Navn i nyhetene

Gråt av å synge med Tellefsen

Fiolinkasse på ryggen i Narviks gater var ikke spesielt kult. Men plutselig ble Heidi Ruud Ellingsen den kuleste jenta i gata i noen måneder.

Hvem: Heidi Ruud Ellingsen (33)

Hvorfor: Skal lede Melodi Grand Prix i Spektrum sammen med Kåre Magnus Bergh lørdag 2. mars

Hva slags forhold har du til Melodi Grand Prix?

– Sterkt, selv om jeg ikke har sett det hvert eneste år. MGP er på en måte en del av vår kollektive, emosjonelle hukommelse. Når du hører gamle GP-låter så husker du gjerne ting du gjorde det og det året. Og selv var jeg i barndommen helt besatt av Anita Skorgans «Oliver» som jeg fikk på plate, men som hadde vunnet flere år før jeg ble født.

Har du noen favoritt blant årets finalemelodier?

– Ja, jeg er jo blitt godt kjent med alle låtene etter hvert. Nivået er kjempehøyt, det er flere låter der som jeg er sikker på har potensial til å kunne hevde seg i en internasjonal konkurranse. Det er gøy å følge med på YouTube der folk engasjerer seg veldig, også i alle de lokale finalene.

Har du en favorittsang blant tidligere vinnere?

– Flere! Jeg er jo født det året Bobbysocks vant, så det er en klar favoritt. Og «Nocturne». Jeg spilte fiolin da jeg var liten, og det å gå gjennom gatene i Narvik med fiolinkasse på ryggen var ikke alltid så kult. Men med «Nocturne» ble fiolin plutselig IN, så da var jeg den kuleste jenta i gata noen måneder. Og så må jeg jo si at «Euphoria» er en låt man aldri går lei, elsker den!

Du har spilt i «Flashdance» fra 1983 på Chateau Neuf i hele høst, selv er du født i 1985 – har du noe forhold til filmen?

– Jeg er vel mer et produkt av den tida filmen kom. Mamma var ikke så ulik Jennifer Beals på 80 tallet, og pappa er stor fan av den filmen. To år senere kom jeg ... så, jaja! Som lita dansejente på nittitallet fikk jeg fortsatt leve i den boosten disse Dansefilmene fra 80 tallet ga: Fame, Dirty Dancing, Flashdance. Alle gikk med leggvarmere, avklipte gensere, vi danset til musikken og drømte om å kunne bryte ut i dans og sang når som helst og hvor som helst.

Men du kjempet hardt fordi du virkelig ville ha den rollen som ble spilt av Jennifer Beales i filmen?

– Ja, det er ikke så ofte det dukker opp roller der jeg kan kombinere teater, dans og sang med en kompleks kvinnelig hovedrolle, så da kjempet jeg ekstra hardt. En barnedrøm jeg ville realisere!

Var det fysisk tøft?

– Kjempetøft. Jeg lå i hardtrening i over et halvt år, og gikk bokstavelig talt på trynet flere ganger. Hadde ikke trent på over et år da jeg fikk rollen, hadde fått barn og kroppen fikk litt sjokk. Men da var det ekstra gøy når det var verdt alt slitet. Fulle saler og et entusiastisk publikum. Når scene og sal nærmest puster sammen – det er det beste med jobben.

Film er enklere enn scene, jeg tror Jennifer Beales hadde tre stand-ins i de hardeste scenene ...

– Ja, hun hadde 6 stand-ins, tror jeg. To av dem som gjorde de mest akrobatiske øvelsene var menn. Men, på teateret må vi gjøre alt selv, og gjerne fem dager på rad over flere måneder, så man kan si det er en annen øvelse.

Men skulle ikke du egentlig bli lege?

– Jo, jeg vurderte å studere medisin en stund. Var rimelig god på skolen, og kunne nok gjort det om jeg hadde brukt nok tid på fagene, og hatt det supert som lege. Men jeg var og et kulturskolebarn og har alltid drevet med teater, dans og musikk. Var likevel så fjernt å tenke at det kunne bli et yrke, det var en hobby. Men i tredjeklasse på videregående var det en lærer som rådet meg til å søke musikkteater, og nærmest leverte inn søknad for meg. Jeg kom inn på Bårdar, og sånn gikk det! Jeg tror man ofte er helt avhengig av at noen ser deg og tror på deg for å tørre satse, jeg var i hvert fall det!

Hva gjør deg lykkelig?

– Å være sammen med sønnen min på 2 1/2 år.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– I bokhylla hjemme husker jeg vi hadde en bok med tittelen «Kvinner som løper med ulver». Jeg var veldig nysgjerrig på den, men var nok litt for krevende for en tiåring å lese. Men 15 år senere fikk jeg den av mamma i gave, og jeg bada inn i boka med undring, fascinasjon. Og en følelse av å forstå mer av mamma og meg selv. Den handler om villkvinne-arketyper.

Hvem var din barndomshelt?

– Arve Tellefsen. Foreldrene mine kjøpte «Pan»-platen hans til meg da jeg var liten og spilte fiolin. Tanken var vel å motivere meg til å øve, noe jeg ikke var så ivrig på. Det funka, delvis, for jeg spilte bare etter den, og ikke låtene jeg fikk av læreren. Favoritten var «Gabriels Obo». Da jeg for noen år siden spilte i Peer Gynt-spelet på Gålå og fikk beskjed om at jeg skulle synge mens Arve Tellefsen spilte, ble jeg så starstruck at jeg knapt klarte å se på ham. Jeg sto med ryggen til og tårene trillet. Han var min Michael Jackson. Ja, jeg begynner faktisk å grine bare vi snakker om det ...

Hva gjør du når du skeier ut?

– Spiser østers fra Fiskeriet på en torsdag. Jeg tror på å skeie ut når jeg kan. Ofte er både jeg og samboeren min opptatt i helgene med jobb, så hjemme hos oss er det fest i hverdagen!

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Simone de Beauvoir, eller Toril Moi som har skrevet bok om henne. Jeg jobber for tida med et prosjekt som handler om Solveig i «Peer Gynt» og hva hun drev med mens hun ventet på Peer. Stykket skal settes opp på Riksscenen 11. april og skal videre til Dramatikkfestivalen i juni – så jeg ville gjerne diskutert både Ibsen og kvinner i dramatikken med Beauvoir og Moi.

Mer fra Dagsavisen