Marte Michelet har fått strålende kritikker for sin debut "Den største forbrytelsen". FOTO: BRIAN CLIFF OLGUIN

Svak for historie

Marte 
Michelet (39) er journalist, kommentator og forfatter. Debuterte i høst med boka «Den største forbrytelsen», og mottok strålende kritikker og bragenominasjon.

Anmelderne har utropt din bok som årets viktigste. Du er nominert til Bragepris. Det er på sin plass å spørre: Hva føler du nå?

- Jeg er kjempeglad for at dette temaet har vakt så stor interesse. Jeg er overrasket og takknemlig for at det er så mange som vil lese om hvordan jødene ble behandlet i Norge.

Du skildrer en ubeskrivelig grusomhet. Hva gjorde mest inntrykk på deg?

- Det er ikke et tema som hjelper på nattesøvnen, kan jeg love. Jeg har lest så mange grusomme skildringer og sett så mange jævlige bilder, men det som uten tvil gjorde mest inntrykk var besøket i Auschwitz i januar. Det var veldig viktig for meg å besøke konsentrasjonsleiren på akkurat dette tidspunktet fordi det var i januar veldig mange av de norske jødene døde der som slavearbeidere. Jeg kom dit med tre lag ullundertøy, pelslue og forede votter. Jeg var dekket i ull fra topp til tå, men den bitende kulda kommer jeg aldri til å glemme. Det er helt vanvittig å tenke at noen klarte å overleve så mye som en hel dag i den kulda, med tynne klær på kroppen og med tresko uten sokker. Den opplevelsen satte seg i meg helt fysisk.

Hege Ulstein avsluttet anmeldelsen av boka med et håp om at dette kun er begynnelsen på et nytt forfatterskap. Hva sier du til det?

- Det er kjempehyggelig at hun synes. Jeg har veldig lyst til å skrive mer, uten at jeg helt har landet på hva det skal være. Det har vært kjempegøy å gjøre research. Jeg elsker historie.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- Espen Søbyes bok «Kathe - alltid vært i Norge». Den boka fikk jeg til jul for 12 år siden. Da oppdaget jeg at jeg hadde bodd på samme rom som ei jente som var 15 år da hun ble deportert fra Norge. Det gjorde noe veldig fundamentalt med meg. Jeg hadde altså delt vinduskarm, tak og vegger med ei jente som var blitt slept ut av Norge og drept. Det var ingenting i den bygården eller leiligheten som vitnet om at det en gang bodde jøder som ble deportert. De var ikke synlig. Den nærheten gjorde at jeg følte en slags forpliktelse til å bry meg om dette på en helt annen måte.

Hva gjør deg lykkelig?

- Å holde på med plastilin sammen med datteren min på tre år.

Hvem var din barndomshelt?

- Det er ingen tvil om det var Nelson Mandela. Jeg vokste delvis opp i det sørlige Afrika sammen med anti-apartheidbevegelsen. Mandela var nesten litt som julenissen for meg. Han var overalt der jeg bodde, i bøker, i samtaler, på plakater.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Sannheten om det bør jo ikke komme for en dag, men det er jo når jeg drikker altfor mange gin & tonics, og røyker altfor mange sigaretter. Og går det skikkelig dårlig og jeg skeier helt ut: Da begynner jeg å danse.

Hva er du villig til å gå i 
demonstrasjonstog mot?

- Det er veldig mange ting. Men førstkommende søndag skal jeg gå i tog i Oslo til minne om Krystallnatten.

Er det noe du angrer på?

- At jeg sluttet med synkronsvømming. Jeg holdt på et års tid da jeg var veldig ung. Det kjenner jeg nå hadde vært ok å kunne.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

- Tupac Shakur. Både fordi det ville vært god stemning og jeg kunne fått oppklart et og annet.

kristin.fredriksen@dagsavisen.no