– Man kan ikke skille mellom å gjøre arbeidsvilkårene og livet til sexarbeidere tryggere, sier politisk rådgiver i Amnesty International Norge, Patricia Kaatee til Dagsavisen.
Siden 2016 har menneskerettighetsorganisasjonen hatt som policy at også sexkjøp – ikke bare salg av sex, bør avkriminaliseres. Amnesty International vedtok i 2015 at de skulle lage en policy for sexarbeidernes rettigheter med krav om avkriminalisering av sexarbeid og året etter var den og en rapport om levekår for sexarbeidere og konsekvensene av kriminaliseringen av sexkjøp klar.
– Det er de som selger sex som bærer byrden av kriminaliseringen. Det fører alltid til at sexarbeidere blir mer sårbare for utnyttelse og misbruk. De får dårligere muligheter til å alliere seg med politiet for å få beskyttelse i situasjoner der de utsettes for utnyttelse eller mishandling, sier hun.
Kaatee håper også at en avkriminalisering vil føre til mindre stigma rundt sexarbeid.
– Stigmaet som kriminaliseringen av sexkjøp medfører rammer også den som selger. Jeg tror ikke en eventuell avkriminalisering vil fjerne stigmaet umiddelbart, men det kan sakte føre til en holdningsendring. Vi som samfunn må respektere at for noen er sexarbeid den beste muligheten de har til å tjene penger til livets opphold. Jeg tror de aller fleste forstår at mennesker som selger sex, sjelden har hatt mange gode valgmuligheter, sier hun.
[ Sexarbeider bortvises fra Norge etter smittevernbrudd ]
Mister tillit
Selv om det ikke er ulovlig å selge sex, mener Amnesty at forbudet mot å kjøpe sex fører til at sexarbeidere er redde for miste kundene sine hvis de går til politiet, og flere av de kvinnelige sexarbeiderne som Amnesty intervjuet skal ha fortalt at de har blitt bortvist fra gater i sentrum.
– Politiet skal forebygge kriminalitet og forhindre sexkjøp. Det setter også politiet i en vanskelig dobbeltrolle i møte med dem som selger sex. Det er de som selger sex som har kontaktannonser i avisen. Kunden kan være hvem som helst.
– Mange av dem Amnesty intervjuet fortalte også at de vegret seg for å anmelde mishandling og overgrep til politiet, siden de da som regel må oppgi bosted, og den informasjonen kan i neste omgang brukes til å spane på en leilighet det selges sex fra.
Anbefaler avkriminalisering
Nå får de støtte fra Straffelovrådet. Like før jul la de fram sin rapport for justisminister Emilie Enger Mehl (Sp). Straffelovrådet anbefaler regjeringen å gå inn for å avkriminalisere frivillig sexkjøp mellom voksne. Deres utgangspunkt er at all seksuell samhandling skal bygge på frivillighet, og dersom salg av sex er frivillig, er det heller ikke en krenkelse å kjøpe sex. Rådet mener samtidig at sexkjøp som foregår under tvang, eller som innebærer utnyttelse av noen som befinner seg i spesielt sårbare posisjoner rammes av andre strafferettslige bestemmelser.
Organisasjonen Kvinnefronten er sterkt uenig. De har i debatten flere ganger uttrykt bekymring for sårbare kvinner dersom loven oppheves.
[ Respekt for sexarbeiderne! ]
---
Sexkjøp i Norge:
- I 2009 innførte Norge forbud mot kjøp av sex. Det er ikke straffbart å selge sex. Slik er loven også i Sverige og Island, og blir ofte kalt for den nordiske modellen. Kjøp av seksuelle tjenester reguleres etter straffelovens § 316.
- Strafferammen er fengsel i inntil seks måneder, men det normale er at det straffes med bøter i størrelsesorden 15.000 til 20.000 kroner.
- Forholdet er også straffbart om det begås av nordmenn i utlandet, selv om det skulle være lovlig i det land der kjøpet finner sted.
- Kjøp av seksuelle tjenester fra personer under 18 år straffes med bøter eller fengsel inntil to år (§ 309), med en normalstraff på ca. 60–120 dagers fengsel.
- Det er også forbudt å legge til rette for eller å utnytte andres prostitusjon. I Norge er det første kriminalisert gjennom den såkalte hallikparagrafen, straffelovens § 315. Ifølge denne er det straffbart å fremme noens prostitusjon, for eksempel gjennom annonsering, eller å tilrettelegge for det ved utleie. Slik utleie kan også straffes om utleier ikke forsto at det var snakk om prostitusjon, så lenge det er utvist grov uaktsomhet. Denne paragrafen anbefaler Straffelovrådet at videreføres.
Kilde: Store Norske leksikon.
---
Møtt med demonstrasjon
– Når Amnestys internasjonale rådsmøtet vedtok prinsippene for en policy for sexarbeidernes rettigheter høsten 2015, ble Amnesty både i Sverige og i Norge utsatt for en latterliggjøring og aggressiv kritikk som vi sjelden har blitt møtt med før. Det var demonstrasjon utenfor kontoret vårt, sier Kaatee i Amnesty International Norge.
I 2014 hadde Amnesty International allerede signalisert at de ville gå inn for avkriminalisering av sexkjøp. Da publiserte de en artikkel for å tilbakevise falske påstander. Det skal ha blitt påstått at organisasjonen var infiltrert av halliker, og hadde interne krefter som jobbet mot kvinners rettigheter.
– Justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) sa i debatt på Dagsnytt18 at Sp og Ap i regjering ikke har planer om å oppheve sexkjøploven. Deres utgangspunkt har vært at sexkjøp bør være ulovlig, men hun sier nå at de skal gå inn i denne utredningen med interesse, og at de skal sette seg grundig inn i den før de tar stilling til videre oppfølging. Er du bekymret for at regjeringen ikke vil følge anbefalingen?
– Nå foreslår Straffelovrådet avkriminalisering. Det er ikke sikkert at det blir vedtatt, men jeg er sikker på at forslaget bygger på kritikken av dagens lovverk som Amnesty International, Human Rights Watch, Verdens helseorganisasjon og andre har stått for. Kriminalisering rammer alltid den som selger sex. Jeg håper vi slipper at forslaget møtes med latterliggjøring. Jeg håper vi kan ha en seriøs debatt basert på fakta, ikke fordommer, sier hun.
– Vi kan ha de beste hensikter og tro at en kriminalisering av sexkjøp ivaretar mennesker som selger sex, men hensiktene kan likevel føre til at folk blir vergeløse. Vi må snakke med og lytte til mennesker som selger sex, og til de organisasjonene som jobber med og for dem. Det må være deres beretninger som legger premissene for hvilke lover vi vedtar for å beskytte deres rettigheter. Samfunnet har aldri brydd seg om deres virkelighet, og nå er det er på tide at vi lytter. Vi må sørge for å gi mennesker som selger sex en stemme.
[ Mann dømt for å ha ranet sexarbeider i Oslo ]
– Ikke frivillig
Organisasjonen Kvinnefronten er blant dem som er sterkt imot avkriminaliseringen av sexkjøp. I en kronikk i Aftenposten 2. januar skiver de at den største driveren inn i prostitusjon ikke er frivillighet, men fattigdom.
– Nær 90 prosent av mennesker i prostitusjon ønsker seg ut, ifølge en internasjonal studie, skriver de.
Den internasjonale studien «Prostitution and Trafficking in Nine Countries» er fra 2004 og ble ledet av professor, aktivist og direktør for San Francisco-baserte Prostitution Research and Education, Melissa Farley.
– Krenkelsen det er, og traumene det medfører å ha sex når man egentlig ikke ønsker det, forsvinner ikke selv om man får betalt for det, skriver Kvinnefronten.
De viser til at alenemødre som har bedt om økonomisk hjelp på Finn.no, og ukrainske flyktninger, har blitt kontaktet av menn som vil kjøpe seksuelle tjenester. Kvinnefronten frykter disse kvinnene vil bli mer utsatt dersom kjøp av sex blir avkriminalisert.
– Mange i kvinnebevegelsen er bekymret for hvorvidt kvinner som selger sex gjør det frivillig. Kvinnefronten er bekymret for at kvinner i økonomisk krise ikke har annet valg enn sexarbeid, og mener at det ikke kan kalles frivillig. Mener dere avkriminalisering kan legge til rette for at flere blir nødt til å velge sexarbeid som en vei ut av fattigdom?
– Nei. Avkriminalisering fører ikke til at flere velger å selge sex. Men en økende fattigdom kan være en medvirkende årsak til at flere tar det valget. Da er løsningen fattigdomsbekjempelse, nasjonalt og internasjonalt, ikke kriminalisering. I tillegg så har også fattige mennesker har krav på respekt for sine valg, og respekt for sine rettigheter.
– Det er helt grunnleggende for en menneskerettighetsorganisasjon at vi ikke kan frata mennesker retten til å bestemme over sitt eget liv, og til å ta egne valg, selv om det er et valg mellom begrensede alternativer. Å ikke anerkjenne det, fordi du ikke forstår valget deres, mener at det er galt eller et resultat av undertrykkelse, er et uttrykk for manglende respekt. Da har man ikke respekt for personens evne til å være et tenkende menneske som tar kloke valg med utgangspunkt i sine valgmuligheter. Det syns jeg i bunn og grunn er veldig trist at kvinnebevegelsen ikke erkjenner, sier Patricia Kaatee i Amnesty International Norge.
