Homoterapi-TV: – Mye grining måtte klippes ut

Morten Hegseth har utløst stor debatt om konverteringsterapi skal være lovlig i Norge, med serien «Homoterapi».

Hvem: Morten Hegseth

Hva: Journalist i VGTV

Hvorfor: Utløst stor debatt om konverteringsterapi skal være lovlig i Norge, med serien «Homoterapi»

Hva overrasket deg mest i arbeidet med «Homoterapi?»

– Hvor utbredt homofobien er i frikirkemiljøene våre. De mener selv at de ikke er homofober, men sier samtidig at man enten skal leve i sølibat eller konverteres. Jeg trodde sånne holdinger som at «er du homo så må du gjemme deg oppe i en hytte i skogen» var forbeholdt ekstreme miljøer i USA, men de lever i beste velgående her i Norge. Det er så mange som mener det er et politisk standpunkt, som bare skal aksepteres. Det er en retorikk som skremmer meg litt.

Du er jo ikke akkurat nøytral oppi dette. Hvordan har det vært å være i dialog med mennesker som er overbevist om at du lider av en sykdom?

– Jeg har en usjarmerende tendens til å like å snakke med folk som er uenig med meg. Men jeg synes det er mye bedre med dem som sier rett ut at det er jævlig å være homofil, enn de som later som de har sympati og forståelse. «Åh, dette er så forferdelig – Men..» Det er ekstremt irriterende.

Det er en sterk serie. Hva gjorde mest inntrykk på deg?

– Vel, mye grining måtte klippes ut, noe som ikke er så overaskene, jeg er en følsom fyr. Likevel må det være intervjuet med Erna Solberg, som sto foran Prideflagg og sa at konverteringsterapi burde være lovlig. Nå har hun jo snudd på dette, og all ære til politikere som endrer mening, men det var et sjokk.

Men opplever du at det er mye homohat i Norge i dag?

– Nei, jeg gjør ikke det. Jeg blir overraska når kjente homofile står fram med at de har fått tilsendt bibelvers i posten. Jeg har jo på mange måter laga en karriere ut av at jeg er homofil, og opplever at den norske befolkningen stort sett er gode med både homofile og lesbiske. Jeg skal ikke ta på meg en offerrolle bare fordi jeg har laget en serie om homoterapi. Dessuten er ikke frikirkemiljøene representative for alle kristne i landet vårt. Det er veldig fint å se at så mange går ut og tar avstand.

Hva tenker du om homofile kristne som velger å avstå fra et homofilt samliv – de som sier de ønsker dette selv?

– For det første synes jeg synd på dem. For det andre har jeg ikke tro på at det finnes så mange som enkelte påstår. Hvis det finnes noen som mener jeg ødelegger for dem, så skulle jeg gjerne prata med dem, men ingen tør å stå fram med navn og ansikt.

Hvis noen leser dette, og sliter med å leve åpent som homofil, er det noe du har lyst å si til dem?

– Ja! Jeg har så stor respekt for at det kan være vanskelig. Men det er nok alltid vanskelig å være annerledes. Men husk på den enorme befrielsen det er å være født med litt andre briller enn alle andre. Å slite med følelser rundt det er helt normalt, men det beste alternativet er alltid å tørre å være seg selv. Herregud, så kjedelig verden hadde vært uten homser.

Hehe, enig! Men over til de faste spørsmålene. Hva gjør deg lykkelig?

– Å drikke «dry martini» på en fredag kveld, etter at jeg har trent fem ganger den uka og bare føler meg skikkelig bra. Eller kanskje når jeg var med i «Skal vi danse». Beste som har skjedd. Haha.

Hvem var din barndomshelt?

– Sikkert en eller annen kjendis i Se og Hør, jeg elska Se og Hør. Skriv Wenche Foss du! Og mamma, da.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg aldri klarer å ta en avgjørelse. Altså, jeg er flink til å vite hva jeg mener, men sånne «skal jeg ha pizza eller biff, rødvin eller hvitvin».

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da drar jeg utenlands, drikker meg søppeldrita og bruker masse penger.

Er det noe du angrer på?

– Haha – altfor mye! Kanskje at jeg begynte å røyke når jeg var tolv. Og noen kjærester opp gjennom jeg ikke hadde trengt å ha.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Fristende å svare Sarah Jessica Parker fra «Sex and the city», men jeg kan ikke snakke engelsk, så det hadde vært altfor flaut. Adam Palsson kanskje. Han har jeg vært forelsket i siden jeg så «Tørk aldri tårer uten hansker».