Innenriks

Som barn opplevde Thorbjørn Berntsen å bli avvist i butikken da han skulle kjøpe melk og brød

Ap-bautaen Thorbjørn Berntsen (84) er en av de siste gjenlevende i partiet som har opplevd fattigdom på nært hold.

Av Aslak Bodahl

8. mai 1945. Norge eksploderer i jubel over en krig som er slutt. Folkemassene i gater over hele landet feirer at tiden med fem års okkupasjon er over. Thorbjørn Berntsen, en av de mest framstående fagforeningsmennene og politikerne i norsk etterkrigshistorie, husker det godt. Han er ti år da. En sommerdag noen år senere kommer det et taterfølge oppover Trondheimsveien i Oslo. Med hest og vogn og presenninger slår de seg ned ved innkjøringa til Franzefoss i Groruddalen.

Pengelens familie

Like ved, på og rundt Skillebekk, som bare gikk under betegnelsen «Vaffelkroken» fordi engelske flygere syntes området så ut som et vaffelhjerte fra lufta, blir mange nærmest besatt av pokerspillingen med taterne. Faren til Thorbjørn Berntsen, Hans Bertrand Berntsen, er en av dem.

– Det pågikk i en kort periode, og de kunne spille hele sommeren. Resultatet var at faren min, og mange med ham, ble pengelens. Det gikk utover familien. Vi ble blakke, sier Berntsen til FriFagbevegelse.

I leiligheten hjemme i Sørumsand, som han bor i sammen med hunden Mira, en liten og hvit bichon frisé med krøllete pels, maner han fram et bilde av en liten butikk langt oppe i Trondheimsveien. Som eldstemann i en søskenflokk på tre er det Thorbjørn som blir sendt av gårde for å kjøpe mat.

– Jeg skulle ha både melk og brød, men ble nektet. Vi hadde handlet på krita en stund og ikke gjort opp for oss. Da følte jeg meg ikke høy i hatten. Den snille damen hos kjøpmannen hadde strukket seg så langt hun kunne, men nå gikk det ikke lenger, forteller Thorbjørn Berntsen.

Les også: Coby ble «fratatt» bursdagen sin fordi den var full

Ingen gratispassasjerer

Ydmykelsen den dagen slipper aldri taket i den unge arbeidergutten. Det å få merke den økonomiske nøden på kroppen i et Norge som gjennom hele 1930-tallet hadde vært preget av harde og skarpe klasseskiller, blir en nyttig påminnelse for mannen som senere får æresmedlemskap i Ap.

– Å bli avvist på den måten fordi mor og far ikke hadde råd til å betale regningene, gjorde at jeg fikk et realistisk forhold til penger. Jeg har bestandig hatt som prinsipp å ha penger før jeg bruker dem, sier Berntsen og løfter blikket under to bustete øyebryn. Utenfor stuevinduet renner Glomma forbi.

I årene han gikk i skipsrørleggerlæring på Akers Mekaniske Verksted fra han var 16 år i 1951, måtte Thorbjørn levere hele lønningsposen sin til moren Anna Mathilde Halvorsen. Det han brukte på fritidssysler var lommepengene som moren ga ham i retur. Tenåringen fra arbeidskollektivet på Aker skulle nemlig gi sitt bidrag til husholdningen. Timelønnen på Aker den gang, der Ocean Viking ble bygd, plattformen som fant den første olja i Nordsjøen lille julaften i 1969, var 89 øre.

– Jeg klarte meg og kunne dra på Folkets Hus og arrangementer med AUF i Nittedal, men pengene skulle brukes med vett og forstand. Det skulle ikke være noen gratispassasjerer. Slik bør det være for dem som jobber og bor hjemme også i dag. Mange grupperinger tror at velferden vi har i dag har regnet ned fra skyene, men det er jo ikke sant! Velstanden er et resultat av olja og generasjoner med hardt arbeid, sier han.

Les også: Kolberg har en plan for hvordan Ap kan ta makten fra Solberg i 2021. Den inkluderer MDG (+) 

«De magre menn»

I Berntsens barndomstid er det en annen arbeidersønn som vokser opp i svært enkle kår på Sætre i Hurum i Buskerud. Ingen ante da hvilke høye posisjoner og hvilken betydning Reiulf Steen (1933–2014) og Thorbjørn Berntsen skulle få i norsk fagforeningsliv. Som fattiggutt og arbeiderungdom tilhørte Steen, ved siden av blant andre Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli, den kategorien som på 1940- og 50-tallet fikk tilnavnet «de magre menn» i arbeiderbevegelsen.

«Det er fælt å si det, men etter fars død ble vi rett og slett veldig fattige,» har Reiulf Steen sagt i en samtale med forfatter Hans Olav Lahlum. Sitatet, som er gjengitt i Lahlums biografi «Reiulf Steen. Historien, triumfene og tragediene», tegner et bilde av en familie som så sulten og nøden i hvitøyet i ukene etter at faren, fabrikkarbeideren, fagforeningsmannen og lokalpolitikeren Nils Steen, døde under et skirenn i regi av fagbevegelsen. Datoen var 16. mars 1941. Da var Reiulf sju år gammel.

– Reiulf var en stor politisk begavelse, og talen han holdt på Aps landsmøte på Hamar i 1981, da han ble tvunget til å kaste kortene, er den aller beste jeg har hørt noen gang, sier Berntsen om Steen.

Les også: Bilder av barn lå åpent for ansatte i kommunen

Klassefellesskap

De raste begge inn i arbeiderbevegelsen og rikspolitikken fra et nøysomt og konvensjonelt arbeiderklassefellesskap. Mens Steen ble Ap-nestleder allerede som 31-åring i 1965, hadde Berntsen vært skipsrørlegger og tillitsmann før han ble fast møtende vararepresentant på Stortinget i 1971.

– Vi hadde den samme bakgrunnen, den samme fellesskapsfølelsen, og vi så fram til et samfunn med bedre materielle og sosiale levekår. Vi danset og hadde det moro, men vi var en del av den prosessen, sier Berntsen i et forsøk på å forklare hva som var fellesnevneren for de «magre menn».

«Sosialismen er smøret på brødskiva». Berntsen låner ord fra Odvar Nordli (1927-2018), tidligere statsminister for Ap og et symbol på klassereisen i norske bygdesamfunn, når han skal sette ord på den politiske ideologien som Steen og ham selv omfavnet i arbeiderbevegelsen på den tida.

– Begrepet er ingen endestasjon, men en prosess som må bygge på visse fundamentale og grunnleggende prinsipper. Det handler om levevilkårene for folk, mener Berntsen.

Les også: Ap-politiker: – Jeg føler Ap har snudd seg vekk fra arbeiderbevegelsen (+)

Fattiglem

Barndomshjemmet som bestefar Berntsen bygget i Trondheimsveien 659 i 1935, samme år som Thorbjørn ble født, er i dag revet som en del av utbyggingen på Vestli og Stovner. Men deler av grunnmuren står der ennå. Det samme gjør noen av bringebærbuskene og epletrærne.

– Farfaren min stammer fra et fattiglem på Nes på Romerike. Det står det i hvert fall i kirkebøkene om tipp tipp oldefaren min, forteller Berntsen, vel vitende om at han ikke hadde det fullt så prekært som den avdøde partifellen Reiulf Steen i oppveksten. Thorbjørn betegner sin egen barndom som trygg.

– Det var så å si stabilt hele tida, og den tryggheten jeg følte, er også noe jeg har hatt nytte av ellers i livet, sier Berntsen om minnene med faren og søsknene med primus og kaffekjeler på fiske- og teltturer.

På den tida da foreldrene og søskenflokken på tre hadde ett rom og kjøkken på 40 kvadratmeter i andre etasje i farfarens hus, hadde Arbeiderparti-regjeringen til Johan Nygaardsvold gjennomført flere viktige reformer – minstepensjonen i 1936 og arbeidsledighetstrygden i 1938. Det sosiale sikkerhetsnettet var likevel faretruende spinkelt, skriver Hans Olav Lahlum i sin Steen-biografi.

– Vi sultet aldri, men det var enkle kår og ingen overflod, forteller Thorbjørn om oppveksten på andre siden av veien for Bånkall gård i Groruddalen før, under og etter krigen.

Barmhjertighet

I krigsårene med rasjoneringskort spiste Thorbjørn mye sild og kålrot stekt i tran, og besteforeldrene dyrket poteter, kålrabi og gulrøtter – tillegg til å sylte jordbær og bringebær. På Grorud skole fikk elevene enten havrevelling, ertesuppe eller betasuppe, men på dager da det ikke var noe skolemåltid på menyen, hadde Thorbjørn med seg en såkalt «tyskerstump» – et svart brød med ertestuing uten smør.

– Vi hadde bestandig mat på bordet hjemme, sier Berntsen, og snakker varmt om innstillingen til Alf og Ragna Marie Bondkall på nabogården. De var sjenerøse og delte av det da hadde til andre som var i dyp fattigdom. Thorbjørn og familien fikk både skinkestek og et spann med blod til det gamle tradisjonsmåltidet blodkubb. Det var viktig å ta vare på og bruke alt på grisen – også blodet.

– Under krigen gjemte Alf og Ragna Marie unna spann med melk fra tyskerne for at søsteren min og andre spedbarn fikk det de trengte. Denne gavmildheten har vi også noe å lære av i dag. Det er vår tur til å ta vare på dem som har minst og er dårligst stilt i samfunnet, mener Ap-veteranen.

Thorbjørn Berntsen

  • Født: 13. april 1935
  • Oppvokst i Groruddalen i Oslo
  • Skipsrørleggerlærling på Akers Mekaniske verksted i 1951
  • Jobbet som skipsrørlegger i Nylands verksted fra 1951–66
  • Klubbformann på Akers Mek. Verksted og Formann i avd. 1 Oslo Jern og Metall
  • Ansiennitet på Stortinget: 26 år, 5 dager
  • Nestleder i Ap i 1989 og miljøvernminister i perioden 1990–97
  • Hovedmannen bak arbeidsmiljøloven i Norge
  • Utnevnt til æresmedlem i Arbeiderpartiet i 2015

Nyeste fra Dagsavisen.no: