I morgen holdes andre runde av presidentvalget i Tunisia. Her fra et valgmøte til støtte for sittende president Moncef Marzouki. FOTO: AIMEN ZINE/NTB SCANPIX

Advarer mot å avskrive den arabiske våren

Fire år etter at opprørene startet, er Midtøsten-analytiker Fawaz Gerges optimist for den politiske utviklingen i Midtøsten.

Denne uka er det fire år siden den arabiske våren startet i landsbyen Sidi Bouzid i Tunisia i 2010, da en grønnsakshandler satt fyr på seg selv. I morgen holder landet andre runde av presidentvalget. Det er det første frie presidentvalget i landets historie, og et lyspunkt i regionen.

Mens regionen preges av IS og sekterisk maktkamp, advarer Fawaz Gerges, en ledende ekspert på Midtøsten, mot å avskrive den arabiske våren. Gerges er professor ved London School of Economics og har skrevet boken «The New Middle East» om de arabiske revolusjonene. Dagsavisen møter ham når han gjester Oslo for å snakke på et seminar om sikkerhetspolitikk.

 

- Var ikke unikt

Som én av få betegner Gerges seg som optimist for den politisk utviklingen i Midtøsten.

- Det er ingenting unikt ved den politiske volden som oppsto. Det som er unikt, er våre forventninger til at samfunn skal bevege seg, som ved et trylleslag, fra autoritære samfunn til demokratier. Betegnelsen «arabisk vår» er ikke dekkende. Det som skjedde var brede, sosiale og folkelige opprør og kulminasjonen av en sosioøkonomisk og politisk krise akkumulert gjennom 30-40 år, sier Gerges.

 

- Glemmer aktivistene

Professoren mener kritikerne glemmer revolusjonenes aktivister.

- De er fortsatt der, men de er stemmeløse. Regionens framtid avhenger av disse. Kanskje kan de styrkes ved en regional utmattelse etter all voldsbruken, en internasjonal intervensjon i Syria og at Tunisia lykkes. De kan kun styrkes hvis geværene byttes ut med stemmeurnene.

De revolusjonære aktivistene var forent uten en felles agenda for en framtidig stat. De besto av islamister, sosialister, nasjonalister, menneskerettighetsforkjempere og sekulære.

- Denne kortvarige enheten ble sprengt da presidentene falt, sier Gerges.

Kampen om statenes framtidige identitet ble kuppet av andre aktører.

- Men den arabiske våren flyttet historiens hjul i retning progresjon. Kampen for frihet, verdighet og demokrati slapp ut av boksen, til tross for utviklingen i Egypt og Syria. Konfliktene inngår i samfunns prosesser for å oppnå konsensus. Europa brukte 300 år på å nå freden i Westfalen i 1648, påpeker Gerges.

 

- Vold vil dominere

Den sekteriske maktkampen mellom sjialederen Iran og sunnilederen Saudi-Arabia dominerer regionen, mens en global kappestrid utspilles mellom USA og Russland. Samtidig faller oljeprisen. Gerges tror følgende om utviklingen i regionen:

* Uten internasjonal intervensjon i Syria vil landet bli delt mellom president Bashar al-Assad (urbane strøk) og opprørere (landsbygda).

* Libya kan gå mot demokrati eller borgerkrig, sjansene er 50-50.

* Framtida til Yemen og Irak står på spill.

* IS vil være en aktør så lenge borgerkrigen i Syria pågår.

- På kort sikt vil omstridte former for politikk, politisk kamp og politisk motivert vold dominere. De neste fem til ti år vil preges av gradvis overgang. Ikke mot demokrati, for det er misledende å si at disse samfunnene med letthet vil kunne bli demokratier, men mot økt pluralitet. Å skape demokrati kan ta to-tre tiår, sier Gerges.

Mye vil avhenge av Tunisias utvikling som en regional, demokratisk modell, mener eksperten.

- Hvor ser du aktørene som fører ideene bak den arabiske våren videre?

- Det er en korrekt innvending. Vi har ikke Sveits og ingen Marshall-plan. Det er et vakuum i regionen. Den arabiske liga er splittet og eksisterer nærmest ikke. EU eller USA har heller ikke bistått regionen særlig i overgangen, sier Gerges og mener vil bli langvarig så lenge sekteriske konflikter pågår og den sosioøkonomiske situasjonen er vanskelig.

 

Sharia eller sekulær?

Utover militante aktører, splittes regionen av politiske islamister, som brorskapsbevegelsen i Egypt, som står imot nasjonalister, herunder de sekulære.

- Nasjonalister og islamister vil innse at de ikke kan ta livet av hverandre til evig tid. Jeg tror egypterne vil komme til fornuften og innse at hæren ikke kan gi dem det de etterspør, sier Gerges.

- Hvilke land vil definere religions rolle i staten?

- I Tunisia har islamistene gått med på en samfunnskontrakt som ikke er basert på sharia. Jeg tror islamister i Jordan og Egypt etter hvert vil gjøre det samme.

 

Paradokset Tunisia

Fire år etter er arbeidsløsheten blant unge fortsatt blant verdens høyeste.

- Jeg kommer til å sjokkere deg ved å si dette, men jeg er ikke overrasket over at IS har 17.000 soldater. Gitt den sosiale og økonomiske krisen, ville jeg forventet at flere hundre tusen arabiske unge reiser til Syria og Irak, sier Gerges.

Regionen kan ikke sammenlignes med Øst-Europa, mener Gerges og tror Tunisia har forutsetninger som regional modell: det er et lite land, med en kvinnebevegelse, arbeiderbevegelse, svakere hær og en middelklasse som fôrer et sterkt sivilsamfunn.

- Tunisia har også politiske ledere som har bestemt seg for at de skal lære av Egypt og ikke risikere alt for makt.

Samtidig har Tunisia flest fremmedkrigere.

- Ungdomsarbeidsløsheten i Tunisia er på 40 prosent. Dette er unge uten en framtid, de desperate og ønsker å være en del av noe større. Men ideen om kalifatet er et imaginært samfunn, sier Gerges.