---
Hvem: Halvor Folgerø (57).
Hva: Journalist og forfatter.
Hvorfor: Har skrevet boka «Ferjefolket», om transportmiddelet som mange steder i landet er eller var selve livsnerven. De siste 50 årene er 111 ferjeforbindelser lagt ned og erstattet av bruer og tunneler.
---
Les også: Det finnes ingen kur for Isabella (6)
Du, det folkeslaget har jeg ikke hørt om før. Hva kjennetegner ferjefolket?
– Det er jo alle oss som bor i deler av landet der vi er ganske avhengige av ferje for å ta oss fram. Nå er historiene og intervjuene mine hentet fra Vestlandet, men de kunne like gjerne vært fra Nord-Norge. Folket er matroser, kapteiner, maskinister, pendlere og alle som har reist så mye med ferje at de har et forhold til dem – på godt og vondt.
Hva kan være godt og vondt?
– Jeg kjenner vel ikke noe annet transportmiddel som er så elsket og hatet som ferjeforbindelser. Folk hater jo å komme for sent eller å vente i kø, å komme for sent til siste ferje og overnatte på en ferjekai. På Vestlandet er det likevel mange som har et nostalgisk forhold til ferjene, og som kan bli varme i blikket og blanke i øynene når de får se en gammel ferje. Det kommer av at de har vært helt avhengig av dem og hatt dem så tett på livet. Jeg har fått historier om folk som har født på en ferje, dødd på en ferje, giftet seg der og til og med hatt sin seksuelle debut på en ferje. Ferjeforbindelsene griper inn i livets viktige øyeblikk og skaper minner.
Hva er det som gjør norsk ferjehistorie så spesiell?
– Den er i alle fall utrolig viktig, da hele samferdselssystemet er bygget på ferjeforbindelsene i vest og i nord. En del fjorder og viker ville vært ubeboelige uten ferjene. Det handler om den norske topografien. Etter et foredrag jeg holdt, kom det en begeistret, ung ukrainsk dame bort til meg og ville kjøpe boka med en gang. Hun syntes fortellingen var så eksotisk, for ifølge henne finnes det ikke en eneste ferje i hele Ukraina.
Som vestlending selv – hva er dine egne sterkeste eller morsomste ferjeminner?
– Et av de fineste minnene mine er fra da jeg skulle flytte hjemmefra som ung, og jeg satt på ferja med en isboks full av brødskiver fra mamma. På dekk sto pappas Citroën, pakket med klær og musikkinstrumenter, for jeg skulle begynne på folkehøyskole i Hamar. Den frihetsfølelsen jeg hadde da, har jeg ikke hatt verken før eller siden. Livet skulle ta til på den andre siden.
– Jeg har heller aldri vært nærmere å bli drept enn på en av mine ferjeturer. Sommeren 1990 tok jeg den siste ferja på fredagskvelden, og parkerte nesten helt framme ved baugen med bare én bil foran meg og en svær trailer rett bak. Jeg satt i bilen og bråvåknet av et hyl fra en dame. Det var fordi traileren rullet inn i bakenden på bilen min, så jeg til slutt sto i spenn mellom den og bilen foran. Ferjelemmen foran den igjen holdt heldigvis stand. Med inneklemte dører, hadde bilen den gang vinduer som kunne rulles ned, så jeg fikk klatret ut. Det er et uhyggelig minne om en trailer som ikke hadde håndbremsen på, og som kom tilbake til meg fem år senere på grunn av en forferdelig ulykke av samme årsak på en ferje i Os. Der gikk en buss rett i sjøen, da seks mennesker omkom og to overlevde.
Les også: Metoden som forbløffer: Denne fastlegen får folk til å gå på jobb
Hva gjorde at du fikk lyst til å skrive bok om dette?
– Jeg har tidligere skrevet to bøker om de gamle bilveiene på Vestlandet, så ferjene blir en slags naturlig fortsettelse siden de knytter de smale, svingete veiene sammen. Og så handler ferjeforbindelsene både om fortid, nåtid og framtid. I spennet mellom elsk- og hatforholdet folk har til det, er det en del interessant historie og minner, som jeg har prøvd å samle inn, og derfor er det mye mer en fortelling om folk enn om ferjer.
Er historien fortalt nå eller kunne du fylt flere permer om ferjefolket?
– Enkelthistoriene kunne jeg sikkert fylt mer enn tusen sider med, men overbygget til disse historiene ville nok vært verre å få til i en bok nummer to. Foreløpig har jeg ingen planer om en oppfølger.
Les også: Tre år etter trusler om bøter: Lærerne er fortsatt ikke rustet til å håndtere vold (+)
Hvilken bok har gjort størst inntrykk på deg?
– Det kan jeg trekke fram et ferskt eksempel på, nemlig en av de siste bøkene jeg leste: «Vi er brødrene Eikemo» av Marit Eikemo. Den handler om egentlig helt vanlige mennesker, som viser seg å være helt usedvanlige. Brødrene er da hennes far og onkler. Boka er samtidig et portrett av hjemstedet hennes, Odda.
Hva gjør deg lykkelig?
– Enkle ting. Jeg blir lykkelig av tanken på å få ungene hjem til jul.
Hva med en ferjetur på Vestlandet?
– Ja, det kan gi en følelse av lykke, men mer hverdagslykke.
Hvem var barndomshelten din?
– Jeg hadde flere, men som liten var det Trygve, onkel til min far og bonde på Stord. Hos ham hadde jeg min første sommerjobb, og han var en vittig historieforteller som kunne alt mulig. En annen barndomshelt var min egen onkel Torstein, som ikke hadde egne barn. Han tok oss med på fjellturer om sommeren og kunne mye om naturen. Som litt eldre, så jeg nok mest opp til jazzbassisten Jaco Pastorius.
Hvilket valg skulle du gjerne tatt om igjen?
– Jeg hadde mange fine år som journalist i NRK, men skulle kanskje satset på egne krefter litt tidligere i livet.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?
– Jeg har aldri gått i et demonstrasjonstog, men hvis jeg skulle gått for noe måtte det blitt kampen for å bevare naturen vår.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Jeg er så klaustrofobisk at jeg helst ikke ville stått fast i heisen med noen som helst, men siden du spør: Jeg kan vel ha fantasert om å stå der med Putin. Jeg skulle altså ha skjelt ham ut så kraftig at … ja. Men jeg hadde sikkert ikke turt når det kom til stykket.
Tror du han ville lyttet, da?
– Jeg er stygt redd for at han neppe ville hørt på meg. Det hjalp ikke den gangen jeg kom for sent til ferja, heller, å hytte med neven mot styrehuset i det ferja la fra kai.
Les også: Beregne pensjon? Ikke gå i denne fella, advarer ekspert (+)
