Iraks regjering sier nei til Iran

Det var irakiske regjeringsstyrker som fredag i forrige uke stormet basen til gruppa Kateeb Hezbollah, en iransk-støttet milits som hittil har gjort bortimot som den ville i Irak.

Iran er den dominerende makten i Irak. Aldri tidligere har en irakisk regjering våget å ta slike skritt mot noen av de iransk-støttede militsene i deres land.

Hundretusener er blitt drept i Irak i årene etter at diktator Saddam Hussein ble veltet i 2003. Men nå kan en enkelt storming av en liten militærbase i Bagdad kunne føre til store forandringer.

Les også: Her kutter myndighetene internett for å stanse demonstrasjoner (+)

Tar tilbake kontroll

Rahman Aljebouri, en irakisk demokratiaktivist, mener at aksjonen, som fant sted fredag, gir håp.

– Skrittet statsministeren tok er avgjørende for regjeringens evne til å gjenvinne kontrollen over sikkerheten i landet, sier Aljebouri til Dagsavisen.

Iran har i overkant av 160.000 væpnede menn i militser i Irak. Kateeb Hezbollah, en av de sterkeste militsene, har vært involvert i gjentatte avfyringer av raketter mot USAs ambassade, som ligger i den toppbevoktede såkalte grønne sonen i Bagdad. Mange av militsene er også involvert i utpressing og tjuveri, og har gjort seg upopulære.

Irans flerårige dominans i Irak er del av en dramatisk maktkamp om herredømme i Midtøsten. På den ene siden står ikke-arabiske sjiamuslimske Iran, som trekker i tråder i Libanon, Jemen, Syria og Irak, og på den andre står sunniarabiske land, ledet av Saudi-Arabia, som søker å stoppe Irans inntog.

Les mer: Iran kan komme styrket ut av krisen med USA (+)

Protesterer mot Iran

Spørsmålet nå er hva Iran vil gjøre når Iraks regjering under den nye statsministeren Mustafa al-Kadhimi våger å utfordre dem. Flere analytikere tror dette kan være det første skrittet mot en større konfrontasjon.

Men det kan også hende at Iran rett og slett ikke er i stand til å gjøre stort, av helt andre grunner.

Etter at USA drepte den iranske generalen Qassem Soleimani i et droneangrep mot flyplassen i Bagdad i januar, har iranske myndigheter delvis mistet grepet. Soleimani var lederen av den såkalte Quds-styrken, og ansvarlig for Irans militære visjoner utenfor landets grenser.

Etterfølgeren Esmail Ghaani har vist seg så lite vellykket at sjiamuslimske ledere i Irak, som ayatollah Ali al-Sistani, ikke en gang ser grunn til å møte ham.

Irak har også siden oktober i fjor vært preget av store gatedemonstrasjoner som delvis er rettet nettopp mot Irans innblanding i landet. Til og med hjemme i Iran er regjeringen på defensiven, både på grunn av Corona-krisen, men også fordi president Hassan Rouhani tok i bruk brutale midler for å slå ned mot indre motstand og protester der.

(Saken fortsetter under bildet)

Avdøde general Soleimanis etterfølger Esmail Ghaani, leder for Quds-styrkene. Foto: NTB scanpix

Risikofylt 

I stedet kan svaret komme fra et annet hold. For en annen iransk-støttet milits utfordrer nå Iraks statsminister, og sier at han risikerer å «tape alt».

– Du ønsker å finne en løsning på motstandsgruppenes angrep mot de amerikanske styrkene, men du vil aldri greie det. Ingen tidligere regjering tok slike skritt ettersom de skjønte at dette var et felt de ikke måtte røre, sa Qais al-Khazali, lederen for Asaib al-Haq militsen.

– Hvis du gjør noe, vil alt kunne gå tapt, la han truende til.

Iransk-støttede militser har tidligere prøvd å myrde regjeringstilknyttede personer. For få uker siden ble en populær general forsøkt drept, en sjiamuslimsk general som ble en nasjonal helt da han ledet kampen mot IS, Den islamske staten. Vel klar over farene har statsminister al-Kadhimi, som på 1980-tallet selv levde i eksil i London, tatt personlig kontroll over Iraks etterretningsvesen.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen

Den store testen

Irak er et splittet land etablert av britene på ruinene av det osmanske imperiet. Kurderne i nord, de sunnimuslimske araberne i Bagdad-området, og de sjiamuslimske araberne i Basra i sør hadde lite til felles. Og selv om sjiamuslimene utgjorde den største gruppen, var det lenge sunnimuslimene som dominerte - inntil Saddams fall.

I det første valget etter Saddams fall stod irakere i timelange køer for å stemme i håp om å få en annen framtid. Iran og Syria søkte å undergrave stabiliteten - både av frykt for at de skulle få en demokratisk nabo og av frykt for å få amerikanske styrker ved sin grense. Begge landene lot militante islamister passere inn, noe som til slutt skapte flammene som undergravde Syrias president Bashar Assad selv.

Dermed har de siste 20 årene vært preget av vold mellom de dominerende gruppene. Kurderne i nord søkte å bryte ut for å danne en egen stat inntil deres område ble beleiret både av sentralregjeringen, samt nabolandene Tyrkia og Iran. De største oljefeltene ligger i sjiamuslimske sør, og det hersker alltid en frykt for at også det området vil bryte ut.

I dag er både regjeringen og de væpnede styrkene dominert av sjiamuslimer. Et nytt element med konfrontasjonen med militsene er at det nå er sjiamuslimer som står mot sjiamuslimer - Bagdad-lojale mot Teheran-lojale. Slik demokratiaktivisten Aljebouri ser det, er dette i ferd med å bli den store testen til den nye statsministeren.

– Al-Kadhimi trengte å vise sine allierte at han er seriøs, og at han ikke vil tillate andre grupperinger i landet å bære våpen, sier han. Men ikke siden Saddam har noen greid det, og hans metoder var blant de mest brutale Midtøsten har sett.