voldsommere eller mer gjenstridig motstand mot denne forandringen enn i Syrias hovedstad Damaskus. I løpet av et blodig år som begynte i mars 2011, ble verden vitne til at Syrias ungdom i uke etter uke søkte ut på gata for å bønnfalle om en bedre, mer rettferdig og ansvarlig styringsform. Protestene tiltok i volum, den væpnede motstanden ble kraftigere, og sikkerhetsstyrkene fortsatte å slå tilbake. Den syriske våren, som i skrivende stund blir anslått å ha kostet omtrent 10.000 sivile personer livet, har forvandlet seg til en gryende borgerkrig.

I februar 2012, mens jeg gjennomgikk de siste utkastene til denne boka hjemme i Genève, fikk jeg en telefon fra etterfølgeren min, generalsekretær Ban Ki-moon. Han lurte på om jeg ville si ja til en forespørsel han hadde fått via en gruppe utenriksministre, om å be meg påta meg rollen som verdenssamfunnets utsending under krisen i Syria. De trengte en megler som kunne gi seg i kast med de indre, regionale og internasjonale splittelsene som fulgte med konflikten i landet, og som ville forsøke å løse dem på fredelig vis. Jeg sa ja, i full visshet om hvor vanskelig det ville bli å bygge en bro over de fiendtlige holdningene og skape en bakgrunn for en framforhandlet overgang til en fri, representativ styreform i Syria. Jeg visste dessuten at alternativet, en borgerkrig som også trakk inn regionale og globale makter og spredte seg til skrøpelige nabostater, kunne få langt videre - og mer varige - forgreninger. Konflikten var like komplisert og ondartet som noe jeg hadde støtt på i løpet av mine femti år i det internasjonale diplomatiets tjeneste.

Krisen i Syria besto ikke bare av protestbevegelser og opprørsgrupper som opererte på gateplan mot et flere tiår gammelt regime. Den var en malstrøm hvor dusinvis av regionale aktørers nidkjært voktede interesser også virvlet omkring: Tyrkia, Israel, Jordan, Saudi-Arabia, Qatar, Iran … Splittelsene ble ytterligere forsterket av Russlands, Kinas, USAs og EUs sprikende interesser. Og Syria er like sammensatt som noe annet samfunn i regionen. Kløftene blir raskt like dype og bitre som i Libanon, med et omfang som får sammenstøtet mellom de fiendtlige, sekteriske holdningene til fullstendig å overskygge selv dem som rystet Irak etter 2003. Konflikten truer med å desintegrere en stat som befinner seg i krysningspunktet mellom tallrike regionale og internasjonale krefter, mellom rivaliserende religioner og sekter, i en region hvor ekstremismen lusker omkring. I tillegg har Syria et av verdens største lagre av kjemiske våpen.

I dette lyset blir det kanskje forståelig at det dominerende budskapet (faktisk det eneste, virket det som) i mediene da jeg påtok meg oppgaven, var «en håpløs oppgave». Hvordan kunne det, i en slik krise, i det hele tatt finnes noen mulighet for en fredelig omlegging av det syriske samfunnet? Jeg visste at dette inngrepet ville bli en dans på den strammeste av alle liner, vevd sammen av et dusin sprikende tråder. Jeg konsentrerte meg først om å bygge bro over de intense splittelsene i Sikkerhetsrådet. Da jeg fikk støtte fra alle hold til sekspunktsplanen min, gikk jeg - med solid internasjonal ryggdekning - i gang med regimet. Opprinnelig, i mars 2012, gikk både den syriske regjeringen og opposisjonen med på fredsplanen. I skrivende stund, det vil si i mai 2012, har volden blusset opp igjen, med forferdelige omkostninger for Syrias sivile befolkning. Mitt budskap til Sikkerhetsrådets medlemmer og de landene som har noen innflytelse over Syria, var klart nok: Hvis Syria skulle oppleve noen slutt på volden og overgang til et legitimt styre, måtte de i fellesskap øve det nødvendige presset for at de diplomatiske anstrengelsene skulle lykkes.

Tida framover for Syria er like ladet og usikker som noe landene i den arabiske verden står overfor i dag. Det må skje forandringer i Damaskus - det vet regimet, det vet regionen, og det vet verden. Spørsmålet er om det vil skje gjennom en blodig og enormt ødeleggende borgerkrig, eller om det syriske folk vil se sin higen etter ekte frihet og individuelle rettigheter oppfylt ved hjelp av en overgangsprosess til et representativt styre. Akkurat som hver av oss kan se til Syria, se hvilken pris landets borgere betaler for å oppnå en viss grad av frihet og verdighet, må vi, som et globalt fellesskap, ta til oss fortidas hardt tilkjempede lærdommer og forsøke å hindre urettferdigheten og urimeligheten i å slå rot før de skaper krise og konflikt. En forebyggelseskultur kan være langt mer effektiv enn et slagord. Vi vet at sikkerhetens tre bæresøyler - utvikling, rettsstat og menneskerettigheter - er uunnværlige i seg selv, og at de er avhengige av hverandre for å sikre at ikke en av dem skal trues av de andres svakhet. Krisene i offentlig tillit og styring som har feid over verden fra den arabiske våren til Europa og Asia, har lært oss at uten rettsstat og menneskerettigheter vil den ujevne utviklingen og de snevre formene for sikkerhet ikke være bærekraftige. For så vel regjeringer som frivillige organisasjoner, næringsliv og enkeltpersoner er dette en lærdom med kraft til å forvandle både statenes og folkenes liv.

Dette er et utdrag fra epilogen i Kofi Annans 
selvbiografi «I krig for fred», som nå foreligger på norsk.

© 2012. Oversatt av Kjell Olaf Jensen, gjengitt med 
tillatelse av Aschehoug forlag og The Wylie Agency.

Gode intensjoner

I 2001 virket in­­­­gen­­­­ting umulig for mannen fra Ghana. Han var den mest po­­­­pu­­­­­­lære sekretæren noensinne. Så tok det slutt. USAs alenegang etter 11. september, korrupsjonsanklager mot FN, handlingslammelse i møte med etnisk rensing i Sudan og Zimbabwe, samt ansatte som ble beskyldt for seksuell trakassering, bidro til å true FNs eksistensberettigelse. Den amerikanske journalisten James Traub utga i 2006 boka «The Best Intentions. Kofi Annan and the UN in the Era of American Power»(2006). Han var ikke optimistisk på organisasjonens vegne. Annans varemerke var ikke knyttneven, det var stoisk ro, dialog, forhandling. «Nice guys get crushed», som en overskrift lyder i Traubs bok. FN-bygningen ristet av skrekk da George W. Bush i september 2002 utfordret FN til å støtte en invasjon av Irak, ifølge Traub. Annan fryktet ikke Saddam Hussein så mye som han fryktet for organisasjonens framtid. Annans motvilje irriterte de FN-fiendtlige kretsene i USA. De satte krefter inn på å avdekke korrupsjon i systemet. De fant det, i olje-for-mat-programmet, som blant annet beriket Annans sønn, Kojo.

Redningsmannen

De som leser Sa­­­­mantha Pow­­­­-ers 600 sider lange biografi «Redningsman-nen» vil opp-dage at FN ikke er den lyseblå idyllen de er oppdratt til å akte. Boka er en imponerende studie av FNs kronglete vei gjennom de siste 30 års konflikter, sett gjennom livshistorien til en av FNs mest briljante tjenere: Den brasilianske diplomaten Sergio Vieira de Mello, skrev Dagsavisens anmelder da boka utkom i 2008. Prosjektet lykkes fordi Vieira de Mellos liv var like spennende som en statsleders og fordi Samantha Power gjør historien hans til en større og viktigere historie om FN og verden de siste 30 årene. På sin beste skriver hun også svært godt, ifølge Ivar Iversen. Power følger diplomatens liv fra han som 21-åring fikk jobb på kontoret til FNs høykommissær for flyktninger i Genève. Libanon, Kambodsja, Vietnam, Bosnia, Rwanda, Kosovo, Øst-Timor, Irak: Vieira De Mello ble sendt overalt hvor det fantes et problem. Han var FNs problemløser, og av mange ansett som Kofi Annans naturlige etterfølger som generalsekretær, ifølge Dagsavisens utenriksredaktør.