Bitter maktkamp i Ap-toppen

I kapitlet «Lederstrid» gir han en usminket beskrivelse av oppgjøret med Thorbjørn Jagland etter Aps valgnederlag i september 2001 til partilandsmøtet i november 2002. Valget i 2001 var det dårligste for Ap siden 1924. Med bare 24,3 prosent i oppslutning sto partiet nærmest på gravens rand. Jens Stoltenberg var statsminister. Thorbjørn Jagland var partileder og utenriksminister. Hvis noen skulle gå av etter nederlaget, ville det logiske ha vært at begge gikk. De var hovedansvarlige for nederlaget.

Men ingen av dem gikk av. De gikk i strupen på hverandre. Den eneste i partiledelsen som gikk var sekretæren Solveig Torsvik. Stoltenberg skriver at Thorbjørn Jagland ikke hadde behandlet henne pent. Inn kom Martin Kolberg. Det var et godt valg, mener Stoltenberg.

Les også: Stoltenberg-bok: Sentrale tillitsvalgte holdt møter bak Jaglands rygg

Ap har opplevd mange maktkamper. Den hardeste etter krigen er den mellom Reiulf Steen og Odvar Nordli i 1975. Den kampen fortsatte med oppgjøret mellom Gro og Reiulf foran landsmøtet i 1981. Oppgjøret mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg står ikke noe tilbake for tidligere maktkamper. Ap har aldri blitt en søndagsskole, for å vri på sitatet fra Haakon Lie. Det er bare da Ap valgte Jonas Gahr Støre til ny leder, at partiet lignet på en søndagsskole. Jonas ble valgt uten strid.

Det bitre oppgjøret mellom Thorbjørn og Jens gikk som en føljetong i avisene. Spørsmålet om hvor aktiv Stoltenberg selv var i kampen har vært uklart. I boka skriver Stoltenberg at han var aktivt med. Han ledet en fraksjon i partiet mot partilederen for å få valgt seg selv. Det er han ikke stolt av, men det ble nødvendig hevder han.

Thorbjørn Jagland var ifølge Stoltenberg meget vanskelig å samarbeide med. Han var mistenksom, så konspirasjoner og fraksjoner over alt. Jaglands statsministertid var heller ingen suksess. Stoltenberg reagerte på den måten Jagland organiserte regjeringens arbeid på. Kabinettsspørsmålet til velgerne før valget i 1997 (36,9) var statsministerens påfunn. Stoltenberg ble like overrasket over det som alle andre i partiledelsen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Maktkampen mellom Thorbjørn og Jens gikk hardt ut over partiets oppslutning, På det verste var partiet nede på 14 prosent på målingene.

Stoltenberg hevder han ikke ønsket noen personstrid. Men etter hvert hadde han ikke noe valg. Han hadde hemmelige møter med noen nære rådgivere. Disse var blant andre Jan-Erik Larsen, Bjarne Håkon Hanssen, Jonas Gahr Støre og Marianne Aasen Agdestein. De fortalte ham at Ap aldri mer ville vinne valg med Thorbjørn ved roret. Stoltenberg ga dem ikke noe klart svar. Men han visste at de jobbet for hans kandidatur. De var blant medienes anonyme kilder som argumenterte for et lederskifte. «Jeg stoppet dem ikke».

Les også: Stoltenberg: «Jeg var bekymret for hvordan det ville gå med Arbeiderpartiet om jeg gikk av»

Ved årsskiftet bestemte han seg. «Jeg hadde kommet til en erkjennelse. Nå måtte det bli ham eller meg. Jeg var brennsikker på at det var umulig for meg å fortsette etter neste landsmøte med Thorbjørn som leder».

Jagland ga ikke opp. Han la fram et forslag for partiledelsen om at han og Stoltenberg skulle fortsette helt til landsmøte i 2004, det vil si med Jagland som leder og Stoltenberg som nestleder og parlamentarisk leder. Jagland fikk nei.

Kort tid etter ble Jagland syk. Stoltenberg tok over lederskapet. «Thorbjørn skulle aldri mer reelt fungere som partiets leder».

Jens Stoltenbergs bok er ikke bare et oppgjør med Jagland. Det er blitt en spennende og god fortelling om hele Stoltenbergs politiske liv.