Libya-krigen 10 år etter: – Vi så ikke konsekvensene, sier Espen Barth Eide

19. mars 2011 bestemmer Stoltenberg-regjeringen at Norge går med i en koalisjon for å håndheve en flyforbudssone over Libya, i en operasjon som senere har måttet tåle mye kritikk.

– Det fikk jo en rekke negative konsekvenser vi ikke fullt ut forutså. Gaddafis fall avdekket dype splittelser i det libyske samfunnet, det var mye våpen på avveie, og en del av dette forsvant lenger sør, det er ingen tvil om at det vi så senere i Mali, i In Amenas i Algerie og andre steder, var en konsekvens av dette, sier Espen Barth Eide til Vårt Land.

Norge slapp 561 bomber

Barth Eide var i mars 2011 statssekretær for Jonas Gahr Støre i Utenriksdepartementet og deltok i diplomatiet og forhandlingene som førte til at Norge slapp 561 bomber over et land vi ifølge ham selv ikke hadde så mye kunnskap om.

– Gjorde intervensjonen i Libya det vanskeligere å gjøre noe med andre situasjoner, som den i Syria, som utviklet seg på samme tid?

– Det har helt klart gjort det vanskeligere. Sikkerhetsrådet er jo sammensatt som det er, og Russland og Kina har helt klart voktet seg for å støtte noe lignende i Syria og andre steder.

Overvurderte Gadaffis kontroll over Libya

– Hva lærte dere av intervensjonen?

– Vi overvurderte nok Gaddafis kontroll over Libya. Det viste seg at han ikke hadde så mye kontroll over territoriet, det var ikke så mye statsstruktur uavhengig av ham. Noen land vet man mye om, noen vet vi litt mindre om. Vi forutså for eksempel ikke hvor mye støtte Gaddafi faktisk hadde sør i landet, og hvor mye våpen som var i hendene på tuaregene. Vi var også naive i møte med opposisjonen til Gaddafi, sier Espen Barth Eide:

– Den arabiske våren ble jo en skuffelse, og selv om Libya ser litt bedre ut nå, så skapte jo intervensjonen ringvirkninger sørover som det vil ta tid å ordne opp i. I 2011 var viljen der til å bruke det internasjonale samfunn der. Slik er det ikke nå. Skal man opprette fredsbevarende styrker heretter blir det nok snarere i en eller annen form for FN-regi.

– Den libyske staten kollapset

Ikke alle var like overrasket over hvor dårlig det gikk i Libya. Seniorforsker Morten Bøås, nå ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) har kommentert situasjonen i Libya og det norske engasjementet helt siden vinteren 2011. Han mener det fantes kunnskap om Libya, men at denne kanskje ikke ble konsultert. Ringvirkningene, ikke minst på det afrikanske kontinentet, ble store.

– Dette fikk umiddelbare konsekvenser, som at den libyske staten kollapset. Intervensjonen viste det vi hadde mistanker om, at bak Gaddafi, sto det ingen libysk nasjon.

Da korthuset falt ble det så tydelig at Libya var bygget på gamle motsetninger, det var Tripolitana i nordvest, Kyrenaika i nordøst, og den store ørkenen, Fezzan i sør. Etter Gadaffis død i oktober 2011 førte disse motsetningene til ny borgerkrig i 2014. Først i oktober i fjor lyktes man med å få på plass en avtale som ser ut til å holde. Nå styrer en overgangsregjering landet mens det planlegges valg i desember.

Tuareger med våpen dro sørover

– En annen umiddelbar konsekvens var at man fikk en exodus av afrikanske migrantarbeidere som jobbet i Libya, disse reiste sørover. I denne gruppen var også tuareger som hadde vært ansatt i Gaddafis sikkerhetsstyrker, disse hadde tilgang på våpen, som de tok med seg, forteller Bøås.

Kort tid etter var denne gruppen en del av et opprør i Mali, noe som utløste nok en intervensjon, denne gang fra Frankrike. Den fikk også mer direkte følger for Europa. Så sent som i oktober 2010 skrev Libya under en avtale med EU om å stoppe migranter og flyktninger på vei nordover. Med Gaddafi og hans sikkerhetsapparat vekk, endret alt seg.

– Dette åpnet opp et tomrom, og det ble raskt fylt av dem som så muligheter. For dem som drev menneskesmugling fantes det jo ikke noe bedre sted å gjøre det enn i Libya. Det var jo ingen stat der som kunne stilles til ansvar, sier Bøås.

Idealistisk bombing

I mars 2011 så alt annerledes ut. Espen Barth Eide beskriver det som en slags idealisme, en optimisme på vegne av den arabiske våren, der befolkningen endelig så ut til å reise seg mot en gruppe aldrende despoter. Og i februar og mars fikk man både Kina. Russland, Den arabiske liga og den Afrikanske union (AU) med da Sikkerhetsrådet vedtok to resolusjoner om Libya. Den siste – resolusjon 1973 – skulle det siden skulle uenighet om.

– Man endret ordlyden til «alle nødvendige midler» – det er så kraftig det kan bli i Sikkerhetsrådet. Avgrensningen lå kun i formålet – å «beskytte sivile» – og i at man ikke skulle gå inn på bakken. For øvrig var det vide fullmakter til maktbruk i resolusjon 1973, understreker Barth Eide

– 2011 er et tidspunkt der vestlige intervensjoner egentlig har gått av moten. Dette ble en slags siste ekstrarunde, men der også land som Kina og Russland avsto fra å legge ned veto. Det var et sammenfall av unike omstendigheter: både Jonas og jeg mente jo at regimeendring bør skje organisk, og det var uaktuelt å støtte noe som ikke hadde FN-mandat. Men så fikk man jo faktisk et FN-mandat, kanskje ble man tatt litt på senga av det.

[ Syriske barn ser ingen framtid i hjemlandet sitt. At verdenssamfunnet ikke grep inn er fortsatt ikke til å fatte, forteller en syrisk journalist ]

Verden på frysepunktet

Halvannen dag etter at Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon 1973 var Barth Eide med da Jens Stoltenberg møtte andre statsoverhoder under et møte om Libya i den franske presidentresidensen, Elyséepalasset. Så reiste Barth Eide videre til Etiopia og et møte med Den afrikanske union (AU).

– Det var ganske stor uenighet i AU. Sør-Afrikas president Jacob Zuma var på vei til Libya, for å forhandle med Gaddafi, mens Rwanda var positive til intervensjon. De sa at her skjedde nettopp det som burde ha skjedd hos dem i 1994.

Barth Eide forteller at Norge samtidig som vi deltok i kamphandlingene, også tok kontakt med regimet, blant annet via Gaddafis sønner. Slik fulgte det norske engasjementet to spor, både det militære, og det diplomatiske, i forsøket på å finne en forhandlet løsning. Det siste førte dog ikke fram.

Håper «beskyttelse av sivile» ikke er dødt

– Er prinsippet med å gripe inn, for å beskytte en sivilbefolkning mot myndigheters maktbruk, det såkalte “responsibility to protect” (R2P) dødt?

– Jeg håper ikke det. Men man må være veldig tydelig på at dette må forenes med grunnprinsippene i Folkeretten, om hvem som har myndighet til å autorisere maktbruk utover selvforsvar. Når man snakker om R2P som et alternativ til disse prinsippene, mistet man fort støtte til hele ideen utenfor den vestlige kretsen, sier Eide.

---

Ti år siden intervensjon i Libya

• Resolusjon 1970 ble vedtatt av Sikkerhetsrådet 26. februar 2011, og åpnet for sanksjoner mot Gaddafis regime. Resolusjon 1973 ble vedtatt 17. mars og åpnet for “nødvendig maktbruk”
• På et møte i Frankrike to dager senere ble Nato-ledere enig om å stoppe Muammar Gaddafis styrker før de nådde den østlige byen Benghazi.
• Norge fløy 271 oppdrag som en del av operasjonen i Libya, og slapp 569 bomber. Operasjonen ble etter hvert ledet av NATO
• Opprøret og krigen i Libya drev både afrikanske migranter som oppholdt seg i Libya, og libyere på flukt. Fortsatt har nesten to millioner mennesker behov for humanitær assistanse i Libya.
• Den første borgerkrigen i Libya varte i åtte måneder i 2011 og endte med drapet på Muammar al-Gaddafi. Den andre borgerkrigen brøt ut i 2014. I oktober 2020 ble det inngått en våpenhvileavtale. Tapstall for begge konfliktene er svært usikre.

Kilde: FNs sikkerhetsråd, Evaluering av norsk deltagelse i Libya-operasjonene 2011.

---