Drømmen om frihet og arbeid

WASHINGTON DC/ALABAMA (Dagsavisen): «Jeg har en drøm», erklærte Martin Luther King jr. til jubel fra en kvart million mennesker i Washington D.C. På scenen sto Aretha Franklin, Bob Dylan og Lena Horne. Talerne snakket om frihet, stemmerett, jobber og diskriminering. King var siste taler ut og trollbandt folkemengden. Det var 28. august 1963, og USA var i ferd med å endres for alltid.

Marsjen mot Washington D.C. var den største USA noen gang hadde sett. I Det hvite hus fulgte president John F. Kennedy nervøst med. King forlot sitt forhåndsskrevne manus. Tonen var optimistisk.

«Jeg har en drøm om at nede i Alabama, med sine ondsinnede rasister, (…) vil svarte gutter og svarte jenter holde hender med hvite gutter og hvite jenter som brødre og søstre», sa King i talen som har gått inn i historiebøker over hele verden.

Mens karismatiske King snakket om drømmer og håp, var 19 år gamle Joyce Ladner frustrert. Studenten fra Mississippi var en av organisatorene av den store marsjen mot Washington D.C. Men hun delte slett ikke Kings optimisme.

- Jeg har en drøm i dag, gjentok King, til rungende applaus.

- Men vi lever i et mareritt, tenkte Ladner.

Til uka har det gått nøyaktig 50 år siden den historiske marsjen. USA har fått sin første svarte president. Retten til å stemme er sikret. Segregeringslovene i sør er historie. Men har Martin Luther Kings drøm blitt virkelig? Hvordan er virkeligheten «nede i Alabama»? Vi reiste dit, først til Birmingham, byen som på 1960-tallet fikk tilnavnet «Bombingham» på grunn av de mange bombeangrepene mot svarte borgerrettighetsaktivister.

Penger avgjør

Ved en stor, grønn slette i sentrum av Birmingham følger pensjonist Henry Hill (57) nøye med mens barnebarnet på 11 år spiller amerikansk fotball. 50-60 barn fra fire til 14 år har tredd på seg enorme skulderbeskyttere, susp og hjelmer. Trenerne kjefter høylytt. De unge forsøker igjen, knuffer og faller. På denne fotballbanen kunne ikke svarte bevege seg for 50 år siden, forteller bestefar Hill. Skolen på hjørnet, Phillips High School, var en hvit skole der svarte ikke hadde adgang. Den kjente borgerrettighetspresten Fred Shuttlesworth forsøkte å registrere ungene sine her i 1957, to år etter at USAs høyesterett erklærte segregerte skoler for grunnlovsstridige. Shuttlesworth ble angrepet og banket opp.

Selv fikk ikke Henry Hill dele klasserom med hvite studenter før i 1970. Det var ikke trygt før, mener han.

- De slaktet oss fram til da. Hele 60-tallet, det var så voldelig, husker han.

Han mener mye har skjedd på relativt kort tid.

- Men vi har fortsatt problemer. Nå slåss ikke de hvite mot de svarte, men svarte slåss seg imellom, sukker han.

I dag er det ingen hvite å se i nabolaget, som nå er fattig og ikke særlig trygt. Det har ikke så mye med hudfarge å gjøre, tror Hill. Det handler mer om penger.

- Problemet er at de færreste her har råd til å flytte. De fleste svarte ville bodd et annet sted hvis de hadde kunnet, sier Hill.

Han er bekymret for det spede elleveårige barnebarnet med de store skulderbeskytterne. Dette er ikke noe trygt sted å vokse opp, og de farlige tenårene venter.

På det økonomiske plan er borgerrettighetsbevegelsen fra 1960-tallet langt fra i mål. 50 år etter Martin Luther Kings historiske tale er svarte sterkt overrepresentert i USAs fattigdomsstatistikk. Den økonomiske krisen i 2008 rammet USAs svarte befolkning langt hardere enn den hvite, og mange sliter fortsatt med å finne jobb og forsørge familien.

Marsjen mot Washington handlet ikke bare om retten til å stemme, men også om retten til å jobbe og få lik lønn for likt arbeid, sier William P. Jones, forfatter av den nye boka «The March on Washington» og professor ved University of Wisconsin Madison. Det offisielle navnet på marsjen var «marsjen for jobber og frihet».

Jobb er frihet

- Bevegelsen kom med betydelige økonomiske krav. Én ting er å få lov til å spise på restauranter. Hvis du ikke kan få deg en jobb, er det helt verdiløst, sier Jones til Dagsavisen.

Forbud mot diskriminering på arbeidsplassen ble inkludert i borgerrettighetsloven fra 1964, en direkte konsekvens av den mektige marsjen, sier Jones.

Han mener bevegelsens mer radikale krav, som tilgang til bolig, bedre offentlige skoler, økonomisk likhet og bedre offentlig velstandstilbud, har kommet i skyggen av retten til å stemme. Et av kravene var for eksempel å heve minstelønna for alle amerikanere til to dollar. Det tilsvarer over 13 dollar i dag og er langt fra dagens minstelønn på 7,25 dollar i for eksempel New York.

- På mange områder har både segregering og økonomisk ulikhet mellom svarte og hvite blitt verre, sier Jones, og forklarer:

Flere barn går nå - i praksis - på segregerte skoler, på boligmarkedet er segregeringen blitt større, mens inntektsforskjellene mellom svarte og hvite ikke har endret seg noe særlig. Den fysiske segregeringen har også eksistert enkelte steder helt opp til i dag. I delstaten Georgia arrangerte skolen Wilcox County High School skoleball for svarte og hvite elever hver for seg helt fram til i vår. Det ble en nasjonal nyhetssak da det første skoleballet for svarte og hvite sammen ble arrangert i vår.

Martin Luther King var også mer radikal enn hans verdensberømte tale fra 1963 tilsier. King var en krass systemkritiker og anklagde kapitalismen for å verdsette privat eiendomsrett høyere enn menneskeliv.

- Det var ikke nødvendigvis noe enklere å snakke om raserettferdighet enn økonomi. Bevegelsen vant fram på begge områder, men den fikk ikke gjennom alle kravene, sier Jones.

Han mener bevegelsen vant viktige kamper, tatt i betraktning den sterke konservative og ofte svært rasistiske motstanden.

Hard motstand

Få steder var motstanden mot USAs borgerrettighetsaktivister større enn i segregerte Alabama. Og for mange startet kampen nettopp her. Det var her, i byen Montgomery, at Rosa Parks ble arrestert da hun i 1955 nektet å gi setet sitt på bussen til en hvit mann. En omfattende bussboikott overrasket det hvite etablissementet, og den voldelige rasistisk gruppen Ku Klux Klan blomstret opp. Det var her, i den historiske byen Selma, at Martin Luther King og hundrevis av aktivister i 1965 marsjerte mot Montgomery i protest mot nok en lynsjing. Det var her Alabamas guvernør George Wallace med aggressivt språk lovet å slåss for segregering for alltid.

For Joyce Ladner startet kampen for alvor med en annen brutal episode i 1955: lynsjingen av 14 år gamle Emmet Till. Guttungens livløse, forslåtte ansikt ble forsidenyheter både i og utenfor USA. Joyce var elleve år og lovte seg selv at hun skulle bruke sitt voksne liv for å slåss for svartes rettigheter.

- Vi sloss, vi ble banket opp, vi fortsatte å slåss. Vi ble spyttet på, nektet å stemme, fengslet. Det tok lang tid før noen brydde seg, husker hun.

Oppveksten var tøff. Joyce var nest eldst i en søskenflokk på ni. De kunne ikke bevege seg fritt og måtte holde seg unna de hvite nabolagene. Hun husker ennå det nye biblioteket i rød murstein. Det var fullt av bøker, men det var bare for hvite. Skolene for svarte var fattigere, fikk skolebøker de hvite ikke lenger brukte, og lærerne tjente mindre.

- Det som gjorde meg rasende, var at jeg ikke en gang fikk lese bøker. Jeg skjønte at noe var galt. Jeg lærte i kirken at alle var like mye verdt. Men jeg lærte noe annet av samfunnet rundt meg, forteller Ladner.

På samme tid som Ladner ble nektet adgang til biblioteket, jobbet en ung kvinne noen mil lenger nord med boka som skulle gjøre det umulig for USAs hvite majoritet å ignorere segregeringen, volden og lynsjingen som foregikk i sørstatene.

Litterær motstand

Det var i den lille dovne sørstatsbyen Monroeville i Alabama at Nelle Harper Lee tvang USAs majoritet til å åpne øynene. I «To Kill A Mockingbird» eller «Drep ikke en sangfugl», som boka heter på norsk, stilles en tilsynelatende uskyldig, ung, svart mann for retten, beskyldt for å ha voldtatt en hvit kvinne. Harper Lee trengte ikke å finne på noe av handlingen - det finnes utallige eksempler på lignende saker.

Harper Lee skriver om søsknene Scout og Jem og deres far, advokaten Atticus, som forsvarer den voldtektsanklagede Tom Robinson. Rettssaken mot Robinson kan bare ende i én dom: Robinson blir funnet skyldig. Advokat Atticus og familien får gjennomgå for å forsvare en afroamerikaner.

Boka vant en Pullitzerpris i 1961, året etter at den kom ut og ble gjort til Hollywood-film i 1962. Boka skapte reaksjoner langt utenfor Monroeville, der forfatter Lee vokste opp.

I Monroeville ble ikke den samfunnskritiske boka tatt vel imot.

- Boka var jo med på å starte borgerrettighetsbevegelsen. Men da den kom ut, syntes folk her i byen den var urettferdig, forteller Stephanie Rogers, direktør for Monroe County Heritage Museum, opprettet i byens gamle rettslokaler.

Selve rettssalen er fortsatt intakt. Det var her åtte år gamle Scout fulgte farens forsvarstale, fra andre etasje sammen med byens fargede befolkning. Det var her kameraten Dill brast ut i gråt da han forsto de voksnes rasistiske motiver. Ifølge forfatter Harper Lees barndomsvenn Truman Capote, er Dill basert på ham selv.

- Boka var med å endre ting, både her og i resten av landet. Men det har gått sakte, vi har fortsatt et stykke igjen, sier museumsleder Rogers.

Det er en liten by - stefaren hennes, Bill Harper, var en familievenn av Nelle Harper Lee, som fortsatt bor i byen sammen med sin 100 år gamle søster (Nelle Harper Lee har ikke gitt et intervju siden 1964 og var heller ikke mulig å få i tale nå).

- En annen rytme

Boka og den nå verdenskjente forfatteren trekker hvert år inntil 30.000 besøkende til Monroeville, forteller en begeistret Sandy Smith, leder for byens handelskammer. Men til tross for turistene, som kommer helt fra Japan for å se Harper Lees hjemby, er det tøffe tider.

Den økonomiske krisen har rammet byen hardt, og etter at to store industribedrifter flyttet ut, er det langt mellom jobbene. Som i resten av USA, er arbeidsledigheten betydelig høyere blant svarte. Og selv om segregeringen er historie, bor svarte og hvite stort sett hver for seg. Bill Harper, museumsdirektørens stefar, mener det er naturlig.

- Vi er like mye verdt, såpass har vi lært. Men det betyr ikke at vi er like. De svarte har en annen rytme, en annen kultur, forklarer den 60 år gamle, hvite bonden, ikledd stråhatt og rødrutede skjorte.

Harper husker godt første gang han så en svart person spise middag i samme restaurant som ham selv.

- Det var skummelt! Jeg hadde jo vokst opp med en helt annen mentalitet, sier han.

Harper mener diskriminering av svarte er historie og at ulik kultur gir ulike resultater. Som at flere svarte sitter i fengsel og at færre svarte har jobb.

- Det er flere svarte kriminelle. Det er bare å se på hvem som sitter i fengsel, sier 60-åringen, som sier han har mange svarte venner.

Det har han i så fall bare til felles med 60 prosent av USAs hvite befolkning.

Isolert

Hele 40 prosent av hvite amerikanere har nemlig ingen venner med annen hudfarge, ifølge en måling utført for Reuters. Det er en del av grunnen til at rasismen fortsatt lever godt i USA, mener Joyce Ladner. I dag er 69-åringen bosatt i Washington DC, og hun skal delta på helgas 50-årsjubileum. På selve dagen, 28. august, skal president Barack Obama tale. At Barack Obama ble gjenvalgt, betyr slett ikke at kampen mot rasisme er vunnet, sier Ladner. Hun mener valget av en svart president har brakt den tidligere skjulte hverdagsrasismen fram i lyset: At Obama møter så mye motstand i Washington D.C., er ingen tilfeldighet.

Som eksempel på den farlige og vedvarende rasismen, trekker Ladner fram den svarte tenåringen Trayvon Martin. 17 år gamle Martin var ubevæpnet og på vei hjem etter en tur i kiosken da han ble skutt og drept av en selvutnevnt nabolagsvakt i Florida i fjor. Det tok seks uker før det lokale politiet etter massivt press startet etterforskning av drapet. I sommer ble drapsmannen George Zimmerman frikjent, en dom som førte til store protester over hele USA. Selv Barack Obama, som sjelden snakker om hudfarger, holdt en tale om hverdagsrasismen alle svarte i USA har opplevd - også han selv. Ladner mener frikjennelsen viser hvor lite en ung, svart manns liv er verdt i dagens USA.

I likhet med talkshowverten Oprah Winfrey, sammenligner Joyce Ladner Trayvon Martin med 14-åringen Emmet Till, som ble lynsjet i 1955.

- Trayvon er vår tids Emmet. Kampen er langt fra over, sier hun.

heidi.taksdal.skjeseth@dagsavisen.no

Minner fra marsjen

Susan Brownmiller (78)

- Jeg dro sammen med en venn, og vi ble plukket opp av en buss på Manhattan, med kurs for Washington D.C. Vi sang alle borgerrettighetssangene vi kunne, til vi gikk tomme. Så begynte vi på ny med «We shall not be moved» og «Black and white together». Vi sang av full hals, det var en oppmuntrende og optimistisk stemning. Det var både svarte og hvite på bussen. Vi var så glade for å være med, det var det eneste riktige å gjøre. Vi kjørte gjennom Baltimores fattige, svarte nabolag, og folk kom ut på trammen og heiet på oss og jublet. Det var en nesten triumferende stemning, vi visste at vi var med på noe stort, men jeg forsto ikke før i ettertid hvor historisk og viktig marsjen var og hvor mye press det hadde vært fra myndighetene for å avlyse marsjen. Selv fikk jeg ikke med meg halvparten av talene, vi vandret mest rundt, og lyden var dårlig. Men da Martin Luther King kom på scenen, ble alle stille. Vi lyttet. Da han erklærte: «Jeg har en drøm», sa en svart mann ved siden av meg: «Dream on, dream on».

Ella Kelly (74)

- Det var en fredelig marsj, en slags høytidsstemning. Vi hadde blitt oppdratt til å oppføre oss - hvis vi gjorde noe galt, kunne det få følger for andre svarte. Vi ble jo satt i bås. Så alle hadde på seg sine fineste søndagsklær og gikk rolig og ærbødig til sentrum av Washington D.C. Ingen ropte sinte slagord, som de gjør nå om dagen. Det var varmt og fuktig, og mange fikk heteslag. Jeg var den eneste svarte som jobbet som frivillig, som sjåfør for Røde Kors. De andre visste ikke helt hvordan de skulle forholde seg til meg. Mediene, som jo alle var hvite, varslet en voldelig demonstrasjon og virket helt overrasket over at det hele gikk fredelig for seg. Sånn snakker de jo i dag òg - hver gang det er snakk om afroamerikanere, er det noe negativt. Vi var ikke overrasket, vi var bare glade og håpefulle da marsjen var over. Fagforeningene spilte en viktig rolle som har blitt glemt eller oversett i ettertid. Fagforeningslederen A. Phillip Randolph var jo selve drivkraften bak marsjen, men han var ikke karismatisk, som Martin Luther King. Randolph er vår tids glemte helt. Kvinnene, som organiserte og jobbet så hardt for saken, har også fått lite av æren. Det var bare én kvinne på scenen den dagen, men vi jobbet hardt i kulissene.

Frank Leonardo (76)

- Jeg jobbet som fotograf for nyhetsbyrået AFP, så jeg var på jobb, men jeg trodde på og støttet saken. Jeg ville vært der uansett. Jeg kjørte dit med noen venner, og vi skilte lag da jeg klatret opp i Washington-monumentet for å ta bilder av folkemassen. Det var en imponerende marsj, men jeg følte ikke at jeg var med på noe historisk. Det var ikke sånn at vi skjønte at dette ville endre noe. Jeg hadde deltatt i utallige marsjer og demonstrasjoner mot rasisme før denne, så jeg tenkte ikke at dette var noe mer enn én av mange. Det var ikke før i ettertid at denne marsjen ble erklært historisk, vet du. For meg var marsjen en del av en pågående kamp, en prosess, en del av det jeg trodde på. Jeg bar opp filmruller, tunge kameraer og linser. Jeg satt høyt over folkemengden og tok bilder mens jeg hørte på talene på en liten radio. Jeg husker ikke noe spesielt fra marsjen, men det var en optimistisk stemning. Jeg minnes en sterk følelse av fellesskap og at vi følte vi gjorde det rette ved å være der.