Verden

«Det finnes ingen annen vei å gå»

SENTRAL: Yossi Beilin var med på å starte 
Oslo-prosessen. Nøyaktig 20 år etter avtalen, 
har han et nøkternt håp om løsning.

JERUSALEM (Dagsavisen): Hele Oslo-prosessen begynte med en lunsj ved en indisk restaurant i Tel Aviv i juni 1992. Ved den ene siden av bordet satt Terje-Rød Larsen, en av toppene i den norske forskningsinstitusjonen FAFO. Overfor ham var Yossi Beilin, en av rådgiverne til daværende israelske utenriksminister, Shimon Peres.

- Vi satt på Tandoori-restauranten ved Dizengoff-gaten. Det var der Terje foreslo at vi skulle etablere en bak-kanal der israelske og palestinske forhandlere skulle kunne snakke i fred og ro, sier Beilin i et intervju med Dagsavisen. Der og da visste de ikke at de skulle skrive historie.

Les også: Bygger Palestina fra grunnen av

Sjefen visste ikke

- Vi hadde ingen idé om at vi var i ferd med å forandre Midtøsten, sier Beilin, som i dag er 65 år gammel. Forhandlinger kom i gang i London, Oslo og Borregård i Østfold. I begynnelsen var Oslo-prosessen så hemmelig at ikke engang Peres, Beilins sjef, visste om møtene.

Den palestinske lederen Yassir Arafat, som da hadde base i Tunisia i Nord-Afrika, sendte sine forhandlere, blant andre den senere så kjente Abu Ala, til Norge. Resultatet ble en historisk avtale om gjensidig anerkjennelse og opprettelsen av en palestinsk selvstyremyndighet som var ment å skulle lede til en palestinsk stat.

På dagen i dag er det 20 år siden Oslo-avtalen ble underskrevet i Washington. Og selv om freden ennå uteblir, mener Beilin at det ikke finnes noen annen vei å gå.

- Vi har prøvd krig gang på gang. Bare fordi det ikke lyktes med freden denne ene gangen, betyr det at vi da må gå raskt tilbake til krigen? Det finnes ingen annen vei enn å søke fred, sier Beilin.

Les også: Avtalen endret ikke Midtøsten

Grensene er flyttet

Oslo-arkitekten er en garvet diplomat, og har erfart at hindrene som stopper en fred ofte ikke er motparten, men heller opposisjonen på hver side. Og selv om freden ennå er langt unna og okkupasjonen fremdeles herjer, har mye faktisk forandret seg når det gjelder hver sides «røde linjer» siden Oslo-prosessen startet for 20 år siden: Før 1993 våget ingen israelsk politiker å foreslå at Jerusalem, den hellige byen, skulle deles. Nå har selv en høyreorientert statsminister som Ehud Olmert gått med på et slikt kompromiss. På palestinsk side våger stadig flere, inkludert president Mahmoud Abbas, å si høyt at flyktningene fra 1948 og deres etterkommere ikke vil kunne regne med å komme tilbake til det som i dag er Israel. Med dette har Abbas berørt kanskje det største tabuet i palestinsk politikk, på linje med Jerusalem-spørsmålet i israelsk politikk. Og videre, 20 år etter Oslo-avtalen er nødvendigheten av en palestinsk stat allment anerkjent i verdenspolitikken.

Men okkupasjonen av Gaza og Vestbredden begynte allerede i 1967, for snart 50 år siden. For Israel ble den dramatiske seieren under Seksdagers­krigen i 1967 først sett på som en velsignelse. Mange israelere hadde nemlig oppriktig fryktet at deres unge stat ville gå under i det som var ventet å bli en konfrontasjon med Egypt, Jordan og Syria.

Etter krigen våknet Israel opp med okkupasjonsansvaret for hundretusener av palestinere. Men det var først etter det første palestinske opprøret, som startet i 1987, at israelere begynte å skjønne at okkupasjonen ikke kunne fortsette. Og det var kun på tampen av dette opprøret, den første intifadaen, at Oslo-prosessen kom i gang.

Les også: De som ble glemt av Oslo-avtalen

Nye forsøk

Men i dag, ytterligere 20 år senere, kjenner ikke storparten av dagens palestinere og israelere noen annen virkelighet enn den skapt av okkupasjonen.

Hardt presset av USAs utenriksminister John Kerry, har israelerne og palestinerne i dag igjen innledet fredsforhandlinger. Partene har satt av ni måneder til å komme fram til en endelig, historisk fredsavtale. Nå er det åtte måneder igjen.

Yossi Beilin er selvfølgelig glad for at forhandlingene er i gang, men frykter for konsekvensene hvis partene ikke blir enige.

- Sjansene for suksess er i dag små. Og hvis de mislykkes, vil uteblivelsen av en fredsavtale styrke dem som forfekter vold. Og det kan bli farlig. Jeg håper virkelig at forhandlerne også vurderer en Plan B, som må inkludere opprettelsen av en palestinsk stat, selv om alle spørsmål ikke er løst, sier Beilin til Dagsavisen. Han mener også at Israel må forhandle med islamistene i Hamas, som styrer i Gaza.

Les også: Fra Oslo til uvissheten

Presses av Syria-krigen

Midtøsten har forandret seg dramatisk siden Oslo-avtalen. Beilin tror at Den arabiske våren nå, og spesielt borgerkrigen i Syria, vil legge press på president Mahmoud Abbas.

- Mange palestinske flyktninger har rømt fra Syria. Abbas trenger å finne en løsning for dem. Og Israel ønsker desperat stabilitet idet Midtøsten går inn i en turbulent periode, sier den israelske strategen.

Ofte blir Beilin omtalt som en ustoppelig optimist. I dag er han mer nøktern. Men han håper partene kanskje, likevel, vil kunne gjennomgå en forvandling lik den han og hans palestinske partnere gjennomgikk da de møttes ansikt til ansikt for 20 år siden.

- Kanskje vil de nå et punkt der de forstår at de er nærmere hverandre enn de hadde regnet med. Kanskje, når de setter seg ved bordet, vil de finne ut at de kan være mer sjenerøse enn før de satt seg. Krig har vi prøvd mange ganger. La oss prøve fred, sier han.

roger.hercz@dagsavisen.no

20 år siden Oslo-avtalen

13. september er det 20 år siden Oslo-avtalen ble undertegnet.

Dagsavisens journalist i Midtøsten, Roger Hercz, har bodd i regionen og dekket utviklingen helt siden avtalen ble inngått. I en serie artikler ser vi på hvordan det har gått.