– Trenden er at stadig flere søker om tillatelse til askespredning, sier Anna Karin Hauge, fagsjef hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark. I løpet av fem år har antallet søknader blitt mer enn doblet.
Ønsker du at asken din skal spres for vinden, kan du selv søke Statsforvalteren om tillatelse. Også etterlatte kan få tillatelse til å spre aske hvis det blir dokumentert at avdøde ønsket dette.
Vil unngå å havne hos «Søta bror»
Roy Sæther (55) har allerede fått godkjenning av Statsforvalteren til spredning av sin egen aske. I innsjøen Holmsjøen ved hytta i Eidskog. Bakgrunn for både askespredningen og valget av sted er erfaringene etter hans avdøde far.
– Min far døde i 2016, han er kremert og ligger på Alfaset gravlund i Oslo. Jeg har nok ikke vært der mer enn fire-fem ganger på disse årene. Hytta var hans beste sted å være, det er den også for meg. Det er i hytteveggen med utsikt over Holmsjøen jeg minnes pappa. Den gode barndommen, sier Sæther og fortsetter:
– Dette har jeg formidlet til mine voksne barn. Derfor skal min aske spres på innsjøen ved hytta. Hytta er rett og slett meg, nå har jeg ordnet dette for mine etterlatte.
Sæther synes dagens regler om askespredning er riktige, og hensynet til områder med allmenn ferdsel.
– Det tok tre minutter å levere søknaden digitalt. Etter noen uker ble jeg oppringt fra Statsforvalteren som ville ha en mer presis plassering på kartet over hvor askespredningen kom til å skje, forklarer han.
Roy Sæther klarer likevel ikke å være helt gravalvorlig – og avslutter med glimt i øyet:
– Hytta mi ligger rett ved svenskegrensa. Mine barn har fått beskjed om å sjekke vindretningen når asken skal spres, slik at den ikke havner hos «Søta bror». Jeg vil ikke havne i Sverige.
Hannah Gitmark: De fremstiller Norge som et mislykket land
Flere søker om askespredning
Statsforvalteren er regional gravplassmyndighet. Oppgavene for hele landet er samlet hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark. Det er ingen landsdekkende database med oversikt over antallet askespredninger i Norge, men sannsynligvis er utviklingen i Vestfold og Telemark ganske lik som resten av landet.
På vei til Sverige stoppet vi ofte og kjøpte softis ved Fossum bru i Indre Østfold.
— Oslomannen Lars Olle Engaas (81) om stedet ved Glomma for spredning av hans aske.
I fjor mottok Statsforvalteren i Vestfold og Telemark 350 søknader om askespredning. Det er langt over en dobling siden 2019.
– Trenden er at stadig flere søker om tillatelse til askespredning. Særlig virker det som dette gjelder sakene der vedkommende søker om tillatelse til askespredning for seg selv, det vil si før egen død. Tidligere var langt flere søknader fra pårørende, forteller fagsjef hos Statsforvalteren, Anna Karin Hauge.
---
Askespredning
- Askespredning er et alternativ til gravlegging. Du kan selv søke Statsforvalteren om tillatelse til at asken din spres. Også etterlatte kan få tillatelse til å spre aske hvis det blir dokumentert at avdøde ønsket dette.
- Det er ikke anledning til å dele asken ved at den spres på ulike steder eller ved at en del gravlegges mens en annen del spres for vinden.
- Ved spredning i sjøen er det ikke krav om at det skal skje på åpent hav. Askespredning kan tillates i fjorder, elver, vassdrag og øvrig ferskvann, men området må ha et øde preg. Når det gjelder spredning på land, er det mer områdets karakter enn antall meter over havet som vektlegges. Det blir lagt vekt på at asken kan tas opp i naturens kretsløp.
- Søknad om askespredning kan gjerne gjøres digitalt. Skjemaet er en sikker løsning og krever derfor innlogging via ID-porten. Søknaden behandles av Statsforvalteren i fylket der du ønsker asken spredt.
Kilde: Statsforvalteren
---
I 2023 fikk 22 avslag på søknaden om askespredning, hittil i år er det 14 saker som ikke har fått godkjenning – hos Statsforvalteren i Vestfold og Telemark.
– Grunnen til at det blir gitt avslag i enkelte saker er at det ønskede stedet for handlingen ikke godkjennes. Stort sett ringer vi vedkommende for å avklare et alternativt sted dersom det ønskede stedet ikke egner seg. Dersom søker ikke vil endre stedet, eller vi ikke får tak i vedkommende, gir vi avslag, forklarer fagsjef Hauge.
Les også: Forskning: De nye generasjonene lever lenger, men med dårligere helse
Askespredning fra pub til Glomma
Lars Olle Engaas (81) fra Oslo har lenge forundret seg over at ikke flere er mer opptatt av askespredning. Selv ønsker han det, men mener gravferdsloven setter altfor strenge begrensninger til hvor og hvordan dette skal gjøres.
Engaas har vært sengeliggende i ti år og døden nær to ganger.
– Jeg lider av kronisk borreliose, utmattelsessyndrom og blodkreft. Etter flere år i dødens venteværelse er tiden inne til å bestemme hva som skal skje med min aske etter at jeg har forlatt dette livet, forteller han til Dagsavisen.
For 15 år siden dukket Engaas ned i en haug med sakspapirer om askespredning, i biblioteket på Stortinget. Samtidig søkte han om å få spre sin aske i dametoalettet på sportspuben Bohemen i Arbeidergata 2 i Oslo. Det ble medieoppslag – og avslag. Neste søknad om sted for askespredning var i Alnaelva, i nærheten av hans barndomshjem. Også her fikk han avslag. Inntil han søkte om askespredning i Glomma.
– I utgangspunktet ønsket jeg at min aske skulle spres på torpet mitt i Årjäng kommune. Men ferieboligen solgte jeg. Med utallige turer over Glomma på vei til torpet i Sverige, stoppet vi ofte og kjøpte softis ved Fossum bru i Indre Østfold. Derfor søkte jeg om spredning av min aske i denne delen av Glomma-vassdraget, forklarer Engaas.
Lars Olle Engaas lar Dagsavisen se den foreløpige tillatelsen fra 2018 til askespredning i Glomma ved Fossum bru. Fylkesmannen har innvilget søknaden, men påpeker at stedet for askespredningen må godkjennes på nytt, og at det blir satt vilkår for i hvilket tidsrom spredningen tillates.
Les også: Den siste reisen i en kiste av sopp, papp eller trevirke? (+)
Venstre: – Reglene om askespredning i utakt med tiden
Dagsavisen har tidligere intervjuet irske Tracy McGinnis som etter flere år i USA og Irland hadde med seg asken av sin avdøde sønn på flyttelasset til Norge. Flere land i verden tillater å ha askeurnen hjemme. Men ikke Norge. Her i landet er det lovpålagt at urnen enten må settes ned på en offentlig gravlund, eller at asken spres på tillatt sted.
– Norge er rigid på denne type tradisjoner. I utlandet er det vanlig med både askeoppbevaring og deling av aske – som å spre noe, og legge resten i en urnegrav. Gravplassmyndighetene får mange henvendelser om dette, kommenterte Kari Anne Flaa, daglig leder i Gravplassforeningen.
Jeg ønsker å bli kremert i en søppelsekk, men vi må kremeres i kister. Gravferdsloven om oppbevaring av asken etter sine kjære, og nåløyet for steder hvor man kan spre asken må endres.
— Lars Olle Engaas (81)
Venstrepolitiker Naomi Ichihara Røkkum er tydelig på at reglene om askespredning og askeoppbevaring i gravferdsloven må endres i takt med at folk og samfunnet utvikler seg.
– Venstre mener reglene for askespredning og -oppbevaring er i utakt med tiden vi lever i. Minnemarkering og gravferd handler om å ta farvel med noen vi har vært glad i. Folk bør selv få bestemme hvordan det skal markeres, sier Røkkum til Dagsavisen.
– Askespredning bygger på et tillitsforhold. Hvordan kan vi stole på at etterlatte følger regelverket?
– Vi lever i et tillitssamfunn. Når vi står i en krevende situasjon etter tap av noen nære, bør ikke staten møte etterlatte med mest mulig byråkrati for å få spre aske. For Venstre er det viktig å sette folk først, svarer Naomi Ichihara Røkkum (V) og avslutter:
– For dem det gjelder er dette en viktig sak. Det er noe barne- og familieministeren kunne endret på et blunk. Når lover går ut på dato så må politikerne sørge for at vi henger med i samfunnets utvikling og folks behov.
Les portrett av Einar Selvik: – Jeg er opptatt av å ikke klatre i trær som ikke har røtter (+)
Human-Etisk Forbund: – Kun kirkelige tradisjoner som ligger til grunn
– Gravferdsloven har blitt justert i små skritt, men mye henger igjen fra en tid med kirkelig hegemoni.
Det sier Christian Lomsdalen, leder i Human-Etisk Forbund.
– Samfunnet har endret seg. I dag har vi et stort livssynsmangfold og nesten halvparten velger kremasjon. Derfor mener vi at Gravferdsloven er overmoden for en helhetlig gjennomgang. Vi trenger en lov som i større grad reflekterer det livssynsåpne samfunnet og de mangfoldige måtene vi forholder oss til døden på, fortsetter Lomsdalen.
– Hva mener Human-Etisk Forbund om dagens regler for oppbevaring av aske og askespredning?
– Vi opplever reglene som unødvendig strenge, og ser at mange pårørende og etterlatte ønsker større valgfrihet. Det er kun kirkelige tradisjoner som ligger til grunn for at vi har så strenge regler for oppbevaring av aske. Det er også fullt mulig å liberalisere reglene for askespredning og samtidig ta hensyn til omgivelsene rundt oss. Vi må tørre å tenke utenfor den tradisjonelle norske rammen, og utforske løsninger som både ivaretar de pårørendes behov og sikrer et personlig og verdig farvel med avdøde, svarer Lomsdalen.
Human-Etisk Forbund kan bidra med en seremonileder når asken skal spres.
– Det vanligste er at pårørende ordner dette selv, men vi har noen titalls seremonier med askespredning hvert år. Vi merker imidlertid stadig mer interesse for dette, og som oftest er det ønske om spredning på havet. Da blir vår seremonileder med for å holde en liten seremoni med tilhørende tale og kanskje et dikt, samt hjelpe de etterlatte med å spre asken, avslutter Christian Lomsdalen, leder i Human-Etisk Forbund, som oppfordrer til å utforske ny teknologi. Selv har han tidligere uttalt til TV2 ønsket om å bli lagt rundt rosebuskene, epletrærne eller bringebærbuskene i hagen etter sin død.
Les også: «Vikingprest» mistet datteren: – Jeg spurte Gud om han virkelig hadde råd til dette
Sogneprest om askespredning: – Det kommer an på situasjonen
Kirkemøtet bestemte i 2012 at kirkelige ansatte kan medvirke ved askespredning etter en gravferd. Men dette er ikke noe prester og andre kirkelig ansatte kan pålegges, og det er mulig å reservere seg. Kjersti Marken, sogneprest i Trøgstad, har ikke reservert seg for å medvirke som prest under askespredning.
– Jeg kommer til å vurdere min deltakelse i hver enkelt situasjon. Dersom jeg blir bedt om å bidra i egenskap av prest, stiller det seg annerledes enn om jeg blir invitert med som privatperson. Skal jeg være med som prest, vil jeg i større grad være ‘seremonimester’, og kan påvirke ritualet. Som privatperson er jeg en del av fellesskapet og er med for å støtte de pårørende. Da er det andre som bestemmer innholdet i seremonien, sier Marken.
Sogneprest Marken har hittil ikke medvirket ved askespredning, ei heller deltatt som privatperson.
– Askespredning kan bunne i mange årsaker. Jeg vil ikke si at prester skal delta, men jeg vil heller ikke si at de ikke skal delta. Det kommer an på situasjonen. Jeg tenker at vi må ta hensyn til to ‘enheter’. Den avdøde og vedkommende sine ønsker om hvordan gravferden skal foregå, og de pårørende, som skal leve videre med minnene om tiden i etterkant av dødsfallet. Askespredning kan være en fin ting, men det må være regler for dette. Både med tanke på hvor og hvordan dette skal skje, og i hva slags situasjoner det skal kunne forekomme, mener Marken.
– Er det på tide at gravferdsseremonien blir mer tilpasset tiden vi lever i?
– Absolutt. Vi prester trenger å ha noen regler å styre etter og forholde oss til. Ikke minst med tanke på etikk og menneskeverd. Mennesket har ukrenkelig verdi fra livets tilblivelse til livets slutt. Derfor skal også avskjeden være så verdig som overhodet mulig, avslutter sogneprest Kjersti Marken.
De siste årene har det blitt flere leserinnlegg ført i pennen av Lars Olle Engaas (81). Om en foreldet gravferdslov, dyre begravelser, behovsprøvd gravferdsstønad og utdaterte regler rundt askespredning og oppbevaring av urne.
– Jeg ønsker å bli kremert i en søppelsekk, men vi må kremeres i kister. Kister burde resirkuleres. Gravferdsloven om oppbevaring av asken etter sine kjære, og nåløyet for steder hvor man kan spre asken, må endres, avslutter han.
Les også: Kan hun ha knekt koden for 40 prosent av de sykmeldte?
Les også: – Bedre å ta bilferie til Danmark og se sjiraffer der enn å dra til Afrika (+)
